Journal

NO
18/08/24 • Free Form : Rana Issa

Vi kommer ut for å møte deg

NO
18/08/24 • Free Form : Rana Issa

Vi kommer ut for å møte deg

Kornbeholdere fra sivilisasjonens vugge, lekne spøkelser i det offentlige rom og unyttighet som motstand: Les det personlige brevet fra poet Rana Issa til sin venninne Jumana Manna, hvor Mannas khabya-skulpturer er hovedtema. Brevet ble først publisert av MoMa PS1 i New York, og kan leses i lys av Mannas utstilling «Break, Take, Erase, Tally», som vises på Kunsthall Stavanger frem til 25. august.

Emne: Vi kommer ut for å møte deg

 

Kjære Jumana,

 

De nye skulpturene dine er så lekne – de ser nesten ut som spøkelser. På en slående måte viser de arrene som dannes når man blir fratatt noe, og de uttrykker så mye av vår lengsel etter et land som er fri fra kapitalens fremmedgjørende vold. Jeg kan ikke unngå å se dem med blikket til en Beirut-innbygger som meg selv, en som må være vitne til at både byen og landet hennes kollapser fullstendig. Khabya-formen kan gjerne sammenlignes med siloene som ble ødelagt av havneeksplosjonen som rystet Libanon i 2020, selv om de er ulike når det gjelder størrelse og politisk verdi. For både khabyaene og de libanesiske siloene er former for kornlagre som nå har blitt til gjenferd. Og det som ødela dem, var dynamikken i den kolonialistiske kapitalen og moderniteten som begynte for mange tiår siden, før foreldrene våre var blitt født. Se på Libanon – landets siloer var en del av et statlig moderniseringsprosjekt, men i dag står de vansirede kornlagrene der som tause tårn som anklager staten for grov inkompetanse. Og khabyaene anklager på samme vis.

 

En khabya er et kar som brukes til å lagre korn. De oppbevares gjerne i kjellerne i folks hus, i matbodenes kjølige og mørke avkrok. Det er ikke vanlig at husgjestene ser slike kar, men du har nå ført dem opp i lyset. Da jeg så dem, husket jeg noe James Baldwin sa i et av TV-intervjuene sine i 1968: «Alle likene dere begravde, er i ferd med å snakke nå.» For her har vi en khabya som står ute ved en travel fotgjengerovergang i New Yorks gater, utsatt for vær og vind. Den er blitt atskilt fra sine artsfrender som oppbevares tørt og trygt innenfor museets fire vegger. Denne enslige khabyaen er som et hjemsøkende fantom, misforstått av folkene som går forbi og lurer på hva den egentlig gjør der. Magen dens er blitt uthulet og vil aldri kunne oppbevare korn. I sin ruinerte tilstand har den kommet for å hjemsøke byen igjen, som om den var hentet opp fra glemselens gravkammer. Undertrykte folk oppfører seg gjerne på denne måten. De insisterer på retten til å være til stede. De gjør motstand mot sin undertrykkelse, de kommer ut i klær som viser den nøden og fortvilelsen de føler på. «Vi kommer ut», skriver den syriske poeten Riyad al-Saleh al-Hussein i et dikt fra 1984:

 

vi kommer ut for å møte deg vi er verken onde eller høflige vi verken liker vold eller hater fugler vi kommer ut, ut for å møte deg med våre balkonger og dager som faller som fluer med vår ødelagte tidsalder med våre ødelagte hjem våre ødelagte kropper våre ødelagte drømmer og vår ødelagte frukt vi kommer ut, ut for å møte dere vi som er nøytronalderens borgere

 

I motsetning til disse illevarslende ordene velger du rolige farger i disse verkene og viser frem de ødelagte khabyaene på en leken og snodig måte. Formenes og fargepalettens særhet understreker skulpturenes vellystige energi, deres erotiske glede. Disse gjenferdene kommer ut for å møte oss, klare til å delta for fullt i de levendes pulserende verden. Når karene dine snakker, gjør de det ikke som sagnprinsessen Kassandra, hun som aldri blir trodd selv om hun alltid spår riktig: Nei, det er heller på hoffnarrers vis at de snakker. Og denne snålheten som er slik en drivkraft i kunsten din, har også gitt næring til vennskapet vårt. Samtalene våre om hvordan kunst forholder seg til politikk, har hatt en tendens til å gå over til å undersøke hvordan letthet og latter kan være gode våpen mot undertrykkelse. Du gjør tiden selv følbar. Tid er til stede i hvordan du velger å representere forfall og ruin gjennom de ødelagte khabya-formene. Deres nedslitte tilstand er et følge av utarmingen av jordbruket, forårsaket av den volden som utøves gjennom at folk fratas landene sine. Og slik blir bønder til bygningsarbeidere.

 

Khabyaenes avslappede positurer har politisk slagkraft gjennom måten de signaliserer viktigheten av lek på. Fritid er en rettighet som har blitt til et privilegium. Tid har blitt stjålet fra så mange mennesker. De undertrykte utnyttes i en politisk økonomi som preges av både fremmedgjørende jobber og arbeidsledighet. Hvis folk er arbeidsledige, gnager angsten og slappheten både på dem selv og på familiene deres. Hvis folk jobber, bruker de resten av dagen sin på å avreagere på det å bli utnyttet, i sinne og bitterhet, med nedslitte kropper og motløshet. Men hvis folk fremdeles har energi igjen, gjør de motstand. Noen ganger uttrykker de denne motstanden i kunstneriske former, noen ganger kan deres opprør flytte fjell. Og mange ganger fortviler de, helt til de skaffer seg tid nok til å gjøre motstand igjen. En leken estetikk gjenvinner gleden over fritid som en rettighet vi ønsker oss.

 

Et slikt avslappet forhold til tid forbindes tradisjonelt med borgerskapet, ikke fordi fritid er noe som tilhører dem, men fordi de har gjort beslag på den ved å stjele andre mennesker sin tid. Gitt dagens økonomiske system lurer jeg på om håndverkerne du jobbet med i Marrakech for å virkeliggjøre khabyaene, får noe som helst fritid vekk fra arbeidet sitt.

 

Med stor lekenhet presenterer du en så tradisjonsbunden form som khabyaene på en ny og frisk måte. Denne representasjonen kløyver fortiden og tar vare på det fra fortiden som henger igjen i nåtiden. Det aspektet ved khabyaene som ikke lenger har samtidsverdi, er deres nytte som et viktig lagringsverktøy for mat i en økonomi som har blitt ruinert. Denne verdien vil ikke komme tilbake, og den kan ikke tilfredsstille behovene som finnes i nåtidens stressede klima. Sånn sett er khabyaen en død gjenstand fra en tradisjon som har gått ut på dato. Men denne utdatertheten stopper her, for khabyaen holder frem som en ødelagt tradisjon, nemlig tradisjonen med å nekte å godta en urettmessig død som er motivert av grådighet og kortsynthet. Det at de i dag fortsatt finnes i form av skulpturer, er en estetisk påstand om at de har livets rett, uten at de trenger å rettferdiggjøre sin verdi eller nytte.

 

Skulpturenes påtagelige ødeleggelsestematikk kritiserer den romantiske jordnostalgien som er så typisk for borgerlig estetikk. Poenget med slik nostalgi er å skjule hvor mye profitt som finnes i samtiden. Gjennom denne jordnostalgien forsterkes vår nåværende avstand fra fortidens møkkete slit, slik at vi ikke lenger ser hvor godt vi har vennet oss til det urbane rotteracet. Et subjekt som fylles med nostalgi, ser på jordbruk som noe som hører fortiden til, og går dermed glipp av muligheten til å forstå jordbrukets fortsatte levedyktighet i våre dager og dens viktighet for vår fremtidige overlevelse.

 

I disse skulpturene fungerer ødeleggelse som et prisme som setter mange dagsaktuelle saker i fokus. Khabyaene får sin representative kraft ved å bli prismer for ødeleggelse, der mennesker og land flettes inn i hverandre i et ønske om å få en pause fra å bli utnyttet, et flyktig øyeblikk av drømmeri som kan gi fornyet energi til retten til å sløse bort sin egen tid, ligge der på bakken og være unyttig – for det å være nyttig under bosetternes kolonialistiske kapitalisme er ikke annet enn død og glemsel. Som representasjoner av falleferdige kar som ble brukt til å lagre mat for en husholdning, kommer khabya-skulpturene inn på det vi i dag kaller for matsikkerhet, et stadig større problem som vi har blitt enda mer bevisste på gjennom den pågående krigen i Ukraina.

 

Khabyaer hører hjemme i en annen form for matproduksjon. De kloke bøndene som var avhengige av slike kar, brukte dem til å lagre korn og hamstre matvarer som et sikringstiltak mot mislykkede avlinger i fremtiden. På grunn av denne akkumulerende langsyntheten liker enkelte forskere å si at Levanten var selve arnestedet for ideen om kapital, altså at dagens finansbanker ble inspirert av kornlagrene som var utbredt i Mesopotamia. Slike forskere glemmer gjerne at akkumulering av korn ikke kan sammenlignes med den akkumuleringen av penger som rike mennesker praktiserer i våre dager, men var ment å sikre matforsyningen de årene da jorden var mindre givende. I motsetning til kapitalens fremskrittsbaserte tidsforståelse, som river mennesker vekk fra naturens sykluser, representerer khabyaene en form for underkastelse til en syklisk form for tid, med årstider som veksler mellom død og gjenopplivelse.

 

Jeg hadde ikke noe forhold til khabyaene før du sendte meg bilder av dem. Selv om du bekrefter at slike khabyaer var utbredt i Levanten og Nord-Afrika, og med variasjoner som finnes mange steder i verden, synes jeg det er viktig at det var nettopp i Palestina du snublet over dem. Deres stedlige bakgrunn der fortykker den ødeleggelsessemantikken de legemliggjør. Den nåværende ødeleggelsen er resultatet av to voldsprosesser, der palestinske landsbyer ble ødelagt enten av kolonialistiske bosettere eller fordi de ikke evnet å stå imot den moderniseringen som ofret palestinernes jordbruksøkonomi på den urbane velstandens alter. Khabyaene som inspirerte disse skulpturene, finnes på Jordanelvens vestbredd, i området som Israel annekterte i 1967. Deres nåværende tilstand av forfallenhet vitner om den generelle forsømmelsen av jordbrukslivet i Palestina og transformasjonen av folket der fra jordeiende bønder til fordrevne arbeidere.

 

Poeten Natalie Diaz fra mohave-folket skriver overbevisende om forholdet mellom land og kropp i det vakre diktet «The First Body Is the Water». Jeg husker den dagen jeg rømte fra koronarestriksjonene i Oslo for å være med deg i koronanedstengte Berlin, og hvordan vi satt der i sofaen din og leste gjennom samlingen som inneholder dette diktet. Vi leste diktet hele tre ganger og falt i staver over den slående logikken som gjennomsyrer poesien hennes. Mohave-uttrykket som foranlediget diktet – Inyech ‘Aha Makavch ithuum – motstår ethvert forsøk på å temmes gjennom oversettelse, akkurat slik tilfellet er med khabyaene dine. I diktet foreslår Diaz en oversettelse til engelsk som ikke er en oversettelse, men som i stedet utgjør en estetisk komplisering av uttrykket, og som utfordrer ethvert forsøk på å bli domestisert på engelsk. På samme måte behandler du khabyaene på en slik at måte at noe av det mystiske ved dem videreføres. Vi har ikke fortalt alt det vi vet om dem – vi har latt noen av historiene deres fortsatt være gjemt dypt nede i kamrene sine.

 

Historier som kanskje vil gro frem ved en annen anledning.

Med hjertelig hilsen,
Rana

 


Først publisert av MoMA PS1 i New York i forbindelse med utstillingen Jumana Manna: Break, Take, Erase, Tally. Oversatt av Stig Oppedal.

 

Kommentar fra redaksjonen: Daglig leder og redaktør for CAS, Sofie B. Ringstad, sitter i styret i Kunsthall Stavanger, og internasjonal redaktør for CAS, Heather Jones, er ansatt som vikarierende kurator ved Kunsthall Stavanger.

Sammen med CAS’ styreleder Line Noer har vi vurdert at denne teksten, samt utstillingen den knyttes opp til, er av en slik kvalitet og allmenn relevans at vi publiserer materialet. I tillegg var teksten originalt bestilt av MoMa PS1, og har derfor en redaksjonell avstand til CAS og de tett båndene som redaksjonen besitter med Kunsthall Stavanger.