«Hvordan forstår vi omsorg, medmenneskelighet og sårbarhet under nye teknologiske regimer?»
I dag står vi midt i et uunngåelig møte mellom teknologi, omsorgs- og velferdstjenester og spørsmål om bærekraftighet for framtida. Teknologiske løsninger siver inn i hvert aspekt av våre liv, og vi har tilvent oss nyttige verktøy for å administrere, organisere, kommunisere og produsere. Samtidig er det en økende bevissthet om hvordan teknologiutviklingen kan reprodusere og skape nye fordommer, som kan forplanter seg fra teknologisk utvikling av verktøy til etablering av normer og tankesett.
Høsten 2022 ble gruppeutstillingen «Caring Futures» vist på Sølvberget galleri. Utstillingen ble produsert som en del av det tverrfaglige forskningsprosjektet «Caring Futures: Developing care ethics for technology-mediated care practices» ved Universitetet i Stavanger.
Forskningsprosjektets mål er å undersøke kontrasten mellom samfunnets behov for ny teknologi på den ene siden, og relasjonelle og profesjonelle omsorgskulturer på den andre. Endrer begreper om velferd og omsorg seg med økende teknologibruk? Finnes det i det hele tatt en motsetning i begrepene teknologi og omsorg? Dette er store spørsmål som på ulike måter preger vår samtid, og som dette forskningsprosjektet kan finne delvis svar på.
Ved å inkludere en kunstutstilling i et større forskningsprosjekt fikk vi mulighet til å dra veksler på kunstens kreative og utforskende metoder til å formidle forskningsspørsmål til et bredt publikum, og på den måten invitere til et allment refleksjonsrom rundt problemstillinger som angår samfunnet som helhet. Gruppeutstillingen «Caring Futures» retter søkelyset mot både muligheter og utfordringer som følger i kjølvannet av ny teknologi, og hva slags betydning slike teknologier har eller kan ha for velferdsstaten, nå og i framtida. Spørsmål om digital sårbarhet og det stadig mer komplekse landskapet av teknologiske og digitale hjelpemidler preger både nyhetsbildet og offentlige debatter i dag.
Men denne utstillingen snur også på problemstillingen: Kan forskning bidra til kunst?
Vår åpne utlysning etter kunstprosjekter traff en nerve hos de åtte deltakende kunstnerne som gjennom sine verk stiller kritiske og kreative spørsmål knyttet til omsorgsteknologi, økende digitalisering av velferdstjenester, og hvordan teknologi både skaper og omskaper relasjoner mellom mennesker. Kunstverkene i utstillingen «Caring Futures» artikulerer noen problemstillinger og tanker som forskningsprosjektet ikke makter å ta tak i på egen hånd. Det er nettopp dette samspillet mellom kunst og forskning vi løfter frem og som publikum ble invitert til å reflektere rundt: Som en del av utstillingsopplevelsen kunne publikum dele sine refleksjoner, følelser og inntrykk på post-it lapper ved utgangen. Resultatet av dette ble en levende vegg som på mange måter fungerer som en kollektiv dialog med utstillingen, i tillegg til å være veldig fruktbart som datamateriale inn i forskningsprosjektet. Særlig interessant er det at publikum også her bidrar til å artikulere de overordnede nedslagsfeltene for utstillingen.
Teknologi og sårbarhet
Et gjennomgangstema i gruppeutstillingen er sårbarhet og usikkerhet i møte med forskjellige typer teknologier. Cathrine Evelid sitt videoverk «Tjenersnakk» tematiserer teknologiske løsninger for hjemmebaserte tjenester: En gammel kvinne strever med hverdagens enkle gjøremål, men har en digital og kroppsløs «voice companion» som skal oppmuntre og guide kvinnen gjennom dagen. Sett i lys av vårt samfunns teknologiske strukturering som «smarte byer» og hjemmebasert omsorg, reflekterer verket over hvilke utfordringer vi står overfor. Spesielt gjelder dette utfordringer knyttet til menneskers behov for å bli forstått og ivaretatt, og hva slags type handlingsrom og hjelp som digitale løsninger kan tilby. Den gamle kvinnen er representert gjennom en dukke, med dukkefører som også er til stede i verket, noe som på en måte forsterker den gamles avhengighet.
I løpet av videoverket blir det tydelig at den digitale stemmestøtten ikke kjenner hovedpersonens historie, preferanser, egenart eller medmenneskelige behov, og at dens funksjon som «hjelp og støtte» faktisk fungerer mot sin hensikt. Dette verket er det flere besøkende som dveler ved — kanskje er det noe med at verket viser fram det uunngåelige i både aldring og digitalisering, og hvor skrøpelig begge deler egentlig er.
En helt annen tilnærming til spørsmål om sårbarhet og teknologi finner vi hos kunstnerne Kaisu Koski og Roland van Dierendonck i deres samarbeidsprosjekt «Pneumatic Kitchen». Istedenfor å være prisgitt en ferdig presentert teknologisk «løsning», eksperimenterer Koski og Dierendonck med low-tech gjør-det-selv løsninger og avansert ny teknologi innen myk robotikk. På denne måten tar verket sårbarhet på alvor, men gir samtidig noen innspark i diskusjoner om design, brukervennlighet, menneskelig ingeniørkunst og kreativitet som prøving og feiling. I så måte reiser også dette verket spørsmål om tilstedeværelse og kroppskontakt i omsorg, men her i dialog med materialer og kontaktpunkter.
Menneskelig kontakt fremheves ofte som et udelt gode i spørsmål om omsorg – og like ofte som en kontrast til teknologiens fremmedgjørende potensial. Men Åsa Båve sitt verk «Caring with Force» retter søkelyset mot bruk av tvang og makt som en del av en etablert, menneskestyrt omsorgspraksis. Gjennom et videoverk som vises en koreografi over en metode for å holde fast og kontrollere utagerende pasienter, og et lydverk med fortellinger fra mennesker som har opplevd tvangsbruk fra helse – og omsorgspersonell, tvinger (!) Båve fram etiske refleksjoner rundt tvangsbruk i omsorg. Et interessant aspekt ved dette verket er vektleggingen av omsorgsteknologier som styringsredskaper: en tilnærmet Foucaultsk definisjon av teknologi som et strukturerende element, i dette tilfellet metoder for å håndtere uforutsigbare personer med bruk av tvang og fysisk makt. I så måte leder Båves verk også inn mot tanken om at etiske grenseoppganger, norm og praksis er mobile parametere som sementeres over tid, men som også kan endres etter hvert som ny kunnskap og innsikt trer frem. Her er det en relevant parallell til vår tids diskusjoner om bruk av kunstig intelligens i omsorgspraksis: Før vi aksepterer analyser og valg basert på algoritmer bør vi kanskje spørre oss om hva slags praksiser, normer og tankesett som legges til grunn for det vi i dag forstår som standard eller normalisert praksis.
Spørsmål om teknologi og omsorg oppleves ofte som en kontrast mellom det maskinelle og instrumentelle på den ene siden, og det menneskelige og relasjonelle på den andre. Likevel viser utstillingens tematisering av sårbarhet at disse grensedragningene hverken er enkle eller ønskelige. På en måte kan vi si at kunstverkene bekrefter forskningsprosjektets utgangspunkt om at det er behov for flere innfallsvinkler til hvordan teknologi blir en del av omsorg, og hva slags logikk som ligger til grunn.
Emosjon og informasjon
I poplåten og musikkvideoverket «All Watched Over by Machines of Loving Grace” av Jacob Remin, heter det i det fengende refrenget at «emotion is another kind of information», altså at følelser også er en type informasjon. Det er tilsynelatende enkelt, men i lys av etablerte menneskelige konvensjoner og vitenskaper som privilegerer rasjonalitet fremfor følelser, er det også radikalt. Her peker Remin på at det nettopp ikke bare er maskiner og teknologi som lager strukturer og systemer for forståelse. Uten å lage en motsetning mellom det menneskelig og det teknologiske inviteres vi heller inn i et drømmeaktig univers for sameksistens. Som en kontrast til for eksempel Evelids verk, som er litt mindre håpefullt, spekulerer Remin i hvordan vi som samfunn kan dra veksler på teknologiens logikker for å forstå oss selv på nye måter. Slik gir også dette verket, på samme måte som Båves, viktige innsikter til hvordan også menneskelige logikker kan være instrumentelle og lite holistiske i sin struktur.
Også kunstneren Ruth Gilmour sitt vàre og delikate verk «Split Observations» problematiserer hvordan medisinske rutiner og metoder for å avlese informasjon og se etter tegn på sykdom ofte zoomer inn på enkelt-deler av kroppen, uten å ta høyde for hele mennesket. Kroppen, kroppsfunksjoner og individet fragmenteres inn i segmenter som analyseres og måles opp mot etablerte parametere. Gjennom sine nærbilder av kroppsdeler trykket på silke, hvor silketrådene separeres for å forsterke effekten av helhet og deler, stiller Gilmour spørsmål om hvordan vi kan finne tilbake til en holistisk tilnærming i stadig mer systematiserte og etter hvert algoritmebaserte fortolkningsstrukturer. Silketrådene settes også i bevegelse av publikums nærvær i galleriet, og verket understreker på denne måten hvor lite det skal til for at noe gjensidig påvirker hverandre.
Drømmer, minner og identiteter
Som utstillingstittelen «Caring Futures» indikerer, handler dette også om hvordan vi skal forstå og forholde oss til omsorg og omsorgspraksiser i framtida. I Emilia Tikkas fotoverk «ÆON» møter vi et ektepar, hvor den ene har valgt å bruke foryngelsesteknologi, mens den andre eldes som vanlig. Her er det ikke bare de teknologiske mulighetene for genredigering, forbedring og livsforlengelse som problematiseres, men også hvordan synet på hva som er livskvalitet og vårt forhold til bruk av teknologi som helt konkret former våre liv, identiteter og hverdager. Verket tematiserer dermed et spenningsfelt mellom teknologiens strukturerende makt og drømmen om det perfekte mennesket, hvor spørsmål om valg og konsekvenser tydelige. Tikkas verk framhever på denne måten menneskets egen agens eller handlingsrom i møte med nye teknologier.
Kunstneren Kari Telstad Sundets audiovisuelle installasjon «Memory Space Traveler» snur opp ned på drømmen om det perfekte mennesket gjennom å gjøre dette til en maskins dilemma. Verket viser en maskins opplevelse når den forsøker å drømme som et menneske. Gjennom konstruerte minner og små biter av tilgjengelig informasjon, er det denne gangen teknologien som strekker seg mot et mål om å være noe annet, noe mer enn seg selv. Det synes kanskje som science fiction at en maskin skulle kunne drømme, men maskinen er ikke så ulik vår tids datamaskiner — kunstig intelligens konstruert etter biologiske nevroner, modeller som bidrar til å viske ut etablerte skillelinjer mellom menneske og maskin. Verket til Sundet spekulerer i mulige ringvirkninger av vår hang til teknologisk antropomorfisme – hva står på spill dersom maskinene selv tar dette på alvor?
Både drømmer og minner er en form for reproduksjon av opplevelser, eller kollasjer av følelser, erfaringer og tanker. De fungerer også strukturerende for identitet, og bekreftende for tilhørighet. Marie Lynn Speckerts verk, som også er en del av hennes kunstneriske PhD-prosjekt, utforsker grensene for tilhørighet og sameksistens. Ved å hente inspirasjon fra biologiske fenomener som parasittisme og parabiose, ser hun for seg bærbar teknologi som kan fungere som medisinsk-teknologiske verktøy for biometrisk avlesing. Men i motsetning til ekstraktivistiske og isolerende teknologier, er Speckerts spekulative verktøy både organisk utformet, og designet for å opprette en toveis utveksling med vertskroppen. Det parasittiske får her nye betydninger i kraft av å fremstilles som en symbiose, snarere enn en uønsket «haiker i menneskekroppen».
Store problemstillinger, sanselige tilnærminger og hverdagsfilosofi
Å inkludere en kunstutstilling i forskningsprosjektet «Caring Futures» er en tverrfaglig tilnærming som også bringer inn en sanselig dimensjon i forståelsen av problemstillingene rundt omsorgspraksis og teknologiutvikling. Følelser er en form for informasjon, synger Remin i sitt verk. Forbindelseslinjene mellom en rekke tradisjonelle motsetningspar, slik som det strukturelle og det relasjonelle, programmering og instinkt, fremmedgjøring og nærhet ligger og dirrer som røde tråder gjennom alle verk i utstillingen, og utfordrer oss til å tenke nytt og annerledes om forholdet mellom mennesker og teknologi.
Kunstens evne til å løfte frem en menneskelig erfaring og åpne opp for en empatisk og relasjonell forståelse skaper en viktig vekting mot teknologiorienterte, praktiske og samfunnsøkonomiske løsninger. Teknologenes og ingeniørenes visjon om smarte løsninger for hjemmebasert assistanse får sin lakmustest i møte med publikum som gjenkjenner fortvilelsen, forvirringen og ensomheten til Evelid sin hjelpeløse karakter i verket «Tjenersnakk». Emilia Tikka sine urovekkende scenarier av mulige konsekvenser ved å tillate teknologisk avansert genredigering gir oss en umiddelbar forståelse, selv uten inngående kjennskap til vitenskapen bak. Likevel gir verkene til Speckert,Koski og van Dierendonck også håp om at teknologi er noe vi kan påvirke, skape eller designe ved hjelp av kjente verktøy, eller med inspirasjon fra naturen og det organiske.
Tematikkene i kunstverkene bidrar slik til å konkretisere ulike former av relasjoner, implikasjoner og sameksistenser som kan oppstå i møtet mellom teknologi og menneskeheten. Gruppeutstillingen bidrar i så måte til å avdekke og konkretisere ulike problemstillinger som berører både etablert forståelse av omsorg og en dypere innsikt i konsekvensene av teknologidrevne løsninger – hvor hele premisset om at teknologi alltid skal løse eller fikse noe også problematiseres. Kunstverkenes spekulative tilnærming åpner i så måte opp et refleksjonsrom: en anledning til å reflektere over hvordan vi kan etablere best mulig omsorgspraksis for framtiden.
Utstillingens tilstedeværelse i det demokratiske og tilgjengelige Sølvberget Galleri, plassert midt i sentrumskjernen og byens storstue med bibliotek og kino, er også et viktig premiss for dette refleksjonsrommet. Galleriet tiltrekker seg et mangfoldig publikum — ekstra verdifullt for prosjektet i sin helhet. Det er tydelig at det er bred demografisk spredning blant publikum som har tatt seg tid til å respondere på utstillingens tema på en post-it lapp hengt på veggen: her finner vi alt fra barnetegninger, ungdommens hilsener til hverandre, ispedd små ord om kunstopplevelsen, og mer utfyllende inntrykk og følelser. Og det er mange følelser som henger på denne veggen. Ord som går igjen er skremmende, rørende og tankevekkende.
Det er også spennende hvordan publikum artikulerer tilsynelatende enkle setninger som forteller oss hvordan problemstillinger knyttet til teknologi, omsorg og framtid er hverdagslige og filosofiske på samme tid. Som en av bidragsyterne formulerer det: «Hva skal ta vare på meg?»
Gjennom å bytte ut framtidas omsorgsgiver – fra et hvem til et hva – tangerer dette spørsmålet kunstutstillingens overordnede temaer så vel som forskningsprosjektets identifisering av en kontrast mellom behov for mer og ny teknologi, mellommenneskelig omsorg og ivaretakelse. Det er et uttrykk for personlig undring, og muligens frykt, men det inngår samtidig i kulturelle forestillinger om hva som står på spill når teknologien får så mye plass at det menneskelige potensielt må vike. Utstillingsrommet åpner opp og bidrar til at slike refleksjoner løftes fram, og gjør at de blir til en del av utstillingen så vel som forskningsprosjektet.
Møter mellom kunst og forskning
Vår erfaring fra kunstutstillingen overlater ingen tvil om at kunst kan bidra til forskning. Med sine spekulative og eksperimentelle innganger, bidrar kunstverkene til både å videreutvikle og problematisere forskningsprosjektets problemstillinger. Det spekulative er en velkjent inngang til å utforske og utfordre grenser og muligheter for det vi anser som «den etablerte virkeligheten». Her gir kunstverkene fysiske og visuelle konkretiseringer av mulige scenarier for teknologibruk i fremtiden – i helse og omsorg spesielt – og i samfunnet generelt. På denne måten gir kunstverkene oss verktøy til ikke bare å forfølge tankene omkring konsekvenser av teknologiske løsninger, men lar oss også kjenne etter: Hvordan reagerer vi emosjonelt på denne tematikken? Kunsten kan skape ubehag og følelsesmessige reaksjoner som setter tankene i sving. De nye spørsmålene som utstillingen «Caring Futures» genererer kan bidra til økt refleksjon, men også til emosjonell erkjennelse og justering av vårt etiske kompass.
Kunstverkene utforsker det som kan sies å være en av vår tids største samfunnsutfordringer, og inviterer til tverrfaglige tilnærminger, spørsmål og ideer. Det blir tydelig at både forskning og kunst er former for kunnskapsproduksjon. Slik forener utstillingen kunstneriske og forskningsmessige perspektiver på spørsmål om teknologi og omsorg, som sammen kan bidra til å finne svar på denne samfunnsutfordringen. Kanskje kan den også inspirere andre kunstnere til å forfølge forskingsprosjektets spørsmål – på kunstens premisser?
Ingvil Hellstrand (PhD) er førsteamanuensis i kjønnsstudier i Avdeling for omsorg og etikk ved Universitetet i Stavanger (UiS). Mine forskningsinteresser er kunnskapsproduksjon, science fiction og feministisk posthumanisme. For tida er jeg engasjert i forskningsprosjektet Caring Futures: Developing new care ethics for technology-mediated care practices, hvor jeg forsker på kulturelle forestillinger om teknologibruk i omsorg.
Hege Tapio er kunstner og kurator med base i Stavanger, Norge. Kunst drevet av nysgjerrighet, kunnskap, evne til å formidle og kontekstualisere sider ved teknologi og forskning, både gjennom spekulasjoner og kritisk holdning, har vært grunnlaget for mange av prosjektene. Tapio grunnla og har ledet i/o/lab – Senter for Framtidskunst siden 2001, hvor hun etablerte og kuraterte Article biennalen – en festival for elektronisk og ustabil kunst. Tapio gjennomfører for tiden kunstnerisk forskning som Phd-stipendiat ved FeLT, Futures of Living Technologies ved OsloMet.