«Vi skal nå være glade for at det syn nå begynner å slå igjennom at intet bygg er ferdig før det har fått sin kunstneriske utsmykning!» ¹

Veggmaleriet, som er uten tittel, befinner seg i byggets trappegang og strekker seg over tre etasjer. Trappeoppgangen som omslutter maleriet er utformet som et galleri med naturlig overlys. Dette overlyset er viktig fordi det gir maleriets fargeflater med ulike overflatestrukturer et særegent liv. Ifølge avisoppslaget ble det brukt en blanding av granittpuss og plastmasse, antagelig epoksy som var et nokså nytt materiale i etterkrigstiden. Granittens farger veksler mellom det mørke grafittaktige, det grålig sandaktige, det grønne moseaktige og det lyse rødlige. Fargeflatene er rammet inn av lyse, smale bånd som viser veggens bakgrunn. Sammen blir det en vill, motsetningsfylt organisk geometri i balanse. Veggmaleriet er delt i to av en trappeavsats. Den nederste delen er abstrakt. I den øvre delen trer en menneskelignende skikkelse fram fra undergrunnen. Er det en kubistisk politibetjent?

Det er ikke mulig å se hele verket på avstand fordi trapp og trappeavsats skjuler deler av det. Mellomrommet mellom avsats og fondvegg gjør det imidlertid mulig å se hele verket gjennom mellomrommet ved å flytte blikket opp og ned. Dette tok Andreas Bøe hensyn til i form av fargebruk. I motsetning til Bøes andre veggmalerier med sterke kontrastfarger, valgte Bøe naturens egne dempede farger. Årsaken var at betrakteren måtte se nøye, og bevege seg nært, ifølge Aftenbladets avisoppslag. Maleriets form og farger skulle veves sammen med rommet, der rødbrent teglstein, sorte terrazzoflater på gulv og i trappegang, samt et gjennomgående rekkverk, blir en kontrast. Trapperommets geometri er horisontalt, vertikalt og skrått. Veggmaleriet bryter denne geometrien. Verket viser et slektskap med kubismen, og Bøe skal ha vært inspirert av fransk abstrakt modernisme og avantgarde-bevegelsen COBRA. Etniske og mytologiske former og motiver ofte stod sentralt.

Bøes veggmaleri er gåtefullt. Kanskje Bøes hensikt var at vi skulle se det som en gåte. Han la likevel ut noen spor som gjør at vi kanskje kan finne den. Veggmaleriet er uten tittel, men Bøe fortalte Aftenbladet at ideen bak verket er «byggets funksjon som tilholdssted for lovens vokter» og videre at «motivet illustrer ikke lovens håndhevelse, det bare markerer en ide». Ifølge Bøe var resten av opplevelsen udefinerbar. Når vi kommer inn i trappeoppgangen virker veggmaleriet monumentalt. Det fyller hele fondveggens 6,5 x 4 meter, men likevel gir det inntrykk av en slags forgjengelig skjørhet. Kanskje det skyldes sandfargene og overflatestrukturen, som kan minne om bølgemønstre på jærske sandstrender eller urbefolkningers sandmalerier? Det kan også gi assosiasjoner til ansiktsmasker og myter fra fjerne kulturer.

All kunst har vært samtidskunst en gang, og derfor kan den historiske konteksten være til hjelp hvis vi vil leve oss inn i den. I 1967 var det 22 år siden okkupasjonen var over, og mange hadde fremdeles både fysiske og psykiske sår etter et autoritært politi som utførte naziregimets ordre. Nå er det også interessant å tenke på stemplet entartete, eller degenerert kunst, som nazistene satte på moderne kunstuttrykk, særlig avantgarde-kunsten. Det kan være fristende å tolke Bøes veggmaleri som et opprør mot autoritære krefter, som skapte en ideologi som skulle disiplinere alt og alle som sprengte rammene for dens vanvittige virkelighetsforståelse. Kunsten var og er et viktig våpen mot slike ideologier, og folkets frihet og kunstens frihet kan vanskelig skilles. Bøe mente at ideen bak verket var ideen om et tilholdssted for lovens vokter, og at det ikke skulle gi noen føringer for lovens håndhevelse. Og, hva er verre for det autoritære enn tvetydighet?

I boka «Mennesket og kulturen» fra 1953, skrev etnologen Guttorm Gjessing: «Tilogmed […] Picasso er begynt som brukskunster», og han viser til organisasjonen «Kunst på arbeidsplassen» som ble stiftet av kunsthistorikeren Harry Fett i 1950. Det kom nye tanker om at kunsten ikke lenger skulle forbeholdes en elite innenfor private vegger eller gallerier, langt fra dagliglivet. Kunsten skulle være demokratisk og fritt tilgjengelig i offentlige rom, i parker, torg, skoler, fabrikker og politikamre. Slik kunsten var før den ble kunst – før den ble adskilt fra dagliglivet og henstilt til en egen sfære på private vegger, i gallerier og museumssamlinger. Kunsten skulle tilbake til allrommene, usensurert og umiddelbart.

Nå er Bøes veggmaleri truet av en reguleringsplan som vil rive politikammeret, trappeoppgang og kanskje «bevare» maleriet ved å sette det inn i en ny sammenheng. Å bevare verket uten den opprinnelige konteksten — bygget — gir ikke mening i denne sammenheng. Det er ikke mulig uten å ødelegge verket. Trappeoppgangen er ikke en ramme for Bøes veggmaleri. Den er en del av det. På samme måte som steinaldermaleriene i hulen i Chauvet i Frankrike ikke kan bankes løs fra berget og settes inn i en ny sammenheng. Veggmalerier er en av verdens eldste kunstformer, og mange modernistiske kunstnere var inspirert av etniske og forhistoriske kunstuttrykk.

De fleste kunstverk i det offentlige rom er knyttet til steder, og de fleste får en dårlig behandling dersom stedene blir innhentet av kortsiktige politiske beslutninger eller kapitalinteresser. Vi husker fremdeles mishandlingen av Pablo Picasso og Carl Nesjars verker på Y-blokka. Det er vel få som står godt i den avgjørelsen? Det er ikke uten grunn at ICOMOS, som er en internasjonal organisasjon for kulturminnevern, har retningslinjer for bevaring av veggmalerier. Denne organisasjonen gir blant annet råd til UNESCO i verdensarvspørsmål. Et viktig prinsipp som er proklamert av dem er, løst oversatt, at veggmalerier er en integrert del av monumenter og steder og bør bevares på stedet. ²

Arkitektene Retzius og Bjolands politikammer, og Bøes veggmaleri, er et viktig visuelt uttrykk for 1960-tallets tro på demokratiet, medvirkning og kunstens tilhørighet. Denne helheten er et identitetsskapende kulturminne som ikke må ødelegges på grunn av kortsiktig kunnskapsløs arroganse. Verket må bevares fordi det er der.

Endre Elvestad er utdannet arkeolog fra Universitetet i Bergen og NTNU. Han har også studert litteraturvitenskap og kunsthistorie. Tidligere jobbet han som marinarkeolog ved Stavanger maritime museum. Delaktig i Byverksted.

Benjamin Hickethier undersøker potensialet som ligger i kritisk visuell kommunikasjon, publisering, samarbeid og selvinitierte prosjekter. Som uavhengig grafisk designer og kunstner jobber han på oppdrag for, og i samarbeid med, regionale og internasjonale kulturorganisasjoner og -produsenter, sosiale initiativer og offentlige institusjoner. Med risografi-trykkverkstedet &soWalter (usw.) utforsker han mekanisk reproduksjon av kunstverk, og er en del av kultursamvirket Consulatet. Sammen med Arild Rein gir han ut bøker på Villhund forlag. Hickethier er også ⅑ av det transnasjonale grafiskdesignkollektivet Fazed Grunion. Han er også del av Byverksted, et innbyggerinitiativ for byutvikling nedenfra, utvidet demokratisk deltakelse og urbane strategier & praksis. Av og til underviser han, gir workshops og holder foredrag.

Les mer her: Bevar politikammeret