Før besøket på Sølvberget galleri hadde jeg lest om John K. Rausteins store skulpturelle tekstilinstallasjoner at de ikke bare var store objekter som var kledd i tekstiler, men at de ofte dekket hele utstillingsrommet. Det gjør de også her. Men på Sølvberget galleri er det veldig høyt under taket ved inngangspartiet til utstillingsrommet, og dette har Raustein mesterlig benyttet seg av ved å trekke en tekstilskulptur over flere etasjer. Man trekker umiddelbart øynene oppover, det gir rom for mer luft, og lyden er ikke så dempet som man forventer. Det skaper et monumentalt og overraskende åpent førsteinntrykk som bryter med forventningen om å komme rett inn i et tekstilpakket rom. Men la det ikke være noen tvil: Hele rommet er pakket inn i tekstiler. Det er tøykledde oppbevaringshyller, armeringsjern, geometriske former, konveks og konkav og draperier fra tak til gulv.

Rausteins uttalte særegenhet er at han jobber mye med minner og følelser som direkte knyttes til det tekstile materialet. I denne utstillingen forenes fire ulike scenario i fire installasjoner; Primula, Aqua, Terrakotta og Salvie/Jade. Der Aqua er åpen og inviterer til et nærmere studium, er installasjonen Salvie/Jade fysisk lukket ved at det er bygget en boks med store kikkhull i slik at man bare kan betrakte objektene på avstand. Jeg vet ikke om det er Rausteins hensikt, men tittelen Når alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger) fungerer for meg som referanser til politisk og sosial polarisering i samfunnet som skaper en avstand oss mennesker imellom. Dette vitner om at Raustein også ser seg ut over seg selv og egne minner.

Minner, fortellinger og sannheter

Etter som man beveger seg inn i utstillingen, får taket standard høyde og skulpturene står tettere. Lyden dempes og luften føles tyngre. Det skaper en følelse av ro og varme (for noen kanskje klaustrofobi?), og tankene går til Joseph Beuys’ installasjon Plight, som består av et rom dekket av filtruller og et lukket piano. Inne i installasjonen er man omsluttet av filt som avgir en sterk lukt, men lyden av pianoet er ikke tilgjengelig. Beuys’ gjentatte bruk av filt og fett i sitt kunstneriske arbeid er knyttet til fortellingen om da han ble skadet i en flyulykke under andre verdenskrig. Beuys har fortalt denne historien (noen vil si hallusinasjoner fra sykesengen) i forskjellige versjoner, men i en av dem ble han reddet av nomadiske romanifolk som holdt ham varm ved å dekke ham i fett og pakke ham inn i filt. Plight er slik direkte knyttet til disse minnene av å være pakket inn i filt. ¹

Det kan altså ligge mange forskjellige fortellinger, minner og følelser i tekstile materialer. De tynne bomullsstoffene i denne utstillingen minner meg om da vi lekte gjemsel i mammas klesskap som barn. Tøystrimlene minner meg om lyden av tantes vev når hun laget ryer. Ryene var myke og varme å gå på med bare føtter. Terrakottafargen på tekstilene sender tankene mine til lukten av våren og planting i krukker.

Møysommelig arbeid

Når alle inntrykk av det tøykledde rommet, myke objekter og egne minner legger seg, blir det møysommelige arbeidet til Raustein tydeligere. Stoffet virker tynt. Det er ikke av den kostbare typen, men detaljene er rike. Det er et stort antall tynne tøystrimler som er hengt opp, knyttet eller sydd sammen igjen. Det vitner om mange timers arbeid. For ikke å snakke om mengden tekstil som skal håndteres. Håper virkelig han resirkulerer.

Den amerikanske kunstnerduoen Christo og Jeanne-Claude arbeidet også med klimautfordringer da de pakket inn store gjenstander og bygninger på siste halvdel av 1900-tallet. Den mest kjente av deres omfattende innpakninger er sannsynligvis broen Pont Neuf i Paris fra 1600-tallet. Dette omfattende og surrealistiske arbeidet setter fokus på arkitekturens bruk og form. Hva er det? Hvilken funksjon hadde objektet før det ble pakket inn? Og ikke minst peker verket på den enorme bruken av tekstil og vårt forhold til naturen og bybildet. På lignende måte har Rausteins surrealistiske installasjoner flere implisitte lag, både i et klimaperspektiv og med tanke på sosiopolitiske verdier og holdninger. Det vil si at Rausteins installasjoner inviterer oss inn i et «hav» av tekstiler. Tekstil er på samme måte som plastikk et stor miljøproblem i dag, og i stor grad knyttet til konsum. Samtidig er det et faktum at Raustein er en mannlig kunstner som går inn i en kvinnedominert kunsthåndverkstradisjon.

00-ere og tekstilkunst

Bare det faktum at Raustein er utdannet tekstilkunstner på 1990-tallet bryter med kjønnsrolleperspektiver og stereotypisk tenkning. I tillegg var Raustein i 2018 medkurator for utstillingen Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger på Kunsthall Stavanger. Vandreutstillingen markerte Norske tekstilkunstneres (NTK) 40-årsjubileum. I utstillingen var 34 kunstnere representert, men kun fire av disse var menn. Slik kommer man ikke bort fra at tekstilkunst både historisk og i dag har en sterk kvinnedominans. Dette sier mye om de sosiologiske og materialistiske sidene ved Rausteins kunstnerskap.

Innen nymaterialisme – en retning som har gjort seg gjeldende både i Norge og internasjonalt de siste årene – legges det gjerne større vekt på at kunsten gjennom sin egen materialitet kan diskutere og synliggjøre problemstillinger som vanligvis er skjult. Materialiteten blir selve kjernen og inngangen til forståelse av kunsten. Materialitet er selve kjernen også i denne utstillingen. Når alt vi vet blir fremmed (omstridte beslutninger) synliggjør flere problemstillinger knyttet til kjønnsperspektiv, tradisjoner, arbeidskraft, klimautfordringer og ikke minst egne minner og følelser. Hvilke endringer står tradisjonelt kunsthåndverk overfor i dag? Hvilken betydning vil vårt forhold til materialitet ha i et klimaperspektiv i fremtiden? Kan man minnes uten materialitet? Absolutt samfunnsaktuelle spørsmål. Det er likevel i et fenomenologisk perspektiv at utstillingen gjør sterkest inntrykk på meg. Det å navigere kroppen rundt i dette tekstillandskapet kan sammenlignes med å navigere den sansende kroppen rundt i samfunnet generelt. Vår persepsjon av samfunnet vi lever i – syn, lyd, lukt, smak og berøring – kan transportere oss tilbake i tid til spesifikke minner eller steder. Våre kropper søker ofte å navigere etter noe sanselig, materielt og fysisk i en stadig mer virtuell virkelighet med raske endringer og større grad av flyktighet. Derfor kjennes denne utstillingen på kroppen.

Astrid Helen Windingstad er kunsthistoriker, kritiker og medstifter av CAS – Contemporary Art Stavanger hvor hun er redaktør.