En pionér innen videokunst

Timene flyr fort når man først fordyper seg i Stavanger Kunstmuseums utstilling Into the light! Kunstmuseet har med sine 12 større installasjoner og videoverk produsert den mest omfattende utstillingen av Bill Violas verk som noen gang er vist i Norge. I tillegg har man tilrettelagt et ekstensivt visningsprogram, et bonusspor om man vil, hvor man kan dykke ned i ytterligere 5 timer med sjeldent vist materiale fra perioden 1976 til 1986. Dette er på sympatisk vis delt inn i visningstider hvor publikum lettere kan plukke ut de elementene man ønsker å fordype seg i. 

Den amerikanskfødte kunstneren med det uovertrufne talentet er å regne som en av pionerene innen videokunsten. Allerede som nyutdannet 23-åring arbeidet Bill Viola ved Europas første kunst-video studio; Art/Tapes/22 i Firenze, hvor han møtte andre kreative storheter som Richard Serra, Vito Acconci, Nam June Paik og Bruce Nauman. Særlig årene som assistent for videokunstens grand old man Nam June Paik må ha hatt en signifikant innflytelse på Violas kunstneriske og spirituelle utvikling. Begge kunstnerne delte også til en viss grad Fluxusbevegelsens buddhistiske grunntanker, om enn med en noe ulik tilnærming til individets rolle. I over 50 år har Viola fortsatt å utforske og i høyeste grad utfordre teknologien og de mulighetene, og umulighetene, som ligger i mediet.

Dybde

Bill Violas merkevare har gjennom årene blitt et teknisk sett sofistikert uttrykk. Ofte med et forførerisk lys, bruken av vann (-fra en eneste vanndråpe via sublime undervannsscener til tordnende kaskader av “oppoverfallende” vann), ild og ikke minst konseptet tid.

Utover det umiddelbare estetiske uttrykket, -og det hele er unektelig vakkert!, har alle de utstilte verkene en underliggende dybde som stammer fra et ufravikelig sterkt spirituelt innhold. Så stammer de også fra et kunstnerskap hvor den mest mundane og basale aktivitet i et menneskes liv oftere enn ikke blir satt i en dypere, spirituell sammenheng. Med en fordypning i østens mystikk som sufisme og zen buddhisme og med videomediet som verktøy har Viola gjennom en menneskealder utforsket menneskelig bevissthet. Livet, døden og gjenfødelse er tilbakevendende temaer, og livet og kunsten synes å gå opp i en høyere enhet i Violas verden. 

Viola har da også gjennom hele sitt voksne liv og kunstnerskap utforsket spirituelle temaer, alltid med en søken etter livets eksistensielle egenskaper og en større mening bak forgjengeligheten.

Kunsten hans har derfor tidvis blitt beskyldt for å være både teatralsk, pompøs og repetitiv, – Ikke minst under den sterkt kritiserte utstillingen Life Death Rebirth ved Royal Academy of Arts i 2019, hvor man med varierende hell sidestilte verk av Bill Viola og Michelangelo. I Stavanger Kunstmuseum får hans verk heldigvis stå alene.

Zen buddhismen og “the tone of being”

I utstillingen fremstår de utvalgte verkene som visuelle og lydmessige installasjoner eller miljøer. Flere av disse oppleves som immersive installasjoner, hvor det slagkraftige visuelle uttrykket, sammen med de omsluttende lydsporene, gir betrakteren en markant kroppslig opplevelse. Men også verkene hvor lyd som tilsynelatende er fraværende synes å inneha denne egenskapen. Tilsynelatende, fordi denne stillheten er en illusjon. Viola har flere ganger snakket om en tone, eller en rytme i universet. Han beskriver den som en konstant lyd, – verdens bakgrunnslyd om man vil. Denne underlyden er en kulminasjon av lydene av “alt” – fra summingen av lysrørene i taket, løvet eller gresset som rasler i vinden, trafikken bortenfor, eller til og med vår egen pust eller puls. Denne usynlige tonen påvirker oss i mye større grad enn man er bevisst, og den er også en essensiell del av opplevelsen av Violas kunst. 

“Når jeg er stille, faller jeg inn i stedet der alt er musikk”

-Rumi

Et av utstillingens mest slående verk er The Reflecting Pool (1977-79). Mot de mer sofistikerte og polerte uttrykkene i verk som Tristan´s Ascension (2005), Fire Woman (2005) og Man Searching for Immortality/Woman Searching for Eternity (2013) oppleves her en større nærhet som igjen skaper en større troverdighet til motivet. Med sitt kornete uttrykk får man assosiasjoner til 70-tallets familieferier, filmet med håndholdte, analoge videoopptakere, fremvist hakkende og uklart mot et laken eller dørblad. Her i kunstmuseet vises verket projisert mot begge sider av et transparent slør som henger midt i rommet.

Kameraet har Viola plassert i flukt med vannlinjen av et utendørsbasseng i et frodig landskap. En mann kommer gående ut av skogholtet, stiller seg ved kanten av bassenget for så å hoppe. Men midt i hoppet fryses filmen og mannen blir hengende i luften, som et stillbilde, til bildet av ham etterhvert sakte oppløses og forsvinner —alt mens mennesker som vandrer langs kanten av bassenget opptrer kun som spøkelsesaktige refleksjoner eller minner i vannflaten. 

Et tilsvarende verk er The Veiling (1995) Også her henger en hel rekke lignende, parallelle slør eller paneler ned fra taket som skulpturelle elementer. To filmer som vises fra hver sin ende av rekken med slør, viser to mennesker som beveger seg i samme landskap. Den skulpturelle kvaliteten forsterkes av at det transparente sløret lar oss oppleve filmene fra alle vinkler. De to, en mann og en kvinne, forflytter seg mot hverandre i landskapet, uten å opptre i samme bilde, men snarere overlapper de hverandre når de et kort øyeblikk møtes i det midterste panelet. På prosaisk vis belyses individets opplevelse av selvet men også det enkelte menneskes rolle i en større helhet.

Tid

En gjennomgående egenskap i Bill Violas verk er den bevisste bruken av tid. Ved å strekke lange sekvenser ut i tid, eller ved å senke hastigheten drastisk tvinges også publikum til å dvele ved verkene. Umerkelig beveger man seg saktere i utstillingen. Man puster saktere, pulsen senker seg og man blir delaktig i den meditative roen som ikke bare foregår i de enkelte videoverket men som også brer seg gjennom hele utstillingssalen. 

Det lavmælte verket The Hands (2001) er et av flere eksempel på dette, og hvordan man brått mister oppfattelsen av konseptet tid i møte med Violas arbeider. Verket består av fire mindre skjermer som hver viser et par hender i ulik alder, teatralsk opplyst mot en svart bakgrunn. Svært sakte gestikulerer og former hendene mønstre som påminner om buddhistiske symbolske, rituelle bevegelser; mudraer. Hendene vrir, folder og griper i en nesten meditativ opplevelse og man blir umerkelig sugd inn i scenen.  

Sufisme

Den persiske poeten Jalal ed-Din Rumi (1207-73) har vært en vesentlig bidragsyter for Viola’s verdensforståelse. Han skrev blant annet: “New organs of perception come into being as a result of necessity. Therefore, O man, increase your necessity, so that you may increase your perception”  -som løst oversatt blir: “nye former for persepsjon oppstår ved behov, øk derfor behovet ditt slik at du kan utvide din oppfattelse.”  

Bill Viola har i løpet av sitt liv utviklet en dyp dragning mot det spirituelle og derigjennom også ervervet seg en unik forståelse for persepsjon. Denne forståelsen uttrykker han gjennom et stadig mer intrikat og utviklet medium. I hans kunstnerskap blir kameraet både metafor og instrument for bevissthet og kunnskap. 

En vandring i utstillingen Into the light blir en vandring i symbolikk og mystisisme, men også i et kunstnerskap med en nær overnaturlig beherskelse av en i bunn og grunn entydig, teknologisk konstruksjon. Stavanger kunstmuseum innbyr til en unik mulighet til å oppleve bredden i Violas kunst. For til tross for de mange, klare berøringspunkter mellom de ulike produksjonene, finnes det også en like imponerende variasjon i form og uttrykk. Har man kun noen få utstillinger man skal besøke i år, er dette i høyeste grad en man skal prioritere!

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.