I Bryne Mølles tredje etasje har Bryne Kunstforening sine fantastiske lokaler. Her besøker jeg Siri Borges utstilling Tanngard. Tittelen refererer til de såkalte «Hitlertennene» på Brusand. Dette er 38 svære klosser av både naturstein og betong som i løpet av sommeren 1943 ble plassert langs stranden på Brusand for å hindre stridsvogner og amfibiebiler i å rykke fram, i tilfelle landgang fra allierte styrker. I utstillingsheftet blir det trukket fram at betongtennene forvitrer ekstra raskt, grunnet sabotasje fra tvangsarbeiderne. De blandet nemlig med vilje dårlig betong.

Alle de fire veggene i utstillingslokalet har en rekke fabrikkvinduer med små, svarte jernsprosser. Dette gir et fantastisk lysinnslipp i rommet med hvite vegger og slipt plankegulv. En video med en liten miniatyrversjon av en hitlertann, dekket av speilflater, er noe av det første som møter deg. I bakgrunnen slår bølgene mot en av jærstrendene, og små sandkorn blåser rundt. Solen blinker i den lille speilskulpturen, og ligner noe kuriøst som har skylt i land. I utgangspunktet ligger denne scenen nær noe koselig og sommerlig, men assosiasjonen til Hitlertennene og lydene etablerer et dystert bakteppe. Lydfilen av en vindturbin skaper en mekanisk dyp murring med repeterende sveip, og skaper en illevarslende stemning.

Førsteinntrykket er at utstillingen spriker i mange retninger. I seg selv er dette verken positivt eller negativt, det kommer an på vegen videre. Etter et par runder kan man plukke opp en fellesnevner som liv i sjøen, og i kombinasjon med svære metallskruer og forråtnelse innkapslet og foreviget i epoxy, skjønner vi at dette skal sees med et kritisk blikk. Kortsiktig utnyttelse av naturressurser og konsekvenser som utrydningstrussel, blir stående som to sentrale tema, noe utstillingsteksten også understreker.

VOLD OG FORDERVELSE

Videre står installasjonen «Fireseter» med fire falloslignende hybrider, et sted mellom patroner og svære skruer, med noe som ligner sprukne kondomer på toppen. Her er det tydelige referanser til en oljeindustri med kortsiktige og til dels brutale intensjoner om egen vinning på bekostning av en sårbar og fruktbar jordklode. Utstillingsvakten kan fortelle at her har det skjedd en lekkasje i løpet av natten. Gummien har sprukket og råolje har rent nedover skruene og videre utover sokkelen. Dette tilfører et nytt element, ikke uten humoristisk undertone. Hvordan så det ut før? Var dette kunstnerens plan, eller er det virkelig bare et uhell?

«Hitlertann (stor)», en større versjon av den lille speiltannen, troner midt i rommet. Denne er kanskje i samme størrelse som originalene? Hitlertennene er absolutt et par høydepunkt med sine sårbare speilflater som står i kontrast til de opprinnelige klossene i stein og betong. I tillegg har speilet gjerne blitt brukt som symbol på forfengelighet, og en navlebeskuende mangel på vidsyn, klokskap og åpenhet for kunnskap. Om vi går for nær, blir vi også selv speilet i overflatene. Kanskje vil Borge tvinge betrakteren til å se seg selv, og egen rolle i å det å ta ansvar for en usikker fremtid der mye av dagens utvinning av naturressurser er lite bærekraftig?

Like bak står en øks tilsynelatende hugget ned i sokkelen, hvor øksehodet er gammelt og rustent, mens skaftet er av glass. Verket «Øks» gir rom for betrakteren, ved å ikke være overtydelig, i motsetning til installasjonen «Fireseter». Her er det spenninger som inviterer til innlevelse og grubling. Skaftet i glass vil skade den som skulle prøve å bruke øksen til å hogge. Kanskje en drømmesituasjon, der den som vil ødelegge, om det så er å hogge ned en skog eller å drepe, selv blir uskadeliggjort i forsøket?

I enden av rommet ligger installasjonen «Hyllest til Ogna Gard / 20.000kwh», en liten plastboks med noe som ved første øyekast gjør at du rygger — for hva er det? Synet gir en forventning om lukt av fordervelse, men etter litt tid skjønner man at innholdet er innkapslet og luktfritt. Utstillingsheftet forteller at dette er gulrøtter, men det ligner mer råtne, smale fiskefileter, blekkspruttentakler, eller sjøpølser. Samme hvor nær jeg går, kan jeg ikke gjenkjenne gulrøttene. De er kanskje bevart for all fremtid, men som en frastøtende versjon av noe som en gang var næring. Her ligger de balsamert i et gulrøttenes mausoleum. Dette blir en fin påminning om at bevaring ikke er det samme som liv.

I neste hjørne står installasjonen «Resting Cod Face (Fontene)» med et plaskebasseng for barn. En oransje beltestropp henger fra taket, og holder en gjennomsiktig kube i rundt en meters høyde over bassenget. Inni kuben er igjen noe merkverdig innkapslet, men tross alt gjenkjennelig. Denne gang er det er torskehode, også dette med preg av forråtnelse. En liten fontene står opp fra denne klossen, renner ut på siden, og ned i bassenget. Torskehodet ser ut til å ha vært i en umulig situasjon der den både har druknet og manglet vann på samme tid. Vannet fosser ut av munnen på den, samtidig som den henger for høyt til å rekke ned i vannet, uansett hvor høyt plaskebassenget blir fylt. Kanskje skal det speile noe av det vanskelige i at man kan trenge noe som også viser seg ødeleggende? Som behovet vårt for energi og transport.

Bruken av lyd er ofte effektfullt, men blir gjerne problematisk så snart det er mer enn én samtidig. Videoen «Havvind» har et spennende, nesten meditativt lydbilde, men blir mer eller mindre overdøvet av fontenen i plaskebassenget.

På veg tilbake mot resepsjonen passerer man tre installasjoner av glass, bly og kobber, som avbilder en reke, et torskehode og en makrell. De er fint utført, og nydelige i fargene, men den tonen utstillingen ellers slår an, gjør disse tradisjonelle og malplasserte. Det politiske budskapet dytter disse ut som en gjøkunge med de andre små fugleungene.

VAKLER ALENE

Kuratorisk blir utstillingen på sett og vis en runddans med det faktum at mennesket nå, tidligere, og helt sikkert i uoverskuelig framtid har en egen arrogant hang til å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. Dette vet vi, og jeg savner at utstillingen gjør noe mer enn å sette fokus på et fortvilt faktum.

Temaet er høyaktuelt, og på mange måter «politisk korrekt». Derfor kreves det også noe mer enn å bare rette fokus i en retning, og overlate resten til betrakteren. De høye ambisjonene rundt tema og historie, blir stående og vakle alene, som anklager uten argumenter. At mennesker bedriver overgrep i stor skala og i uendelige varianter, er vel verd å sette lys på. En kunstutstilling kan bidra med nye refleksjoner, overraskende og kontroversielle perspektiv, eller en tankevekkende kontekst, men jeg kan ikke se at det er tilfelle her. Utstillingen er nær ved å bli en påminning om utfordringer vi allerede kjenner, og møter hvor enn vi snur oss. Det trengs noe mer enn humor og sjokk-effekter for å unngå at det hele blir hengende i løse luften. Her tror jeg en kurator kunne gjort en god jobb med å sortere litt, prioritere lydsporet til videoen, og sørge for at de beste verkene fikk mer plass, sånn at de kunne fungert forsterkende og ikke forstyrrende seg imellom.

Siri Borge jobber med video, skulpturer, installasjoner, foto og film, og er ikke redd for å bruke alle medier i samme utstilling. Mange av hennes tidligere verk viser et sterkt engasjement innen områder som feminisme og miljøvern. I denne utstillingen finnes små detaljer som engasjerer og får en til å gruble. «Øks» er min favoritt, og sammen med “Hyllest til Ogna Gard / 20.000kwh” og «Hitlertann», blir utstillingen absolutt verd besøket.

Mona Louise Dysvik Mørk er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Bergen. Hun jobber som kunstkritiker, pedagog og musiker.