Kjetil Kristensen: September Split (SS) ble unnfanget i Tromsø, under noen fuktige og solfylte netter i månedsskiftet mai/juni i 2011. Flere av oss hadde nettopp fullført en bachelor i samtidskunst, og satt igjen med mange eksistensielle spørsmål rundt hva kunstnertilværelsen skulle innebære. En utdanning på kunstakademiet er jo i seg selv relativt masochistisk, og da avslutningen på studiet ble et uventet antiklimaks gjennom alt kjøret i kjølvannet av stipendsaken, følte vi at vi måtte ut og bevise. Det eneste alternativet var å steppe opp gamet.

Navnet September Split er hentet direkte fra den første utstillingen. En split i september. Geir Backe Altern og jeg ble invitert av Simona Barbera og Ronny Faber Dahl til å stille ut ved deres visningsrom 4235 som var flyttet fra Tromsø til Genova. Over telefon fra Italia, dannet vi før åpningen av utstillingen organisasjonen September Split sammen med vår medstudent Sigrid Bendz.

Vi var ikke en del av den etablerte kjernen i Sør-Norge og så heller ikke behovet for å bruke masse tid og krefter på å innordne oss den. Jeg personlig var i alle fall alt for dårlig på name-dropping og altfor usikker og introvert til å kunne klare å flytte fra Tromsø og naturlig skli inn i det jeg oppfattet som et mer satt kunstmiljø i Oslo. Det gikk også altfor lang tid mellom hvert arbeid jeg selv var fornøyd med til at jeg følte det var selvfølgelig å ta plass der. Det samme kan kanskje sies om SS i starten. Vi var jo ikke videre interessert som gruppe i å erobre Oslo og Norge. Vi ville ut av landet. Vi ville skape greiene selv, bestemme selv. Gjennom SS ble det laget noen regler og grunnprinsipper som skulle kunne drive oss videre, gjøre oss flinkere, utfordre oss selv. Og ikke minst gi oss en mulighet til å forlenge sommeren til godt ut i september gjennom en årlig reise til utlandet. For meg var SS også en taktisk innfallsvinkel til det å ville forflytte seg langt geografisk, i et lite fagmiljø.

Vi fiksa egne visningsarenaer, silketrykka egne plakater, designet egne velkomstdrinker, kjørte på med Conseptual Taste (SS-kuratert åpningssnacks), skaffa oss sponsorer, valgte tematikk og kuraterte utstillinger. Kjørte totalproduksjoner på alt. Utover det å lage selve kunsten vi skulle putte inn i selvvalgt kontekst. Før var vi kanskje mer på hugget som gruppe. Mer sammenspleisa, men også mer isolerte. Vi var på dOKUMENTA, Venezia-biennalen og AiR Plastique. Presenterte hele organisasjonen supermystisk utad. Nå er vi mer etablert, mer chill. I fjor stakk vi til Warszawa og hadde symposium i september i stedet for the annual September Split. Spiste god mat, gikk på museum, skatet rundt og koste oss. Vi sendte over vårt bidrag til NY Art Book Fair og tillot oss å arbeide med egne ting resten av måneden. Nå skjer det mye mer i medlemmenes karrierer, og vi kunne tillate oss selv å henge ut i Warszawa.

Nå er det mer tid til og fokus på samtaler. Gode samtaler medlemmene imellom. Å omgås flinke mennesker en kan hive idemessig ball med. Dét er viktig i denne bransjen. Å kunne stole på folkene rundt seg, tørre snakke om usikre ting, det er virkelig et privilegium. Kunst ér en usikker greie, man tviler en del, og det å tvile er slitsomt. For meg er den viktigste styrken til SS selve gruppen. SS er jo uten tvil den absolutt mest eklektiske og merkeligste kunstnergruppen jeg selv kjenner til. Ingrid Forland, Gustav Samrelius, Geir Backe Altern, Sigrid Bendz, Anna Åstrand og Kjetil Kristensen. Men det er bevisst sammensetning for optimal gruppedynamikk. Alle driver med forskjellige ting så det er tilgang på en del rar kunnskap. Den kan vi dele, og det gjør vi.

Mye har forandret seg siden september 2011. Bare nå i 2015 har vi allerede gjort én stor greie, prosjektet So Basic, som bestod av tre separate produksjoner på tre forskjellige steder, med åpning og lansering på én og samme dag. Det lærte jeg en del av, og utfordring er en grunnregel, det må det være. Vi ønsker å legge til rette for en bratt læringskurve, på en arena der vi kan påvirke premissene. Fredag blir det åpning her i Stavanger, gruppens første i Norge. September er viet WAM#2 som er en kunstmesse for kunstnerdrevne visningsrom, prosjektrom, kunstnerkollektiver og andre kunstnerinitiativ på samtidskunstscenen. Jeg tenker at fem ting på en sesong i utgangspunktet holder lenge for noe som startet som et årlig sideprosjekt.

KK: Formatet vil nok prege produksjonen noe. Formatet er jo mye av grunnen til at vi takket ja til invitasjonen. Frem til nylig har vi vært nærmest besatt over å produsere nye arbeider, gjerne helt eller delvis on site, nye arbeid til hver utstilling. Hver produksjon har vært eksklusiv for hvert sitt sted og format. Vi har reist til og stilt ut i alt fra et gammelt italiensk Romeo-og-Julie-slott på Unescos verneliste til en inngjerdet og forlatt historisk eiendom i Barcelona (en utstilling som fremdeles står. Åpen for publikum etter avtale), men vi har og stilt ut i sponsede, industrielle kofferter i visningsrommet til Rebecca Mazzei i Detroit. I et annet prosjekt arrangerte og kuraterte vi inn, for deretter å utfordre nesten 20 godt etablerte kunstnere og kuratorer til å lage nye verk, som vi plasserte inn i en 50 kvm, strippet, leilighet over gamle Ringen Kino ved Carl Berner krysset i Oslo.

Utstillinger som har vært i hvite gallerirom har vi så langt vært invitert inn i av andre. Den hvite kuben har sine kvaliteter, men den er ganske langt nede på SS som organisasjon sin ønskeliste over visningsarenaer. Den kan bli litt kjedelig, og da er vi litt tilbake til det med utfordring som du spurte om i starten. Noe av det interessante med konseptet til Studio 17 er jo at til å være et hvitt rom med en såpass ekstremt lukrativ plassering er det hele et ganske grovt konsept. Grovt i den forstand at de ikke stiller med så mye annet enn nøkkelen. Det krever litt av oss. Dét liker vi, dér er det en utfordring, dét skaper energi. De sier bare “kom her og fiks det selv”. Det syntes vi er herlig, og provoserende, det kunne vi jo ikke si nei til. Det er klasse over det. Fem administratorer, og så kan de ikke være behjelpelig med å sitte vakt. Dét synes jeg er ganske kult. At den ene signaturen på invitasjonsbrevet fra Studio 17 var fra min tidligere klassevenninne Czxy gjorde det jo også helt uaktuelt å takke nei. Så nå skal vi okkupere det gallerirommet i en uke, og som ekte okkupanter ville vi ikke underskrive kontrakten, men de omfavnet ikke dén homagen til sitt eget konsept. Men det er uansett i gang, jeg fikk nøklene i dag.

Til Members Only kommer vi til å presentere relativt nye arbeid. For det meste arbeid som aldri før har vært vist i Norge. Jeg har ikke helt oversikt men jeg mistenker det for å bli en del humoristiske verk. Og vi gjør som Studio 17 har gjort så langt, vi kjører høy standard, det er noe vi arbeider mot, noe som er viktig for oss som organisasjon. At utstillingen bare står noen dager, skal gjennomføres uten budsjett og honorar, vil jo reflekteres i totalproduksjonen. Men heldigvis for kunstpublikummet så har dessverre dugnadsånden dominert det utøvende kunstfeltet i så alt for lang tid allerede. Den besøkende vil neppe merke noe av dette. Vi legger oss på SS-nivå men dropper staffasje som silketrykkede, håndkolorerte plakater, tørket hestekjøtt og champagne. At vi ikke alle produserer nye verker utelukkende for denne eventen er noe av det som gjør dette gjennomførbart. Da bruker vi heller de pengene på å fly inn medlemmer, og fem av seks kunstnere kommer til å være tilstede. Det er ikke så aller verst når halvdelen av gruppa bor i utlandet og resten på Østlandet.

Jeg tror mye av motivasjonen, utover det å kunne gjøre en norsk debut, ligger i nettopp formatet til Studio 17. Vi kunne aldri kjørt en annual September Split i Norge, det forbyr nemlig de gjeldende statuttene i organisasjonen. Men så lenge vi blir invitert går det greit. Vi har lagt til rette for smutthull. Det hjalp jo og på at flere av medlemmene ikke hadde vært noe særlig i Stavanger før.

KK: Jeg kan forsøke å guide deg gjennom. Figure for Sublime Oblivion var en liten konseptuell totalproduksjon, en kort auto-fiktiv forestilling/performance/resepsjon. Det hele varte i et drøyt kvarter, og ble gjennomført på datoen ett år etter at skulpturen ble flyttet. Figure for Sublime Oblivion var en produksjon bestående av fire verk/elementer som var satt sammen:

Det første elementet het Figure (for Sublime Oblivion) og var en heliumballong-skulptur. Den var plassert oppå et analogt fotografi titulert Untitled (Translucent Insomnia). Jeg liker å overlappe verker, og fotografiet lå der under en gjennomhullet murstein En murstein fra 1965. Fotografiet var et fragment som det ble henvist til under talen, en tale jeg snart skal komme tilbake til. Jeg liker det poetiske aspektet som utfolder seg gjennom materialbruken av det nest letteste grunnstoffet, edelgassen helium. Noe som jo kan sies å være relativt lett i vekt i motsetning til Barbara Hepworths materialvalg bronse. Og så er jo helium fascinerende, gammelt og universalt. I universet er edelgassen helium det nest mest vanlige grunnstoffet (etter hydrogen). Og etter Big Bang ble det dannet cirka 24 vektprosent helium, 75% hydrogen og masse andre små mengder forskjellige lette grunnstoffer. Jeg var aldri spesielt rå på O-fag så dette vet jeg gjennom den sikreste kilden av de alle, nemlig Wikipedia.

Alt dette nevnte jeg i det tredje elementet som het Birthday Speech. Dette var en performance, en bursdagstale til sokkelen, Occupy Landscape og Stavangers befolkning. Talen tok blant annet for seg diskusjonen som oppsto i kjølvannet av salget av Barbara Hepworths skulptur. I talen tok jeg et oppgjør vedrørende om salget av skulpturen var en rett eller gal avgjørelse. Deretter friskmeldte jeg hele diskusjonen om skyldspørsmålet. For gjennom bursdagstalen kom jeg med en mørk innrømmelse. Jeg hadde nemlig over lengre tid samlet inn all informasjon rundt diskusjonen og dens deltakere. En diskusjon som hadde skapt mye splittelse og engasjement. Alt av innspill og debatt i aviser og på sosiale medier, forskjellige videoklipp og tv-opptak. Alt du kan tenke deg, alle slags dokument samlet jeg inn. Og da mener jeg også dokument i et mer filosofisk perspektiv. Jeg gikk så langt at jeg stjal DNA fra flere av de involverte. Et brukt pappbeger fra Hanne Mugaas. Grå hår fra din gamle sjef Arve Opdahl. Sure sneiper fra tingrettsdommer Torbjørn Husebø. Ja, alle slags dokumenter ble samlet inn og analysert for så å bli digitalisert og gjort om til signaler. Disse signalene brakte jeg så videre med meg til min gamle utdanningsinstitusjon, Universitetet i Tromsø. Der kjenner jeg noen av dem som arbeider med programmet som betjener de store radarene, og det utstyret som måler nordlys i den øvre polare atmosfæren, samt ting lengre ute, i verdensrommet. Der kan de også sende ut signaler, og det var akkurat det jeg gjorde med all min innhentede og digitaliserte informasjonen rundt diskusjonen av salget.

Den ble sendt rett ut i heliumets storstue, verdensrommet. Og det som er så latterlig fett med de måleinstrumentene på UiT er at de får signaler tilbake. De mottar signaler fra verdensrommet. Og dette er jo radarstasjoner så du kan få de i form av lyd. Som en avslutning på hele bursdagsfeiringen spilte jeg derfor av disse lydsignalene. Reaksjoner fra oven, fra verdensrommet. Reaksjonen på mottakelsen av all informasjon rundt skulpturdiskusjonen og dens deltakere. Og det ble presentert gjennom et audioverk på under tre minutt, som minnet meg om en gammel slager fra før vår tid ,og som derfor fikk samme tittel, Big Yellow Taxi. Jeg synes at Occupy Landscape er et interessant prosjekt, men hadde ikke noe videre behov for å ta stilling til selve salget gjennom min egen opptreden der. Jeg kan jo ikke bare stille ut på okkuperte arenaer, så det gjelder å holde døren på gløtt for både Mugaas og Opdahl.

Dette var min andre performance så langt. Men det var første gang jeg gjorde noe i Rogaland, og det gjorde meg såpass nervøs at jeg ikke minglet særlig rundt etterpå. Hva var reaksjonene? Fikk folk med seg hva jeg forsøkte på eller virket det hele som tull og vås? Dette var jo en fin mulighet for meg å relansere meg selv som kunstner på Vestlandet. Sist jeg hadde utstilling i landsdelen var sammen med Erik Friis Reitan. Da gjennomførte jeg to samarbeidsprosjekt, en fotoutstilling og et lydsatt flerkanals lysbildeshow. Dét var i forrige årtusen, da var jeg 17 år gammel.