Hva gjør en prinsesse til en prinsesse? Hva gjør deg til deg? Førstnevnte spørsmål er lett for en voksen å svare på, men for barn som ennå ikke har lært om monarkiets seiglivede system er det flere kryssjekker som kan gjøre en prinsesse verdig tittelen sin. Sistnevnte spørsmål, derimot, kan sette i gang undring hos både liten og stor.

Før publikum bli vist inn til salen, i denne anledningen er salen kong Nils sitt slott, trilles det ut et lavt stativ med masse kostymer av myk, skinnende velur og brokade i flotte farger. Forventningsfulle barn inviteres til å kle seg ut, og det er klær for både gutter og jenter. Noen forsyner seg kjapt, andre vurderer og observerer, mens en tredje gruppe syns det er tryggest å holde seg til klærne de har på seg. Barn i alderen 3 til 5 år er kanskje det mest krevende publikummet som kan tenkes. De er så ærlige, absolutte og «her-og-nå». Liker de noe blir de oppslukt, fenger det ikke snur de ryggen til og vil noe annet. De sosiale kodene for når man kan snakke, hvordan skjule sine umiddelbare reaksjoner, og hvordan håndtere en utålmodig kropp, er ikke innprentet ennå. På godt og vondt.

Ikke bare får det unge publikummet mulighet til å ikle seg gevanter prinsesser og prinser verdige, men både prinsessen og kong Nils kommer ut og hilser på barna i foajeen før forestillingen starter. Først kommer prinsessen (Ane Iselin Brogeland) som stille og sakte åler og smyger seg i en stor sirkel rundt i rommet. Deretter er det kong Nils (Nils Christian Fossdal) som skrider høytidelig i samme sirkel mens han spiller på et strengeinstrument og nynner og traller. Å møte barna i et rom de allerede har blitt trygge i, før de går inn i salen, er både avvæpnende og skaper forventing hos barna.

Hvordan oppføre seg som en kongelig

Inne på slottet (i selve Blackboxen) starter eventyret med en forhåndsinnspilt fortellerstemme (Hennie Dybwik) som innleder. Tvisten i denne forestillingen er at kongen synes det er så stille på slottet at han gjerne skulle hatt en prinsesse der. Her må vi anta at det er fordi hun vil bringe litt liv mellom slottsveggene. Kongen står midt på gulvet og til atmosfærisk, stemningsfull musikk av tradisjonsinstrumenter beveger han stilisert kroppen for å gi inntrykk av at han er på vandring for å finne en prinsesse. Prinsessen uteblir, men lydbildet skifter til regn og uvær, og da banker det på slottsdøren. Utenfor står en jente.

Riktignok har denne jenta en liten krone på hodet, men når hun ønskes velkommen inn entrer hun slottet som et fly med armene rett ut, full fart i store sirkler. Selv om kongen er henrykt, og jenta påstår at hun er en prinsesse, melder spørsmålet seg: er hun en ekte prinsesse? Denne prinsessen lager lyder og gjør bevegelser som strider med hvordan prinsesser skal te seg — for prinsesser går vel ikke på alle fire med rumpa i været, lager klukkelyder og smattelyder og beveger seg høyt og lavt og plutselig strekker en fot høyt i været?

Eventyret går sin gang

Kongen tyr til sitt publikum: har de ideer for hvordan de kan finne ut om dette er en ekte prinsesse? Ungene er svært beskjedne, men tiner opp etter hvert og har flere forslag. Mens prinsessen beveger seg rundt spør kongen om hun har en sykkel? Har hun en bil? Til slutt må en av ungene medgi at dette var jammen ikke lett, hva skal man spør om? Kong Nils har også noen triks. Kan prinsessen prinsessesangen? Joda, det kan hun og hun nynner en fin melodi og kongen stemmer i.

Når denne testen er bestått gjenstår hoffdansen, kan prinsessen den? Prinsessen setter i gang med tydelige og angulære bevegelser, og etter en runde blir kongen også med. Her skjer magien, samhandlingen mellom musikken og de rene, enkle bevegelsene blir så iøynefallende at man merker hvordan stemningen blant publikum mykner opp. De gjentar bevegelsesstrofen et par ganger fra forskjellige kanter, ungene gynger i takt til musikken, men er spørsmålet besvart?

Fortellerstemmen høres igjen, og da vil dronningen gi prinsessen en siste test. Under alle madrassene og dynene skal det legges en liten ert. Om hun kjenner erten må hun da være en prinsesse. Jenta plages av erten og nattesøvnen er urolig. Da er mysteriet avklart. Jenta anerkjennes som prinsesse og alle barna inviteres  til dans på gulvet som funger som scene. Her er utøverne virkelig gode med sine åpne, vennlige tilstedeværelse. De speiler barnas bevegelser, tar dem i hendene og sprer glede.

Stiliserte og effektive detaljer

Å få kunstopplevelsen til å nå inn til barn og treffe dem, er jo utfordringen. dybwikdans sine produksjoner for barn har en fortreffelig evne til å skjære alt ned til det rene og essensielle og dermed stå igjen med en kjerne som treffer publikummet akkurat slik den skal. Prinsessen på erten er intet unntak. Glor, glitter og overflod av inntrykk man tenker vil treffe dagens barn er ikke å se.

Selv om den lille sengen med de tjue madrassene og ederdunsdynene står langt bak i scenerommet gjør den enkle lyssettingen, i form av spotter med naturlig lys, og rød dansematte at den syns veldig godt. Denne effektive og lune lyssettingen preger hele forestillingen. Prinsessen er iført en gul slikeaktig bluse med rysjer bak, beige løs linbukse og en liten krone mellom to hårdulter. Kongen har en overdimensjonert lyssatt krone, rød bukse, velurfrakk og hvite sko med røde lys i sålen.

Koreografien er enkel, men effektfull i sin naturlighet, og to øyeblikk skiller seg ut: sekvensen hvor kongen leter etter prinsessen, og når de danser hoffdansen, og viser at dans kan være både stillferdig og stort. Prinsessens dårlige nattesøvn kunne vært utforsket mer, både i bevegelse og varighet. Lydbildet, basert på instrumenter fra tradisjonsmusikk, gir fine, rene lyder og melodiene gir assosiasjoner til både eventyr, men også nye tolkninger. Å la et barn være fortellerstemme er et herlig grep, spesielt når den nordnorske dialekten har en fantastisk fortellerglede.

Det vanskelige kjønnsspørsmålet

Kompaniet selv beskriver forestillingen som en interaktiv dans/teaterforestilling som ønsker å stimulere målgruppen til undring og fantasi, men i tillegg ha ”et kritisk blikk på hvordan man fremstiller gutter og jenter, prinser og prinsesser.» Det er absolutt en interaktiv danse- og teaterforestilling hvor ungene inviteres med fra start til slutt, allikevel savnet jeg mer drahjelp fra utøverne da ungene ble invitert til å stille spørsmål. Kanskje ungene som var tilstede under denne forestillingen var ekstra beskjedne og gjorde de to utøverne usikre. Litt tull fra kongens side kunne muligens løsnet opp ungene. Lurer ikke unger på om prinsesser fiser, eller eier enhjørninger?

Å skrive en anmeldelse av en barneforestilling som tar opp fremstillingen av gutter og jenter er utfordrende da jeg naturligvis ikke kan snakke på barnas vegner.  Selv om jeg var nysgjerrig på hvordan kompaniet ville adressere dette punktet, lurte jeg også på i hvilken grad ungene ville være opptatt av kjønnstemaet i møte med forestillingen. Det kritiske blikket på kjønnsfremstillingen i forestillingen er ikke så kritisk som jeg forventet, og det kunne med fordel vært mer problematisert, all den tid som vies til å bekrefte prinsessens identitet. Det er spennende at dybwikdans ønsker å utfordre kjønnsperspektivet i eventyrsjangeren og mine tanker vandrer videre til andre eventyr. Hvorfor lærer jenter at de må «passe seg» i Rødhette og ulven, eller hvorfor holdes de fanget som i  Rapunzel og Askepott? Kanskje dybwikdans dykker dypere en annen gang. At deres Prinsessen på erten er en forestilling som skaper undring og danseglede er det uansett ingen tvil om.

Utøvere: Ane Iselin Brogeland, Nils Christian Fossdal
Musikk: Nils Christian Fossdal

Fortellerstemme: Hennie Dybwik
Scenografi: Kit Bjørn Petersen og dybwikdans
Søm: Britt Stigen Martinsen, Sunny Bjaanes, Monica Øhman, Kari Helene Gryte
Co-produsent: RAS – Regional Arena for Samtidsdans

BIO: Magda Hognestad har studert dansehistorie og estetikk ved Københavns Universitet, og har en Cand.mag i kunsthistorie og MA i engelsk fra Universitetet i Bergen. Hun har tidligere skrevet for Norsk Shakespearetidsskrift og tidskiftet Periskop.