Natasja Askelund: Jeg satt alltid og tegnet når jeg var yngre, syntes det var gøy og var flink i ung alder. Jeg begynte på Kunstskolen i Rogaland i 1985 (i dag Kunstskolen i Stavanger) etter ungdomskolen da jeg var 16 år. Det ble gjort et unntak for meg fordi en måtte egentlig være fylt 18 år. Det sto til og med om meg i Rogalands Avis: «Yngst, men best»[ler]. Da hadde jeg allerede gått to år på tegnekurs i regi av kunstskolen, i forkant av skolestart. Min far kjørte meg til og fra tegnekurset hver uke. Jeg vokste opp med to lærerforeldre, de var lektorer og forfattere, og vi hadde kunst på veggene hjemme. Når jeg sa jeg hadde lyst å bli kunstner var det ikke et problem hjemme hos oss.

Jeg vokste opp med to lærerforeldre, de var lektorer og forfattere, og vi hadde kunst på veggene hjemme. Når jeg sa jeg hadde lyst å bli kunstner var det ikke et problem hjemme hos oss. Etter kunstskolen kom jeg rett inn på Vestlandets Kunstakademi i Bergen. Da hadde jeg akkurat var fylt 18 år. De fleste studentene var eldre enn meg, og mer utdannet enn meg før de begynte på Kunstakademiet. Jeg var veldig ung og naiv i forståelse av kunst; i den forstand at jeg hadde en veldig romantisk ide om hva det var å være kunstner. Jeg ville bare tegne og male. I denne perioden – jeg begynte der i 1987 – var jo maleriet i teorien erklært «dødt». Det var bare kort tid siden Kunstakademiet var et privat tilbud om høyere utdanning innen billedkunst arrangert av Bildende Kunstneres Forening. I 1981 ble akademiet statlig. Filosofi og teori skulle vektlegges, og den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas var sentral, og kunsthistorie ble vektlagt. Det var mange allmøter og stor motstand mot dette. Det skjedde veldig mye de årene. Det var sjelsettende år for meg. Jeg vil derfor si at utdannelsen min har betydd veldig mye. Det tror jeg gjelder for mange som har gått Kunstakademiet. Jeg kan ennå huske ting lærere sa – sitater som popper opp i ulike situasjoner. Akademia har vært formativt for meg.

Men det har vært en lang kamp for meg å lage fortellende malerier etter utdannelsen fra Kunstakademiet. Det er først de senere årene jeg har skjønt at jeg ikke trenger å kjempe for å male eller for å leve den romantiske ideen om å være kunstner – det som motiverte meg fra begynnelsen. Jeg har alltid hatt et stort uttrykksbehov – lyst til å male. Men etter utdannelsen hadde jeg alltid en følelse av at jeg måtte forklare og forsvare: «Hvorfor har du malt sånn?» I mange år var det liksom ikke lov å male akkurat slik en ønsket. Jeg har en datter som går på Kunstakademiet i Oslo (KHIO) og de har i dag en mye større frihet i forhold til dette. Men de har jo andre kamper de kjemper.

Når jeg kom til Den Haag i Nederland var jeg igjen for ung egentlig, men jeg følte jeg måtte reise utenlands for å bli en god kunstner. Men det hele ble litt som en forskole for meg i istedenfor ett steg videre, fordi jeg var kommet lenger enn mine medelever. Jeg ble tynn – mistrivdes rett og slett. På samme måte som man aldri kommer bort fra sin egen barndom, kommer man aldri bort fra sin utdannelse.

NA: Jeg er ikke så interessert i maleriets kvaliteter, altså bortsett fra at det er viktig fordi jeg maler, men jeg fortaper meg ikke i et penselstrøk. Det interesserer meg ikke. Jeg vil male fordi jeg har lyst å si noe. Hva dette «noe» er – er ikke godt å si. Det handler om et uttrykksbehov. Jeg blir ulykkelig om jeg ikke får være på atelieret å male, men jeg blir også ulykkelig av å være på atelieret å male. Det er bare noe jeg må gjøre. Det handler ikke om karriere. Jeg har holdt på så lenge at «jeg holder steinhardt fast på greia mi», om det så vil si at jeg ender opp med å stå alene på atelieret å male for meg selv. [smiler]

NA: Nei, jeg har sjelden lyst. Det er det som er så rart.

NA: [ler høyt] Det er en rar ting. Jeg jobber veldig mye fordi jeg føler jeg må jobbe, men jeg arbeider bedre med maleriene mine om jeg arbeider mot noe, om jeg har en utstilling. Det er ikke en ni til fire jobb for meg. Det er veldig todelt fordi jeg har jo lyst å vise det jeg har malt. Jeg husker i barndommen at jeg lot tegningene mine ligge fremme i håp om at noe så dem – mor eller far.

Jeg har ingen karriere jeg skal følge, men samtidig er det en uro inni meg som ikke blir tilfredsstilt.

NA: Ja.

NA: Jeg tenkte tidligere at jeg aldri kom til å få et tiårig arbeidsstipend fordi jeg ikke kan beskrive på forhånd hvordan jeg nærmere meg et tema. Når jeg malte TL2BE så var jeg jo småbarnsmor i en absurd Teletubbies-virkelighet og det er det som kommer frem. Ingen har skrevet så godt om det å være småbarnsmor som Karl Ove Knausgård, eller det å være både kunstner og forelder da. Det er noe med det å faktisk kombinere de to tingene. Noe ikke alle har klart opp gjennom historien. Jeg har strevd for å leve et normalt liv for ungen mine, men det ligger en enorm slitasje i det å være kunstner og få til den kombinasjonen. Alt jeg gjør i kunsten er veldig nærliggende og forankret i min hverdag.

Jeg synes det er vanskelig å fortelle om I Cry wolf I og II fordi det blir veldig fort veldig banalt. Det er en utfordring med den typen fortellende malerier. Hadde jeg kunnet beskrive det i tekstform så hadde jeg gjort det.

NA: Jeg håper de kan skape et større rom enn akkurat det jeg kan beskrive. Det ligger en fortolkingsmulighet i det som ikke kommer frem i en beskrivelse. Det er en styrke med den utstillingen de verkene er en del av. Utstillingen heter My dogs loves me –  en tittel jeg er veldig fornøyd med. Ofte henger verkene mine sammen. Menneskene i denne utstillingen med de aggressive hundene har ikke tapt noe, for å si det slik. Figurene i maleriet har det kipt, men noen elsker deg uansett […] kan vi håpe.

Disse verkene handler jo også om det å bli angrepet og forsvare seg. Jeg har opplevd angrep fra flere hold etter at jeg ved flere anledninger har ytret mine meninger i Stavanger Aftenblad. Spesielt etter at jeg i et intervju i Aftenbladet sa at jeg var forsøkt kneblet på grunn av mine ytringer.

NA: Jeg kjenner meg igjen fordi det er jo det som blir tydeligst, men så er det også en mer nærliggende ide som handler om mennesker med demens. Jeg jobber på en et sykehjem for mennesker med demens, og de som bor der er ofte opptatt av sin mor, og spør noen ganger Kjenner du min mor? Kunsten som henger på rommene deres på sykehjemmet har ofte vært en stor del av hjemmet og familielivet før sykehjemsoppholdet. Noen av verken i denne utstillingen har jeg malt etter foto av slike malerier som henger over en sofa i et hjem, så det er ikke akkurat nøyaktige gjengivelser. Mange i Stavanger har ganske okay malerier hjemme på grunn av de mange kunstforeningene i byen. Jeg er mest sannsynligvis en av de kunstnerne som henger i et hjem – jeg er jo ikke Edvard Munch – det å få henge hjemme på veggen hos noen er en ære. Det holder det for meg. Det trenger ikke være nasjonalmuseet for min del.

NA: Ja. Men jeg tenker sånn, faktisk. Selv om jeg har lyst å henge flere steder…men når jeg maler så tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Forbindelsen, referanser og andre ting kommer ofte i etterkant. Det er veldig lett å snakke om utstillingen Kjenner du min mor? fordi det er så mye å fortelle, i alle fall i forhold til andre malerier jeg har laget.

NA: Jeg er en kunstner som er flink å tegne og modellere. Jeg er ikke flink med data og andre sånne ting. Det med modellering er også noe jeg bare gjør eller får en trang til å gjøre, som med tegning og maling. Jeg jobbet med å skrelle poteter på et sykehjems kjøkken for mange år siden. Da laget jeg figurere av poteten til beboerne.

Julefesten på Oslo S ble til i forbindelse med at kulturbyåret Mesen fikk i oppdrag å lage en julekalender på Oslo S. Flere kunstnere ble invitert og det ble åpnet en luke hver dag som gradvis avslørte et bilde. Jeg ville lage en fortelling med en begynnelse og en slutt, som en julefortelling. Verket ble lyssatt med 500 meter lystråder og var godt synlig i vintermørket. Forfatteren Bjørn Arild Ersland skrev tekster til verket. De ble postet på Twitter hver dag, som til slutt ble en fortelling. Publikum kunne lese nye setninger i samtalene som foregikk rundt et festbord, som ble formet til et komplett bilde bit for bit. Setningene ble vist på skjermer inne på Oslo S, som løpetekst og på nettsiden www.julefesten.no. På nett kunne du også tegne din egen versjon av julefesten og få tegningen vist på skjerm på Oslo S. Det var mange som hadde behov for å skrive «føkk» og «fitte» og den typen ting, fordi det som ble skrevet på nett kom dirkete opp på en skjerm. Det var litt dumt.

Keramikkverkene i Hetlandshallen i Stavanger var et svar på en konkurranseoppgave fra Stavanger kommune. Mitt skisseforslag ble valgt til oppdraget. Kunstprosjektet ble utført i keramikk fordi jeg så for meg teksturen og fargen i keramikken på den veggen. Det var selvsagt at det skulle være det, for meg.

NA: Ja, som en visjon. Kunsten er ikke løsrevet verden. Det er det som er så fantastisk. Den henger sammen med alt, også idretten. Det er å vanskelig å forklare, spesielt for politikere. Jeg er nok naiv, men kunsten henger samme med det å skape noe, lage noe, strekke kroppen, og ikke minst ville videre som menneske, og som i idretten – nå nye mål.

NA: Ja, det handler om håndverket, men også om det tradisjonelle. Jeg valgte keramikk fordi det er et kraftig og bestandig materiale. Håndverket har en nærhet til kroppen og til arbeidet med å forme materialet. Vårt ønske om å presse kroppen, bli sterkere og å løpe fortere i idrett finnes latent i mennesket. Keramikken/kunsten har utviklet seg side om side med idretten siden antikken. Det finnes alltid et ønske om å strekke grensen for hva man kan gjøre både i idrett og kunst. I antikkens Hellas hadde de fleste bystater et gymnasium og det var tett sammenheng mellom idrett og kunst. Idrettsarenaen var et sted for dyrkingen av en elite, guder og ynglinger, men også et samlingssted for folk og viktig for utviklingen av demokratiet. Idretten er som kunsten en kulturbærer.

I kunstprosjektet valgte jeg å lage former og figurer som er potente og kraftfulle. Jeg har ikke laget konkrete figurasjoner fordi jeg ikke vil rette oppmerksomheten mot en spesiell aktivitet, men selve kjernen av idrett; styrken, kraften og leken. Flere av idrettene som blir utøvd i Hetlandshallen, som håndball og volleyball er lagidretter. Dette fordrer samarbeid mellom deltagerne og i mitt bidrag har jeg ønsket å fokusere på dette samarbeidet og leken i form og uttrykk innenfor en ramme. Slik som idretten også forholder seg til lover, regler og systemer, men likevel er et uttrykk lek, glede og moro.

Kunstoppdrag som Julefesten og Game skaper en mulighet for meg til å gjøre noe annet en det jeg vanligvis gjør på atelieret mitt. Det er gøy å jobbe med andre som kan ting jeg ikke kan. Det må være fantastisk å være såpass stor kunstner at man har masse folk rundt seg som kan andre ting som enn en selv, for eksempel tekniske ting. Da ville jeg gjort andre ting jeg også, ikke bare male.

NA: Det er en veldig ensom aktivitet.

NA: Nei, jeg tenker ikke det er en del av kunstnerskapet. Samtidig kan man ikke løsrive seg fra det. Men det er ikke kunst jeg skriver i Aftenbladet. Igjen tror jeg det handler mye om å gjøre det man føler for. Det er lettere å si når man blir eldre at man skulle tørre enda mer når man var yngre. Men det er sant. Noen lærere jeg hadde på barne- og ungdomskolen har sagt at de trodde jeg skulle blir forfatter fordi jeg var så flik å skrive [smiler]. Men jeg tror jeg bare kan sånne ting. Jeg er flink å formulere meg og har alltid vært det. Det var lenge jeg ikke skrev fordi jeg kun ville være kunstner og gå på akademiet, ikke skrive. Jeg har hatt lite selvtillit når det kommer til kunnskap. Jeg har bare ni år folkeskole og blir ofte ertet når jeg ikke klarer å svare på quizspørsmål hjemme.

Begge foreldrene mine var forfattere, så far min hjalp meg med boken «Ruth Anne og Dei»

NA: Nja, jeg ville skrive boken, men far hadde nok sine egne ambisjoner. Det var slik at jeg hver uke skrev et kapittel og så renskrev far det for meg på nynorsk.

Det var tilfeldig at jeg begynt å skrive for Aftenbladet. Det var kunstneren Ingrid Toogood som hadde skrevet et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad manglende oppmerksomhet om profesjonelle kunstnere. Det var oftere oppslag om amatører som hadde utstilling, eller kjendiser. Jeg skrev et støtteinnlegg «Er kunst bare sansning?» Etter det ble jeg spurt om jeg kunne skrive en bloggversjon om kunst. De hadde mange forskjellige blogger på den tiden: hageblogg, matblogg etc. Jeg gav meg med skrivingen en periode for det det tok for mye tid å skive et innlegg hver uke.

Det siste jeg skrev i bloggversjonen var en støtteerklæring til Kunsthall Stavanger, tidligere Stavanger kunstforening. Ikke lenge etter at innlegget var publisert i Aftenbladet ble Barbara Hepworth skulpturen «Figure for Landscape» som sto utenfor Kunsthall Stavanger og var i deres eie, solgt. Da engasjerte jeg meg heftig i salget og jeg husker at jeg bestemte meg for å tørre å stå for mine meninger. Det var en kjip debatt å være en del av, men jeg tenkte at dette skal jeg stå i. Etter det fikk jeg gjestkommentator rollen i Stavanger Aftenblad.

NA: Jeg endret ikke mening. Men jeg ble en sterk stemme i debatten.

NA: Ja, jeg var i mot salget, og mener det var en dårlig beslutning. Men det forandret ikke noen annet enn at jeg bestemte meg for å stå i mine meninger. Det forandret derimot mye i Stavanger fordi det satte dype sår i kunstfeltet som begynner å hele nå og jeg håper virkelig at det skal fortsette å heles fordi det har ingen hensikt å fortsette den debatten når den ble så kipt og trist og unødvendig. Men for min egen del betydde det mye at jeg ikke gav inn for «alle» andres meninger.

NA: For meg handlet det også om å tørre å mene noe. Vi må kunne være uenige og å diskutere uten å bli uvenner. 

NA: Ja, la oss ikke skape nye bølger i den saken.

NA: Marlene Dumas oppdaget jeg da jeg studerte i Nederland. Da var det en stor utstilling med henne der og jeg ble betatt av hennes arbeid. Hun er en kul dame og jeg liker kule damer. Jeg er også fan av Edvard Munch. Jeg liker veldig godt maleri, men jeg leser meg ikke opp på hva som skjer rundt om i verden. Jeg har nettopp vært i Berlin en liten periode og sett mye kunst. Det føles bra og jeg blir engasjert. Jeg er ikke en person som ser eller oppdager kunst for så å lese meg opp på det. Jeg liker David Hockney.

Utstillingen Remaster ble til i en periode var jeg desperat etter å lage en utstilling, men det er ofte vanskelig få utstillingsplass. Sånn er det. Jeg er en aldrende kunstner – jeg er verken gammel eller ung. Det er vanskelig for mange å få utstilling, men det er kanskje en ekstra utfordring i min alder. Det er ikke en sentimental greie for meg altså. Det er bare fakta. En periode fikk jeg ingen utstillinger og måtte ta tak selv. Remaster ble initiert av seks etablerte kunstnerne med bakgrunn fra Vestlandets kunstakademi på 80-90-tallet. Vi invitert seks nyutdannede kunstnere fra samme skole, nå kalt Kunstakademiet i Bergen, til samarbeid og utstilling.

Det var meg og Marit Aanestad, Annette Kierulf og Grethe Unstad, Tor-Magnus Lundeby og Arne Revheim.  Vi hadde to utstillinger – «HEIMAT», i Bergen og Moss. Vi invitere deretter med oss Peter Cleary, Sofia Eliasson, Skade Henriksen, Georg Óskar og Aurora Lund Solberg. Vi hadde en gruppeutstilling i Stavanger. Det var i forberedelsene til denne jeg oppdaget tegningen til Brynhild Winter, og likte dem veldig godt. Jeg hadde lest noen tekster hun skrev i Bergens Tidene, men jeg kjente henne ikke. Jeg liker også engasjementer til Brynhild Winter, og det hun skriver. Hun er veldig kul!

NA: Jeg er jo oppvokst i et forfatter hjem med masse bøker og jeg har lest masse romaner. Men jeg leser ikke kunstteori og beundrer kolleger som gjør det. Jeg blir ikke betatt av å lese om kunst eller kunstteori, jeg føler meg bare dum.

NA: Ja.

NA: Jeg skal stille ut sammen med Brynhild Winter på visningsrommet Verftet, i februar 2024 og en utstilling på Christinegaard i mars – begge i Bergen. Ellers har jeg har løpende avtaler med Galleri Opdahl. Jeg jobbet knall hardt med to utstillinger i januar 2023 og september 2023 så de siste måneden har jeg ikke gjort noe. Det er litt ulikt meg faktisk, men jeg var ferdig (les sliten). Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå – sånt kunstmessig. Den fase jeg er inne i akkurat nå er kjip, og jeg tror det er derfor du opplever at jeg endrer litt retning for hver utstilling fordi jeg strever med å finne veien videre. Det henger ofte igjen noe i de nye utstillingene fra de forrige utstillingene, men jeg aner ikke hva det blir på forhånd.

Jeg har nettopp vært i Stavanger kommunes leilighet i Berlin og fått litt inspirasjon. Jeg så Edvard Munch på Berlin Gallery (Berlinische Galerie) som var et mål med oppholdet. Jeg elsker Munch!

NA: Nei, egentlig ikke. Det høres kanskje rart ut, men det er uvant for meg å svare på spørsmål om kunstnerskapet mitt. Når jeg holder en selvpresentasjon så snakker jeg veldig personlig. Jeg teoretiserer veldig lite. Jeg synes det er greit jeg.