Formalt arbeider Kvålsvoll innen postmodernistisk figurativt maleri. Det som skiller denne utstillingen fra kunstnerens tidligere produksjon er introduksjonen av vesener fra mytologi og folketro, som faunene og nissene som opptrer i flere av motivene. Det er også første gang Kvålsvoll har arbeidet ut ifra et helhetlig konsept for en hel utstilling. Utstillingen består av tre grupper av ulikt format på tre bilder hver, samt én skulptur, som alle er nye verk fra 2024. I tillegg er tre malerier i tre forskjellige formater fra 2023 inkludert. Disse har ingen av karakterene eller symbolene som befolker resten av verkene, og oppleves derfor malplasserte i utstillingen. Til tross for dette har Kvålsvoll laget en sterk konseptuell utstilling om forholdet mellom forestillingsevne og virkelighetsflukt.

Gruppene på tre malerier er basert på primærfargene i Ittens fargesirkel, rød, gul og blå. Hver gruppe inneholder et bilde med bakgrunn av hver farge. Først har tynne lag av akrylmaling blitt påført, etterfulgt av fyldige strøk med oljemaling. De fargesterke, ekspressive maleriene tar, ifølge utstillingsteksten, utgangspunkt i tegninger og blir til gjennom en intuitiv, utforskende prosess, der de blir inspirert av paralleller kunstneren oppdager. Lerretene Kvålsvoll benytter er grove juteduker, et billig materiale som blir brukt til å isolere og beskytte vekster mot hardt vær. Det er også noe hjemlig og håndtverkspreget over den grove veven i tekstilet som leder tankene til skjorter og nissesekker av strie og gamle dagers gårdsbruk i Norge.

Nasjonalromantikken etablerte idéen om nissen som skytsånd for gårdene og «det gamle», der den tok over fra den norrøne vetten gardvorden. Nissen ble dermed en slags norsk kulturgarantist. Dette sto i strid med opplysningstidens syn, der nissen ble ansett for å være et symbol på mørkemakter, overtro og fordommer. Nissen holdt til i bondegårdens uthus, og det var viktig å behandle den lunefulle gårdsnissen godt, ellers kunne det komme til å straffe seg. Kvålsvoll bruker hele spekteret av disse assosiasjonene som virkemidler.

I Selvportrett med fjøsnisser (2024) er det dradde, resignerte ansiktet til kunstneren omgitt av en flokk groteske, maniske nissehoder. Under de røde luene er de overdimensjonerte nesene kun overgått av de enda mer fremtredende munnene, med sine glisende, glefsende tenner. Det finnes flere historier om bonden som prøver å flytte fra den ondskapsfulle gårdsnissen, men som ender opp med å få «nissen med på lasset». Uttrykket blir ofte brukt om noen som forgjeves prøver å flykte fra problemene sine. Langs kantene i motivet har Kvålsvoll malt luftfriskere til bil i forskjellige former, som et forsøk på å dekke over den vonde lukten man simpelthen ikke klarer å bli kvitt.

Fargen rød dominerer verket Gjensyn (2024), og kaster en uhyggelig stemning over motivet. Det skrekkslagne blikket til det som kan forestille en gammel bonde møter en gruppe små fjøsnisser som nærmer seg ham på skremmende vis, med begeistrede, oppstrakte hender. Bondens hode er omgitt av merkelige symboler eller kruseduller, som minner om virkemidler benyttet i tegneserier for å uttrykke overraskelse eller forbauselse. Symbolene kan også vekke assosiasjoner til det overnaturlige. En klassisk treformet Wunderbaum, et par skumle øyne og et lite spøkelse synes langs bildets kanter. Siden verket er i samme formatgruppe som Selvportrett med fjøsnisser, er det fristende å tolke Gjensyn som nok et selvportrett. Med denne tolkningen tilføres en livslang dimensjon av fortvilelse over kunstnerens «nisseforbannelse».

Utstillingstittelen Deux Chevaux («to hester») henviser til de to hestene i motivene, og til fjøsnissens evne til å løfte nettopp to hester. Tittelen er hentet fra navnet til den økonomiske Citroën 2CV, bilen som med sine to skattepliktige hestekrefter (én «skattehest» tilsvarte 4,5 hk, så motoren hadde 9 hk) var ment til å motorisere de mange franske bøndene som fortsatt var avhengige av hest og kjerre på 1930-tallet. 2CV-modellen er kjent for å ha vært designet med en så myk fjæring at den skulle kunne kjøre over et nypløyd jorde med en kurv full av egg i passasjersetet uten å skade eggene. Bilen figurerer i det humoristiske og energiske verket 2CV (Riding around) (2024). Her rir to nisser kjøretøyet som en hest i rasende fart gjennom skogen. Bildets energi blir fremhevet av de leende, rampete nissene; en dramatisk himmel; markante, hurtige penselstrøk i trærne som hvirvler forbi; samt en sterk gul bakgrunn.

Ifølge utstillingsteksten er Kvålsvoll inspirert av franskmannen Pierre Bonnard (1867-1947), og innflytelsen fra den franske postimpresjonismen er tilstede i utstillingen i både teknikk og virkemidler: tydelige, kraftige penselstrøk med tidvis tykk impasto; ekspressive former; bruk av symbolsk innhold; og sterke, ekspressive farger, som i Kvålsvolls tilfelle også kan minne om fauvistiske malere. Postimpresjonistene mente at farge kunne være uavhengig av form og komposisjon som bærer av estetikk, følelser og mening. Dette kommer frem i alle de tre gruppene i utstillingen, men fremstår tydeligst i de sidestilte verkene i gruppen med Bakhold (2024), Åring (2024) og Sammensvergelsen (2024), som også refererer nylig avdøde Leonard Rickhard i komposisjon, fargebruk, arkitektur- og himmelmotiv. Disse danner et triptyk av komplementerende, stemningsladede primærfarger. Symbolsk ladede elementer, som svarte fugler og mytologiske vesener med tradisjonelle musikkinstrumenter går igjen i motivenes forskjellige scenarioer. I religion og mytologi symboliserer fugler ofte kontakt med det overnaturlige. Odin hadde to svarte ravner med evnen til å reise mellom verdener som sine rådgivere. I folketro sies det også at svarte fugler fører bort de dødes sjeler som har levd i synd.

Satyrer og fauner er skapninger fra gresk og romersk mytologi, vanligvis fremstilt med menneskelig overkropp, horn og underkroppen til en geit. I tidligere nevnte Åring (2024) opptrer to satyrer eller fauner med panfløyter i bakgrunnen, sammen med en tilsynelatende dansende svart unghest i forgrunnen. De er plassert i et symbolistisk-inspirert skoglandskap i skumring; en søyle sees bak dem, og et spindelvev helt foran dem. De fløytespillende satyrene/faunene, som stiger frem av den grønne naturen, gir assosiasjoner til den franske postimpresjonisten og naivisten Henri Rousseaus eksotisme i verket Drømmen (1910). Men her er det ikke en ukjent, fremmed natur/kultur som romantiseres, men mytologiske, antikke, kunsthistoriske og naturlige elementer som kombineres for å skape en ny, drømmeaktig kontekst. Til tross for dette deler Kvålsvoll Rousseaus forkjærlighet for å blande det folkelige og naive med det naturlige og det surrealistiske.

Verket Fjøsnisse (2024) er plassert på veggen slik at den leende nissen peker på den eneste skulpturen i utstillingen, Hybrid (2024). Skulpturen er laget i samarbeid med Anna Sofie Mathiasen, og består blant annet av en hestesal, 2CV-bildeler, geite- og hestehår og nissesko av tre. Skulpturen fungerer som en tredimensjonal oppsummering av utstillingens tematikk og sentrale elementer fra resten av verkene, og nikker på uanstrengt vis også til Marcel Duchamps readymades Sykkelhjul (1913) og Fontene (1917).

Det som ikke fungerer like godt i utstillingen er de tre verkene fra 2023. Disse følger ikke samme konsept som resten; de fokuserer mer på forholdet mellom mønster og figur, og de har ingen fjøsnisser, fauner, fugler, hester eller 2CV i motivene. Dette, kombinert med at utstillingens største verk, Sonic (2023), er ett av disse, gjør at de eldre verkene virker både malplasserte og forstyrrende for helheten.

Ifølge Platon er menneskets sjel som et tospann, med én svart og én hvit hest. Kusken symboliserer fornuften; den svarte hesten står for lyster og begjær; og den hvite for mot og vilje. Den hvite hesten er edlere, og lystrer, mens den svarte går sine egne veier. Som tittelen antyder, er det to hester i utstillingen. Begge de to hestene er svarte. Gjennom de mange symbolene og referansene, humoren og fantasien, kan underliggende emner spores: Kvålsvoll tematiserer virkelighetsflukt og flukt fra problemer, ansvar eller egen historie. De glisende nissene ler og ler, og nissen er definitivt «med på lasset».

Utstillingen Deux Chevaux fremstår som et uselvhøytidelig mylder av parallelle referanser, fra avantgarde til kitsch, folketro og mytologi, fantasy og magisk realisme. Det er noe modig over utstillingens bruk av folkelige, lavstatus virkemidler; disse er lette å misoppfatte, selv i en ny kontekst. Om man ser bort ifra den uheldige inkluderingen av de tre verkene fra 2023, lykkes Espen Kvålsvoll i å sammenfatte disse spredte elementene. Utstillingen klarer på imponerende vis å kommunisere forholdet mellom forestillingsevne og virkelighetsflukt, i et gjennomarbeidet og helhetlig konsept.

Sindre Husebø (f. 1983) kommer fra og bor i Stavanger. Han har master i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen og over ti års erfaring fra både små og store kunstinstitusjoner i Norge. Sindre er også kunstner med det intermediale kunstprosjektet WETWARE SOLUTIONS, og han har lang erfaring som musiker innen flere sjangre.