Vidåpne dører drar seinsommeren inn i Forhallen på TOU, hvor utstillingen One-night Stands av Mette Sandfær vises. Jeg er der for en kunstnersamtale mellom Sandfær og Markus Bråten. Stemningen er harmonisk og det er fint å se de solkyssede lokale kunstnerne igjen etter ferien. Under samtalen flyter assosiasjoner for meg som kunstpsykoterapeut og gruppeanalytiker – men kanskje mest av alt som individ.

For de som liker junkyards og ser på skrot i omgivelsene som potensielle skatter er det stimulerende å ta seg gjennom Mette Sandfærs utstilling. Installasjonene og skulpturene finurlig satt sammen, drevet frem av hennes personlige logikker. De funnede objektene hennes får nytt liv gjennom disse konstellasjonene. Ulike sammenstillinger setter fantasien i sving: Alt skrapet blir gjennom kunsten til ladede symboler, det røsker opp i meg og sender meg inn i ukonvensjonelle og underholdende tankebaner. 

Hun snur på ting. Hun er modig. Hun byr på seg selv. I samtalen med Bråten forteller hun om karrierevalg, om å ha vært en dyktig designer, hatt anledning til å kunne “shoppe” jobber, før tiden slår om og hun opplever at kompetansen hennes blir avleggs. Hun blir overflødig. 

“Jeg fyres.” 

Gjenstander fyller opp Sandfærs studio på grunn av deres potensielle kunstneriske nytteverdi. Hun knytter affekt til objektene, det er vanskelig å gi avkall. Men, med sin kapasitet for det imaginære og affiniteten til det ubrukelige, begår hun likevel stadig nye dykk i naboenes container gjennom sommeren. I One-night Stands peker hun på kondemnert hardplast, pulverlakkert stål og kanhende nabokonens elastiske polyester. T-shirts og tights har volum. Hun fyller dem. Gir skulpturene sine innslag av kropper. Det er lekent. I Sandfærs strukturer finnes det en tilforlatelighet hvor farger, elastisitet, vekter og andre bindinger gir balanse, hold og motvekt. 

IDENTITET I BEVEGELSE

Det står et strykebrett støttet opp av to ben. Mer spesifikt et par skistaver fra 50-tallet. Slike jeg selv lærte å gå på ski med. Jeg ser for meg bildet av treåringen i albumet, over tregrensen på Jakobsbakken i Bodø. Brune bambusstaver. Sandfær har surret en beige klesline i gummi rundt brettet, den spiser seg inn i en oppblåst vinpose. Tom, selvfølgelig. Slike jeg selv har blåst opp for å få ut de siste dråpene. Jeg hører på samtalen, og tanken på å skulle stryke noen ting som helst ville oppleves som en form for stafett for meg. 

For Sandfær som er danske bosatt i Norge, bærer ski og staver særegne sosiale og kulturelle referanser, knyttet til nordmenns identitet. Som nordmann selv får jeg åndenød av skulpturen. Sandfær inviterer oss til å tenke at vinposen gjemmer seg bak brettet, og gir oss med dette et lite glimt av sin egen ånd i dette verket. 

For det er noe personlig, noe kroppslig her. Sandfær legemliggjør sine vesen: Hun setter sammen skulpturer av delobjekter hvis form og karakter vi kun får en fornemmelse for før hun plukker bestanddelene fra hverandre igjen. Ved utstillingens slutt stuer hun dem tilbake, inn i lasterommet på varebilen sin igjen. Blir dette eneste gang skulpturene står på denne måten? 

I løpet av samtalen streifer tankene mine til et webinar jeg deltok på nylig, med tittelen Intersectional Identities and Socially Unconscious Processes, hvor de skjulte nyansene i oss var tema. Måten Sandfærs skulpturer er satt sammen på gjør at de blir stående som ulike personas, med eksponerte delpersonligheter. I kunstnerskapet virker det som om gjenstandene hennes blir del av en vedvarende strøm. På samme måte som identitet også er i bevegelse, hvor ulike aspekter av vår identitet fremstår i stadig nye variasjoner, er skulpturene hele tiden i nye samtaler med hverandre og omgivelsene: Sandfærs skulpturverden er i evigvarende metamorfose. 

Sandfær deler at hun brukte å være redd for farger, men nå springer skulpturene mot oss, podet med farger fra readymades. Tankene hennes slår mot fremtiden; hun forespeiler oss at hun kommer til å male skulpturene. 

“Da dræbe jeg dem!” 

Blir det i så fall de ydmyke, oppstyltede objektenes siste instans? Kommer hun til å gjøre det? Stemningen i henne er utydelig. Hvorfor? For å kassere objektene sine en gang for alle, eller for å fiksere dem inn i et bestemt verk? Er det en impuls i henne selv å rense opp i uttrykket, eller er det en forventning utenfra? 

URØRT INDRE

Når jeg ser på estetikken i utstillingsrommet minner det meg om hvordan jeg har mekket sammen mitt eget liv. Å dekke over. Malingen kommer til å ligge som et lag oppå det opprinnelige. Samtalen kunstnerne mellom  føles langt borte fra meg, det prates om form, farger og det iboende i materialene. Det vises til formødre og -fedre i postmoderne kunsthistorie, og kretses omkring det formale i faget. Jeg ligger bakpå i kunstfeltet, men i terapiverden kaller vi denne samtaleformen for intellektualisering. Det virkelig personlige, kunstnerens indre, får stå urørt av kuratoren gjennom hele kunstnersamtalen. 

Ja, kanskje egne kjøreregler, metoder og kognitive rammeverk deles til humring og gjenkjenning fra forsamlingen. Men den indre symbolverden holder vi pusten fra. Sandfær innlemmer oss riktignok i noe når hun tar oss med til de vanskelige materialene; kan disse stå for noe  som  er uforløst, en indre konflikt som setter spenninger i henne?

Et par av objektene i rommet er smadret, håndtert til det ugjenkjennelige. I mine øyne ser de ut som forbundne kropper, som er uløselig ødelagte, selv etter forsøksvise reparasjoner med tape fra kunstnerens side. Jeg hører at objektene bar for sterke vitnesbyrd om det som var dem selv; at de kunne ikke la seg bruke uten å bli tatt over. Et øyeblikk blir jeg usikker på om det faktisk er Sandfær som sier dette, eller om dette er min indre stemme som tar over nå. 

HVERT MØTE BLIR VAKKERT

Jeg har også One-night Stands. Slik Sandfær finner saker på veien sin som hun plukker med seg, så får jeg også mine cues. Landskapet jeg befinner meg i er uoversiktlig. “Between jobs”. Sammenstillingen av elementene i livet mitt funker ikke for meg lenger. Jeg finner ikke balansen. Hvordan skal ting forstås? Hvordan skal jeg lese det som skjer i meg og med meg selv? 

Gjennom IAGP, et internasjonalt forum for terapeutiske gruppeprosesser, fant jeg et smutthull. Jeg meldte meg på Support Group for Russian Colleagues, en støttegruppe som møtes gjennom Zoom. Målet med gruppen er å opprettholde kommunikasjonen mellom individer på kryss av grensene og de geopolitiske konfliktene, og å løse opp i skam og andre stigma som setter seg i oss gjennom sanksjoner og utestengning. I møtene på zoom blir det tydelig hvordan krigen kleber seg til de russiske kollegaene på et personlig plan. Sanksjoner og kollektiv avstraffing som Russland har blitt pålagt etter invasjonen av Ukraina preger deres individ. Nå føyer det seg inn i rekken av de kollektive generasjonstraumene deres, spor fra liv i totalitære samfunnsstrukturer. Støttegruppen har blitt et transkulturelt fellesskap, et sted hvor også jeg finner lindring. 

På samme måte som Mette Sandfær former utstillingen, så er det en gruppeanalytiker som fasiliterer møtene på Zoom. Uavhengig av hvilken odde fasong eller størrelse disse samtalene viser seg å få, så kjennes møtene alltid underlig verdifulle. Helingen på Zoom, hvor ansiktene henger som esoteriske portretter på veggen, handler om utvekslinger, å holde en åpen dialog og å forsøke å strekke seg over de enorme sosiale- og kulturelle avstandene. Hvert møte blir vakkert – slik som hver av skulpturene og installasjonene i utstillingsrommet synes å være seg selv fullkomne. 

Spørsmål rundt hva og hvem som regnes for kurant gods, og hvem som får definere dette, gjør at jeg trekker paralleller fra støttegruppen til Sandfærs kunstnerskap og hennes frie veseners landskaper. Hennes relikvier – skrap og skatter – interagerer og snakker til meg. De sender meg inn i egne irrganger. Sandfær berører fordi hun er til stede med et “jeg” i visningsrommet. Det individuelle blir universelt. Det er hva tingene bærer med seg av funksjon, akustikk og resonans, og hvilke nye sanger de synger sammen med hennes andre kreasjoner, som er det vidunderlige i hennes verden.