CONSERVA
I kunst og arkitektur forbindes begrepet konservering med forlengelse av gjenstanders liv. I fysikken er det assosiert med termodynamikkens første lov; vannmassene som stuper nedover en foss er i ferd med å avgi potensiell energi til jorden, en lyspære forvandler elektrisk energi til varme og lys. Uavhengig av form forblir den totale energien i et lukket system konstant.
De fritthengende objektene i Franka Hörnschemeyers utstilling Conserva er selv del av et lukket kretssystem. Et tau forankret i en sirkulær bevegelse langs veggene i Galleri Opdahl løfter syv slitte bokser av tre fra gulvet. Et massivt, rustent gitterbykser nærmest inn i rommet. Objektene er ladet med den tilsvarende energien som brukes i vannkraft; potensiell gravitasjonsenergi mot jorden. En energi man kankjenne på kroppen i et rom der objektene, som ballettdansere frosset i luften, truer med å kollapse sin vekt mot gulvet.
Hörnschemeyers romlige intervensjoner er koreografert i en 15-siders manual bestående av modeller, omhyggelige inventarlister samt instrukser for knyting av knuter. Det at Hörnschemeyer redegjør for hver eneste vinkel og hvert eneste gram i monteringsprosessen, må imidlertid ikke forveksles med mangel på følsomhet i hennes omgang med materiale. Hva liker Lys å ha på seg? Liker Lys å bli fotografert? spurte ZERO-kunstnerne i et dikt fra 1964. Tilsvarende innleder Hörnschemeyer en samtale med materialer som konvensjonelt kun assosieres med deres tekniske funksjon i byggindustrien. Forskalingspanelet som utgjør betongarkitekturens modulære støpeform, og gipsplatene som brukes til kostnadseffektiv konstruksjon av tak og vegger. Hennes praksis foregriper en tendens innenfor historiografien der tilsynelatende trivielle, hverdagslige objekter behandles med det samme alvor som relikvier og kunstobjekter – en tingenes kunsthistorie som kunsthistoriker Peter Geimer har kalt det.
Besøkende som vandrer gjennom Conserva er derfor ikke bare invitert til å lytte til samtalen som utfolder seg i sår og riss i de gjenbrukte materialene og i de stadig skiftende konstellasjonene mellom objekt og rom, men til aktivt å delta i denne dialogen. Jeg betrakter også meg selv som materiale, som Hörnschemeyer fastslår. Stirrer man lenge nok inn i gipsplaten, vil gipsplaten stirre tilbake, for å parafrasere Nietzsche.
Sistnevnte viser at Conservanettopp ikke er et lukket kretsløp, men strekker seg langt forbi tauets rekkevidde, ikke bare mot den besøkende, men inn i galleriets vegger.
I denne sammenheng refererer utstillingens tittel til en annen prosess; konserveringen av matvarer. Bygningen der Galleri Opdahl befinner seg var opprinnelig en konserveringsfabrikk, og selv om røkeribygningen og den majestetiske skorsteinen for lengst har forsvunnet, er sporene av dens tidligere funksjon konservert i fabrikkarkitekturens høye himlinger og synlige rør. Galleri Opdahl og kunstnerne som inntar lokalet er på sett og vis eremittkreps som gjenbruker skallet til en gammel skapning. I samtale med byggets tidligere identitet, utspiller Conservaseg ikke kun i rom, men også i tid, og strekker seg ut i Stavangers gater, hvis byhistoriske identitet fortsatt er preget av de mange konserveringsfabrikkene som ble bygget sent på 1800- og frem til midten av 1900-tallet. En arv som i dag stort sett er usynlig, ifølge en rapport fra byantikvaren i Stavanger fra 2017. Hörschermeyer avslører at usynlig i denne sammenheng simpelthen betyr gjemt bak overflaten.
Dette stemmer overens med Pierre Simon Laplaces tillegg til termodynamikkens første lov: I ethvert lukket system konserveres ikke kun energi, men også informasjon. Hörnschemeyers empatiske materialisme frigjør informasjonen som er fanget i rom og materiale, men hevder aldri fullstendig eierskap over den. Det er snarere opp til den enkelte å dechiffrere informasjonen i dialog mellom seg selv, objektene og rommet.