Kunstneren Tiril Hasselknippe har inntatt hovedsalen på Kunsthall Stavanger med installasjonen «Play». Utstillingen befinner seg i et mørkt rom, kun opplyst av kunstverket selv: blå bueganger som henger fra taket og gløder i nyanser av blått. Opplevelsen av å omsluttes av verket forsterkes av en overnaturlig musikk. Musikken har en nydelig dualitet ved seg som spenner mellom det behagelig meditative og det uhyggelige.

Sterk og åpen lek

Musikken er opptak av kunstneren selv som spiller på instrumentet vanntelefon. Instrumentet har en klanglig kvalitet jeg forbinder med film av sjangre som horror eller science fiction. Det er ikke så rart, viser det seg, da dette instrumentet er mye brukt i slike filmer. Når jeg beveger meg nærmere buegangene opplever jeg at de har en påtrengende materialitet ved seg: Fibre og tråder stikker ut over alt. Organisk struktur av syntetisk materiale trekker veksler på hvordan science fiction kobler elementer fra naturen sammen med kald og fremmedgjørende teknologi.

I utstillingen «Play» ønsker Hasselknippe å skape en visualisering av fibromyalgi, en sykdom som Hasselknippe selv er diagnostisert med. Nervesmerter og hjernetåke er blant symptomene. Revmatiske sykdommer blir ofte beskrevet som «usynlig syk». Dette er et kjempeviktig og spennende tema som kunsten kan være en god katalysator for å «synliggjøre».

Installasjonen lykkes i å skape et undringsrom, et spennende sted hvor publikum selv får fylle ut deler av et ukjent univers med seg selv og sine egne erfaringer. Enkelte kan nok også få et lekent utbytte av den – som tittelen «Play» peker mot. Opplevelsen min er at utstillingen skaper en fornemmelse av å være under vann – forsterket av lydsporet. Balansen mellom behag og ubehag er skjør. Å føle at man befinner seg under vann kan oppfattes på veldig ulike måter. Det kan fremkalle en følelse av klaustrofobi eller frykt, men det kan også gi følelsen av å være ivaretatt og trygg. Personlig opplever jeg at installasjonen trekker meg inn i en kontemplerende tilstand.

I mitt møte med utstillingen har jeg også gjort meg noen betraktninger som strekker seg utover det faktiske kunstverket. Disse betraktningene handler i stor grad om teksten som eksisterer rundt en utstilling, både institusjonens formidling og min egen tekstlige behandling av utstillingen.

Konkluderende formidling

Som nevnt innledningsvis skaper installasjonen til Hasselknippe en underlig og engasjerende opplevelse. Teksten som følger «Play» lover derimot veldig mye, og den bygger opp en forventning som i dette tilfellet leder til skuffelse for meg. For eksempel skisseres en kritikk av den kapitalistiske modellen, og visualisering av livsøyeblikk — valg vi identifiserer som avgjørende for vår nåværende situasjon. Dette er store tema jeg personlig ikke opplever er tilstede i min erfaring av installasjonen. For meg fungerer utstillingen på et langt enklere og åpnere plan enn dette.

Teksten oppsummeres i tillegg med den konkluderende setningen: «I Play kommer disse erfaringene til syne nettopp gjennom kroppsligheten, materialiteten, og den altomfattende opplevelsen av den omsluttende installasjonen». Erfaringene det refereres til handler om kunstnerens erfaringer med sykdommen fibromyalgi, og hvordan en kropp som er syk ikke følger den kapitalistiske modellen. Jeg stiller ikke spørsmål ved at disse erfaringene danner det faktiske grunnlaget for det vi ser og hører i utstillingen. At disse erfaringene er synlige for betrakteren er derimot ikke en selvfølge, og slike påstander kan i verste fall ha en ekskluderende effekt på betrakterens egne tolkninger. Blir ikke det å undervurdere betrakteren og deres evne til å skape mening for seg selv i møte med verket?

Jeg opplever det som lett ironisk at et verk produsert av en kunstner som er spesielt opptatt av «vår individuelle virkelighetsoppfatning» formidles med en delvis ledende utstillingstekst. Selvfølgelig er det bra å ha formidling som informerer om erfaringer og refleksjoner som ligger til grunn for kunsten. Det er likevel forskjell på å gi «nøkler» for fortolkning og å fortelle betrakteren hva de ser.

Kunstkritikk eller institusjonskritikk?

Utstillingen og formidlingen har utløst mange spørsmål hos meg. Dette inkluderer min egen behandling av utstillingen gjennom kritikken. For hva skal en kunstkritikk handle om? Det åpenbare svaret er selvfølgelig: kunsten. Men det er naivt å tenke at kunstverk generelt står helt alene. De står alltid i en kontekst. Det eksisterer ikke i et vakuum, men er omsluttet av blant annet institusjonen med de føringer og begrensninger som følger med. Det er viktig å være bevisst på at kunstinstitusjonen ikke er et nøytralt rom, men at det styres av alt fra økonomi til «image» til praktiske løsninger. Derfor kan og bør også kunstinstitusjonenes formidling inkluderes i kunstkritikken.

Hasselknippe bruker et sett referanser kjent fra science fiction slik at publikum kan skape sin egen fiksjon. Det kalde, blå lyset er et spesielt fremtredende element i denne konteksten. Fargen blå blir ofte assosiert med noe kunstig og teknologisk, da den sjelden forekommer i naturen. Lydsporet er den andre virkelig store faktoren som – på nærmest hypnotisk vis – trekker meg inn i en annen verden og en ambivalens mellom behag og ubehag oppstår i meg. Men så minner jeg meg selv på at langt fra all sci-fi er dystopisk. Fiksjon, også science fiction, har en egen evne til å fremstille reelle alternativer for en bedre verden. Dette mulighetsrommet er noe jeg føler kunstneren gjenskaper i installasjonen. Og nettopp dette resonnerer sterkt med meg.

Marie Midttun Skretting (1996) er frilans produsent, skribent og kurator basert i Stavanger. Hun jobber hovedsakelig innen visuell kunst og scenekunst. Marie har bakgrunn som kunstformidler med BA i Estetiske studier fra Universitetet i Oslo (2019). Skretting er styreleder for det kunstnerstyrte galleriet Studio17 i Stavanger og kunstnerisk ansvarlig for Hot House. Hot House er et initiativ for visning av eksperimentell, tidsbasert samtidskunst med fokus på skeive, kvinnelige og ikke-binære kunstnerskap.

Tiril Hasselknippe (1984) er utdannet fra Kunstakademiet i Malmø (2013) ned utveksling ved The Cooper Union i New York. Hun kan vise til en rekke separatutstillinger ved blant annet Drei, Køln (2021), Magenta Plains, New York (2020), Norsk Billedhoggerforening (2020), Kunstnerforbundet (2019) og Kunstverein Braunschweig, Tyskland (2017), samt deltagelse i gruppeutstillinger som New Museum Triennale Songs for Sabotage, New York (2018), Röda Sten Konsthall Surfacing Earth, Gothenburg (2016), og Astrup Fearnley Museet NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon (2015). Hasselknippe har også utført flere prosjekter i offentlige rom, blant annet i Klostergårdens Idrottsplats, Institute of Water Science i Lund Universitet, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo samt Norsk Handelshøyskole i Bergen.

Play ble først vist på Nitja senter for samtidskunst 19.11–23.12, 2022, kuratert av Rikke Komissar.