Torbjørn Rødland stiller for tiden ut i Kunsthall Stavanger som årets ONS-kunstner. Utstillingen ’The Yellow Shell’ står frem til 26.oktober og er Rødlands første soloutstilling på over ti år i hjembyen Stavanger. CAS stilte Rødland tre spørsmål i forbindelse med utstillingen:
Marte Danielsen Jølbo: På spørsmål rundt den kunstneriske prosessen din har du i tidligere intervjuer svart at verkene dine blir til på ulikt vis – det kan ta alt fra ti minutter til ti år fra en idé oppstår til bildet blir tatt. Etterpå handler det videre om å aktivere det i den riktige konteksten. Du liker også å bruke de samme bildene flere ganger, men sammenstille dem på nye måter som kan danne andre assosiasjoner og sammenhenger. Hvordan har du arbeidet med å velge ut og sette sammen bilder til utstillingen ’The Yellow Shell’ som for tiden vises på Kunsthall Stavanger? Hvilke kontekstuelle størrelser er det som spiller inn når du komponerer en utstilling av denne typen – i Stavanger for ONS?
Torbjørn Rødland: I 1995, da jeg ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Bergen og lurte på hvordan jeg skulle tjene penger, skrev jeg et brev til Norske Shell og spurte om de ville lønne meg for ett år – med månedlige utbetalinger – mot at jeg inkluderte Shell-logoen i absolutt alle bildene jeg lagde det året. Som svar tilbød Norske Shell seg å kjøpe en helsides annonse i en fremtidig utstillingskatalog, noe jeg jo var fullstendig uinteressert i. Så nå når jeg som ONS-kunstner til slutt fikk utbetalt en bitteliten årslønn fra energi-bransjen virket det riktig å slutte sirkelen ved å kalle opp utstillingen etter den gule logoen.
Jeg stolte i stor grad på kvalitetene i hvert enkelt bilde denne gang: Det fantes ingen tanker om eller skisser for montering og rekkefølge. Jeg stolte på at jeg ville få dette til å fungere i hengingsprosessen. Men jeg ante en rekke potensielt fruktbare bildesammenstillinger i materialet. Ingen verk som tidligere hadde vært utstilt i Stavanger fikk være med – og ingen som jeg visste ikke kunne få liv ved siden av andre bilder i utvalget.
MDJ: Komposisjonene dine inneholder ofte tekstile elementer enten det er klærne modellene har på seg, tøy plassert i kontekster hvor det umiddelbart ikke passer inn eller tekstiler settes sammen i mer abstrakte komposisjoner. Striper er også gjennomgående. Kan du si litt om bruken og betydningen av tøy og tekstiler i arbeidene dine?
TR: Striper på klær og i bilder er veldig attraktivt. Litt opphissende faktisk. Jeg har ikke helt funnet ut hvorfor, og derfor er jeg fortsatt interessert. Det finnes kanskje enda tydeligere innslag av prikkete tekstiler i akkurat denne utstillingen.
I større grad enn nakne kropper er tøy kultur. Hud over muskler, kroppsfett og bein knytter gjerne an til noe førmoderne eller klassisk, mens tøy og sko med lisser, remmer, prikker og striper forankrer fotografiet i en kodet verden. Jeg ser at plaggene ofte er uniformsaktige. Jeg liker at menneskene i bildene kan fremstå som karakterer. De representerer noe som er større enn et enkelt individ.
MDJ: I boken ’Ny norsk kunst etter 1990’ skriver Øystein Ustvedt om bildene dine: Bruken av populærkulturens klisjeer åpner for ironisk distanse, men også for en mulighet for å gjenerobre en form for autentisitet og tapt uskyld overfor denne typen bilder. Jeg ser hangen til å trekke linjer til det ironiske, men opplever selv at bildene dine har en mer direkte oppriktighet i seg. Om enn de tematiserer eller fabulerer rundt det naive, det erotiske, humor, melankoli eller apati så inneholder de alle noe grunnleggende og umiddelbart menneskelig som det ikke enkelt kan settes ord på. Hva tenker du selv rundt å bruke populærkulturelle motiver i kunsten din? Og er det i det hele tatt mulig å snakke om en gjenerobring av autentisitet og tapt uskyld i dagens billedkultur?
TR: Dette er gode spørsmål. Helt fra starten av har jeg lett etter en vei videre fra en kunst hvor mening kun finnes i språket og all sannhet er avhengig av kontekst. Bildene i denne postmoderne kunsten er i beste fall kritiske speilinger av andre bilder. Kunstneren plukker kanskje opp populærkulturelle fragment og fullfører formen i et hvitt rom med den avstanden kunstinstitusjonen gir – for å provosere fram eller eksponere eksisterende sprekker og svakheter. Det finnes hundre ulike stemmer og alle forvalter en del av sannheten. Appropriasjon og satire er en litt impotent protest mot all skiten en mates med fra brede og smale flater og kanaler. Dette er den gamle kunsten. Den nye kunsten leter etter restene av noe meningsfylt i allerede medierte former og motiv. Det er ikke snakk om å lime Lille Trille sammen igjen men om å identifisere og lytte til det stedet inni oss hvor hundre ulike liv gir opphav til hundre ulike stemmer.
Fotografiene i Kunsthall Stavanger er i dialog med hverdagslig sirkulasjon og forbruk av bilder og objekter uten å avvise fotografiets symbolske og poetiske potensiale. Det gule skjellet representerer hele dette feltet, fra korporativ logo til kosmologisk symbol på magi, fruktbarhet og nytt liv.
