Det er en kjent sak at kunst i offentlige rom kan virke provoserende hvis den blir for nærgående. Spesielt i ett tilfelle har nedlegging av Snublesteiner skapt så mye følelser at det ble møtt med kraftig protest. Det skal jeg komme tilbake til.

Siden 2010 har i alt 757 messingplaketter blitt lagt ned i fortau og på gangstier over hele landet til minne om norske jøder som ble deportert høst-vinter 1942-1943 og myrdet i utryddelsesleiren Auschwitz. Hver stein har navn, fødselsår, dato for deportasjonen og dødsdag. De er 10 x 10 x 10 centimeter i størrelse og blir lagt ned der vedkommende bodde eller arbeidet. ¹ Jødisk museum i Oslo har laget en nettside der man enkelt kan søke opp hvor steinene ligger og lese korte biografier om personene som minnes.

Man kommer gjerne uforvarende over de små plakettene i asfalten. Nylig var jeg i Haugesund, fast bestemt på å lete opp plaketten til kleshandler Moritz Rabinowitz. Før jeg hadde rukket å finne adressen hans, snublet jeg over den på fortauet i Strandgaten 165. Det ble en perfekt illustrasjon på ett av betydningsnivåene i kunstprosjektets tittel.

I sommer lette jeg opp flere av minnesteinene i bydelen Møhlenpris i Bergen. Seks av dem nærmest snublet vi over – de var samlet på en gangvei bortenfor der familiene Becker og Müller i sin tid bodde. ² Vi var tre generasjoner som stoppet opp og ble rystet over hva steinene forteller: «Her bodde Sam Becker, født 1941, deportert Auschwitz 1943, drept 3.3.1943». Jeg sto der med tre barnebarn i forskjellig alder. Én var gammel nok til å forstå at lille Sam ikke rakk å fylle to år før han ble deportert og myrdet i gasskammeret sammen med sin mor, Ida. Å forklare til en trettenåring, enn si en niåring, hvorfor dette skjedde, er en nesten umulig oppgave. Det blir ikke lettere av at begge barnebarna mine er født i Tyskland. Men en snublestein kan bli et utgangspunkt for en samtale om rasisme og ondskap, når tiden er moden. Slik har verket et stort pedagogisk potensial.

Begynte i 1993

Den tyske kunstneren Gunter Demnig startet det internasjonale prosjektet Stolpersteine i 1993. I begynnelsen vakte ideen hans bekymring hos en del jøder – ville det bli en ny krenkelse at mennesker kunne komme til å tråkke på navnene til de avdøde?

Men innvendingen har stilnet. Det forteller Dag Kopperud ved Jødisk museum, ansvarlig for å administrere deler av det norske prosjektet. ³ Siden 1993 er over 94.000 minneplaketter plassert ut i land etter land. 1200 befinner seg i Tyskland, dessuten i Belgia, Finland, Frankrike, Hellas, Italia, Kroatia, Litauen, Luxemburg, Moldova, Nederland, Polen, Romania, Russland, Slovakia, Slovenia, Spania, Sveits, Tsjekkia, Ukraina, Ungarn og Østerrike. Til sammen har det blitt 30 land. Romfolk og andre etniske minoriteter, homofile og funksjonshemmede blir minnet i prosjektet. Denne brede internasjonale mottakelsen av Demnigs kunstneriske visjon viser hvor varmt den har blitt omfavnet.

Selv har kunstneren hele tiden ment at Stolpersteine er et symbolsk kunstuttrykk. Det vil aldri bli mulig å legge ned snublesteiner for alle millioner av ofre for naziregimet. Samtidig er det blitt «a never ending work in progress» – stadig nye kommuner og lokale organisasjoner kontakter kunstneren og vil ha ham til å legge ned plaketter på fortauene i deres by og nærmiljø. ⁴ Tross den store pågangen, forblir produksjonen av snublesteiner i hendene til Demnigs team som bevisst lar være å ekspandere den i tempo – i direkte opposisjon til massemyrderiene som nazistene utførte mellom 1933 og 1945. Nå er det venteliste i land som har langt flere å minnes enn de 760 ofrene i Norge.

Kommer nær oss

Demnig, som ikke selv er jøde, siterer den jødiske skriftsamlingen Talmudder det står at: «En person er først glemt når hans eller hennes navn er glemt.» Snublesteinene vekker til live minnet om mennesker som bodde her for åtti år siden, men ble tatt av dage fordi de ikke var av arisk avstamning. Hvor mye sorg, hvor mye smerte må ikke rispe i hjertet til overlevende og etterkommere av jøder som ble drept, bare ved å lese navnene i asfalten.

Ta lille Sams foreldre: Israel Josef Becker, opprinnelig fra Russland, gift med Ida Becker, født Goldmann, fra Polen. Cecylie (Cyla) Müller, også hun fra Polen, og hennes to barn, Oscar og Berta, henholdsvis 15 og 11 år gamle da de ble deportert. Kjøpmann i Bergen, Herschel Hermann Rabinowitz, yngre bror til av Moritz Rabinowitz i Haugesund. Julius Eidenbom, polsk handelsmann som drev herreekvipering på Strandgaten i Bergen.

Eller søk opp navn i Stavanger: Ekteparet David og Sofie Joseff, født Millamed, begge fra Litauen. De bodde i Solheimveien 3 på Storhaug med de voksne barna Selmer Samuel og Hildur Sara. Far og sønn jobbet på en gummivarefabrikk i byen, eldstedatteren arbeidet som ekspeditrise i Rut Maiers Plissé- og broderiforretning. En yngre datter, Selma, hadde flyttet hjemmefra etter å ha giftet seg med en ikke-jødisk nordmann. Det skulle bli hennes redning da aksjonene mot jødene ble gjennomført.

Eneste konflikt

I 2013 kom Snublestein-prosjektet til Stavanger. Kommunens kunstutvalg og Kommunalstyret for kultur, idrett og samfunnsdialog vedtok enstemmig å legge ned fjorten minneplaketter på sju ulike steder i byen. Fordi kunstprosjektet bare benytter offentlig grunn, brukte man ikke tid på å kontakte beboere ved de enkelte adresser. I ett tilfelle skulle denne framgangsmåten føre til åpen konflikt og bli det eneste eksempelet på protest mot plasseringen av snublesteiner som Jødisk museum har hørt om.

En delegasjon på rundt tjue personer, inkludert kunstneren og representanter fra Stavanger kommune, dukket opp søndag 17. august i 2013 utenfor Solheimveien 3. Der skulle det legges ned plaketter til minne om familien Joseff — David og Sofie, og to av deres tre barn, Hildur Sara og Selmer. ⁵ Beboerne opplevde at de ble ignorert da de forsøkte å få delegasjonens oppmerksomhet denne morgenen. Steinene ble murt ned i asfalten en halv meter fra stakittgjerdet, like ved porten til inngangsdøren. Det resulterte i et skarpt protestbrev til byens ordfører:

«Vi reagerer sterkt på at kommunen har tillatt at vårt hus og hjem er gjort om til krigsminnesmerke på denne måten. Vi har ikke bedt om det og vi har aldri blitt kontaktet av Stavanger kommune i sakens anledning. Rett nok er steinene installert på offentlig grunn, men de henviser direkte til vårt private hjem. [...] Hensikten er altså at det skal festes noe svært negativt til vårt hus. På denne måten føler vi at vi som beboere mobbes. Det reagerer vi sterkt på.» ⁶

Kompromiss

Men fjernet ble det ikke. I stedet rådet daværende kultursjef politikerne til å avvise naboklagen med følgende begrunnelse: «Minnesteinenes evne til å berøre oss følelsesmessig er kunstprosjektets styrke, og gjør at det har relevans både for vår tid og for fremtiden. Steinene vil fortelle kommende generasjoner – og beboere – om denne delen av Stavangers historie, og forhåpentligvis bidra til viktige debatter om menneskeverd og til at historien ikke gjentar seg.» ⁸

Saken endte i et kompromiss mellom partene. Kommunen beklaget at de ikke hadde informert beboerne bedre, og Demnig gikk med på å flytte minnesteinene 6,6 meter lenger bort på fortauet, nærmere den delen av huset der familien Joseff faktisk bodde.

Når jeg ni år senere ber beboer i Solheimveien 3, Trine Sylten, utdype hva de følte i 2013, svarer hun: – I dag ser jeg at brevet er skrevet i affekt. Det burde ikke vært formulert så sterkt. Men vi ble svært opprørte på grunn av manglende informasjon og dialog med kommunen i forkant. Da dette ble en mediesak, ble vi omtalt svært negativt i flere leserinnlegg og på lederplass i Stavanger Aftenblad. Dette skapte et inntrykk av at vi var jødehatere. Det er vi selvsagt ikke. Vi hadde intet imot snublesteinene, vi vil bare ikke påminnes tragedien hver gang vi går inn og ut av huset vårt. Min svigermor den gang, som var jente under krigen og kjente den jødiske familien godt, sa at hun ikke ønsket å «tråkke over gravstedet deres» som hun følte at minnesteinene ville bli. ⁹

Et annet moment var at Sylten og hennes mann ikke likte at folk skulle stå rundt plakettene og kikke rett inn i kjøkkenvinduet deres knapt fire meter unna. – Det opplevde vi som ubehagelig, sier hun. Den nye beliggenheten har beboerne bare opplevd som positiv. Årlig kommer det skoleklasser for å lære om snublesteinene, tenne lys og meditere. Det synes Sylten er fint.

Viktige minner

At snublesteinene i Solheimveien 3 ble en mediesak, førte til tankevekkende avisinnlegg. Professorene Marie Smith-Solbakken og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen ved Universitetet i Stavanger skrev at Demnigs kunstverk aldri må brukes til å påføre dagens beboere skyld og skamfølelse for noe de slett ikke var delaktige i. «Steinene minner om et effektivt norsk byråkratis drap på uskyldige. Det har ingen hensikt å rette søkelys på enkeltpersoner og deres skyld. I våre motvillige samvittigheter lister steinene inn påminnelsen om at det ikke må skje igjen,» skrev de. ¹⁰

Også barnebarnet til Selma Joseff, Lena Skår Størseth, ytret seg i avisen. Fordi Selma hadde vært gift med en norsk ikke-jøde, bodde hun et annet sted i byen med en nyfødt sønn. Babyen valgte hun å adoptere bort til et ektepar som passet ham mens hun selv gikk i dekning. ¹¹ I et leserinnlegg delte Skår Størseth minner om en far som aldri klarte å snakke om sin jødiske bakgrunn. Lenge etter at faren døde ble hun kjent med Evelyn Schjelderup som bodde i Solheimveien 3: «Å komme til henne var som å komme hjem. Det har vært tårer, det har vært historier, det har vært varme, og det har vært gjensidig takknemlighet. Jeg er så glad for at minnene om familien Joseff hviler akkurat hos henne.» ¹² Hun kritiserte kommunens manglende evne til å «knytte den store historien om ondskap til den lille og nære». Ikke minst burde de ha kontaktet Schjelderup, den av husets beboere som kjente ofrene, nettopp fordi «å personliggjøre det kollektive minnet utgjør noe av essensen for [kunst]prosjektet». ¹³

Omsider skrev Schjelderup selv i avisen om hvor sårende det var at hun hadde blitt oversett av kommunens delegasjon. Av Schjelderup fikk leserne vite at fire familier bodde i Solheimveien 3 den gang: «Det var familien Joseff, familien Arne Hidle, og en familie nazister. Og oss selv. For en blanding.» ¹⁴ Hun beskrev også hvordan det gikk etter at den jødiske familien var arrestert: «Far og mor hadde ingenting de skulle ha sagt om huset, nazistene flyttet uten videre til Joseffs leilighet. Det gikk tyskere på besøk til nazistene. Husker også at de gikk i hirduniform. Hva er det som skjer? Jeg var meget engstelig. Jeg var ikke noen lykkelig pike i disse årene.» ¹⁵

I sitt innlegg delte hun flere minner: «Fru Joseff husker jeg særlig godt. Hun ble en god venn av mor. En erstatningsbestemor for oss to søstre. Fru Joseff gikk alltid med hvitt forkle. Strikket ragger til oss, vinket til oss når vi gikk til skolen. [...] Det var en spesielt god kontakt mellom mor og fru Joseff.» ¹⁶ Leserinnlegget er et talende bevis på hvor godt integrert den jødiske familien var i det norske nabolaget. Evelyn var muligens litt forelsket i Selmer Joseff: «Jeg ble 13 år. Vi stod nede i gangen og pratet. Mor, fru Joseff og meg. Døren går opp. Selmer kommer hjem fra jobb. 'Gratulerer med dagen, Evelyn. Kom med hånden din'. Han legger et perlebånd og to kroner i hånden min. Hva jeg følte? Jeg neide og sa takk.» ¹⁷

Slike minner bidro til å nyansere diskusjonen om snublesteinene i Solheimveien 3 og levendegjøre ofrene.

Kunstprosjekt og minnesmerke

Hva skiller Snublestein-prosjektet fra andre lignende kunstprosjekt som Antony Gormleys monumentale minnesmerke Erindringens sted utenfor Akershus festning? Minnesmerket fra år 2000 består av åtte stoler støpt i jern med utsikt til Vippetangen kai. Stolene er tomme, nakne og uten seter. De er rustne og vendt mot fjorden der fangeskipene satte kursen mot Stettin og den visse død. ¹⁸

I en artikkel i det kunsthistoriske forskningstidskriftet Kunst og kultur drøfter forfatter Eli Høydalsnes Gormleys monument med tanke på hva slags kunst som fungerer i møte med Holocaust. Hun viser til Theodor Adorno som skrev at etter Auschwitz blir det barbarisk å skrive dikt. Overført til kunst peker hun på at det er laget nok av ragende bautaer. «Hvordan manøvrere mellom tunge patosfylte fakter med moraliserende overtoner og småskårne appeller til tausheten? Eller tavler med navn, navn, navn.» ¹⁹

Når jeg ber Kopperud i Jødisk museum sammenligne Gormleys verk og Snublestein-prosjektet, sier han dette: – Det er ingen motsetning mellom de to kunstverkene. Utenfor Akershus festning står det allmenne minnesmerket, på fortauene våre ligger snublesteinene som gjør individene levende for oss. Vi trenger begge deler.

Jeg finner det vanskelig å være uenig med Kopperud. Demnigs messingsteiner kombinert med de små biografiene gjør ofrene til mennesker som levde og virket iblant oss. At forfattere så blir nysgjerrige på personene og skriver bøker om dem, forsterker denne levendegjøringen. ²⁰

Ubehagelig provokasjon

757 snublesteiner i Norge utfordrer oss til å grunne på hva navnene forteller. Vi trenger bare en mobil for å laste ned de små biografiene fra prosjektets nettside, så kan vi stå ved plakettene og reflektere over hverdagslivet som de norske jødene hadde her. Ifølge mange vitnesbyrd var de fleste godt integrert i det lokale samfunnet. Med hvilken skrekk må de ikke da ha opplevd å bli behandlet som annerledes og mindreverdige, stuet inn i fangeskip og sendt til Stettin, deretter lastet over i togvogner med endestasjon Auschwitz?

Snublesteinprosjektet får en ekstra ubehagelig virkning hos betraktere hvis familier ikke selv ble rammet. Hos de av oss som i nasjonalsosialismens øyne hørte til det «rette» folket, lister det seg inn en følelse av dårlig samvittighet og skam ved å tenke på mennesker som bodde midt iblant oss, men hvis etniske opprinnelse nazistene mislikte så sterkt at tilintetgjørelse ble den siste løsning. Hvor mye vi enn hvisker til oss selv at vi ikke er skyldige i det som skjedde for åtti år siden, ligger kunstverket på bakken og stikker i oss, som om vi tråkket på torner med nakne føtter. Ja, det var nazistene som klekket ut og gjennomførte den systematiske utryddelsen. Men i senere år har vi fått tydeliggjort at et norsk byråkrati og et norsk statspoliti var medhjelpere. De hentet ofrene ut av sine hjem og sendte dem til deportasjon med skipene Donau (26. november 1942), Monte Rosa (19. og 26. november) og Gotenland (25. februar 1943).

Ett av betydningslagene i ordet snublestein rommer således et element av provokasjon. Messingfirkantene peker mot ugjerninger så grufulle at det sprenger vår tanke- og forestillingsevne. Deportasjonene lot seg gjøre fordi nordmenn bidro. Visst fantes det nordmenn som hjalp jøder med å flykte, men ikke mange nok. Hva hadde vi selv gjort den gangen, hvis vi overhodet hadde noen valgmulighet? Det er spørsmålet som kunstverket lar gnage i bakhodene våre, men som vi aldri greier å besvare.

Årlig lystenning

Snublestein-prosjektet inviterer oss med andre ord til refleksjon i det offentlige rom. Da kan det være godt å ha noen håndfaste handlinger som hjelper oss til stoppe opp ved plakettene. Som det å vedlikeholde snublesteinene og tenne lys rundt dem. Ideen til dette plukket forfatter og redaktør Sven Egil Omdal opp da han i noen år bodde i Berlin. På en spasertur i nabolaget der det er lagt ned mange minneplaketter, så han en kveld at det blafret i rødt på fortauene. Da han kom nærmere, fant han beboere som pusset messingsteinene. De hadde tent små, røde lys ved siden av dem. Datoen var natt til 10. november. Denne natten blir kalt Krystallnatten, da tusener av jøder over hele Tyskland, i 1938, ble angrepet og fikk sine synagoger og butikker brent ned eller smadret. ²¹

Omdal tok med seg lystenningstradisjonen hjem til Stavanger, derfra ble den fanget opp og videreført i andre norske byer på deportasjonsdagen 26. november. Slike årlige, nærmest rituelle markeringer gjør at kunstverket holdes levende i menneskers bevissthet. Kopperud i Jødisk Museum sier: «Dessverre har ikke alle kommuner forstått at de har et ansvar for å vedlikeholde plakettene. Da er vi er glade for at naboer tar ansvar, for messingen trenger å bli pusset.» Så jo, Snublesteiner fungerer som kunstprosjekt i det offentlige rom.

Kristin Aalen er magister i litteraturvitenskap og driver nettsiden Kulturkritikk.no. Hun har siden 2016 arbeidet som frilans film- og teaterkritiker i Stavanger og er fast filmanmelder i avisa Vårt Land. Før det var hun kulturjournalist og livssynsmedarbeider i NRK-P2 og kulturjournalist i Stavanger Aftenblad. Som regionkontakt i Rogaland for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) arrangerer og gjennomfører hun jevnlig Prosalonger med forfatterintervjuer i samarbeid med Kåkå kverulantkatedralen i Stavanger.