Margrethe Aanestad: Prosjektrom Normanns er et kunstnerdrevet visningssted i Stavanger som ønsker å presentere internasjonal, relevant samtidskunst. Programmet springer ut fra nettverket til kunstnerne som driver prosjektrommet.

MAA: Det startet i årsskiftet 2010/2011 hvor vi var en gruppe kunstnere som fant et atelierlokale på Storhaug i Stavanger. Lokalet var veldig stort, men det var en del av arealet som ikke egnet seg særlig godt til atelierbruk på grunn av lys, vinduer og den type forhold. På bakgrunn av dette kom vi på ideen om å starte et visningsrom som en del av det å leie og ha et atelierfellesskap. Prosjektrommet kom altså egentlig ut fra et behov for arbeidsplasser og det at vi fikk muligheten til å leie et stort lokale som vi var nødt til å gjøre noe med. Motivasjonen bak oppstarten av et visningsrom var igjen et sterkt ønske om å vise og presentere kunst som vi visste at vi kunne få inn, og som gjerne ikke andre kunne eller ville presentere i Stavanger. På den tiden fantes det heller ikke andre kunstnerdrevne visningssteder i byen.

MAA: Prosjektrom Normanns er ikke bundet til et sted lengre, men utgjøres av utstillingene våre og eventuelt det øvrige kunstneriske programmet vårt. Vi har i 2014 seks utstillinger i Stavanger og da bruker vi visningsrommet i Erfjordgt.8. I tidsrommene utenfor vårt utstillingsprogram er det et lokale som Erfjordgt.8 leier ut til kunstnerisk aktivitet. Det vil si at det går an å leie det til for eksempel produksjon eller fotodokumentasjon og andre typer arrangementer. Med en slik fordeling er det viktig at kommunikasjonen er tydelig på hva Erfjordgt.8 arrangerer og hva vi arrangerer. En annen ting er at vi også har lyst til å være aktive og gjøre ting andre steder, delta på interessante arrangementer eller messer for eksempel. Internasjonalt skjer det mye i forbindelse med kunstnerdrevne visningsrom og vi jobber aktivt med å delta på andre arenaer enn bare i Stavanger.

Kristina Rasmussen: I den fasen vi er i nå rydder vi i roller som for kunstnerne veksler mellom å være et samlet Prosjektrom Normanns og dets visningsprogram, og enkeltkunstnere som er leietakere i Erfjordgt.8s atelierfellesskap. På sikt kan man forhåpentligvis fokusere mer på det kunstneriske innholdet fordi vi som leietakere til en viss grad får løsrevet oss fra en del praktiske utfordringer med tanke på leieforhold og lokaler.

KR: Som utenforstående for selve programmeringsprosessen ser jeg en større holdningsendring. Jeg ble med høsten 2011 i forbindelse med å hjelpe til med kulturrådssøknaden for programmet for 2012, som var det første fulle programåret. Det ble da avholdt en åpen søknadsprosess hvor kunstnere ble oppfordret til å søke seg inn til vårprogrammet. Medlemmene av prosjektrommet kuraterte og fastsatte programmet på bakgrunn av forslagene som kom inn. Etter den første sesongen har utviklingen gått fra et fokus på at man kan slippe til folk som ikke blir vist på de øvrige institusjonene, til at man for programmet i 2014 inviterer mye mer selektivt, tar ikke i mot søknader, men er pro-aktive og henter selv inn aktuelle aktører. Programmet har alltid vært bra, men medlemmene av prosjektrommet har utviklet en større selvsikkerhet i sin rolle som kuratorer – de er noe mer kresne, og samtidig mer personlig dedikerte i prosessen knyttet til realiseringen av utstillingene.

MAA: Jeg er veldig enig i det Kristina sier – vi har gjort oss noen erfaringer om hva som fungerer og ikke i løpet av de første årene. I og med at vi startet veldig raskt etter at vi fikk ideen om visningsrommet har vi vært innforstått med at det måtte være en prosess hvor vi ga oss selv tid til faktisk å få disse erfaringene. Det har ikke vært strømlinjeformet å starte et prosjektrom med utgangspunkt i at vi hadde ekstra areal. Jeg tror det har vært viktig at vi i denne prosessen har vært åpne, og løpende reflektert over det som skjer. Det har skjedd en utvikling både med tanke på at prosjektrommet har fått en historie, mens vi som kunstnere også har utviklet oss. Vi vet at vi har hatt betydning for det kunstneriske miljøet lokalt, men også utover vår lille verden. Rent konkret har vi etter hvert blitt mer enige om måten vi bygger opp og deler inn programmet på. Vi har for eksempel langt færre utstillinger nå enn i 2012, og vi inviterer inn til programmet hver for oss. Dette betyr at hver av oss står personlig ansvarlig for de prosjektene vi velger å trekke inn i prosjektrommet.

MAA: For 2014 er vi tre medlemmer som har tatt ansvaret for årets program. Vi har individuelt utviklet to utstillinger eller prosjekter hver, som vi videre har lagt frem for de andre for en felles godkjenning. Er det motstand mot prosjektene må man argumentere for sitt synspunkt, men hele programmeringsdelen er også basert på en tillit oss medlemmer i mellom og vi stoler på hverandres intensjoner. Vi er en gruppe kunstnere som er veldig forskjellige, med ulike interesser og nettverk. Nettopp dette gjør at vi får en profil som er tydelig basert på hvem det er som driver prosjektrommet. Vi organiserer det slik at den som har prosjektet er hovedansvarlig for gjennomføring, fungerer som vertskap etc.

KR: Jeg tror også at det har vært en bevisstgjøring om hvor krevende ressursmessig det er for dere som kunstnere å skulle gjøre dette i tillegg til å fokusere på eget kunstnerskap. Det har derfor i senere tid blitt mer artikulert at prosjektrommet også må være berikende for dere – at det kan tilføre noe til deres egne kunstnerskap. I prosessen med å finne en balansegang mellom hvor mye ressurser dere kan bruke på prosjektrommet kontra kunstnerskapet vil jeg si at dette også innebærer en kvalitetssikring fordi dere må stå inne for programmet både som enkeltpersoner og som fellesskap. Hvis ikke vil det ikke svare seg i forhold til det man bidrar med av egeninnsats.

MAA: Ja, det har du rett i. Det finnes en grunnleggende enighet om at vi gjør dette fordi det gir oss næring. Selvfølgelig er det et prosjekt som kan tilby noe til Stavangers kunstscene, men det er også en aktivitet som skal generere energi til det vi driver med som kunstnere. Det er et helt klart mål at dem vi inviterer er folk vi har lyst til å jobbe med. Dette gjelder ikke bare enkeltkunstnere, men også grupper og andre prosjektrom. Vår aktivitet generer nye samarbeid og det foregår en gjensidig utveksling i et stadig voksende nettverk både nasjonalt og internasjonalt.

MAA: Det jeg synes er viktig med denne type initiativer er at vi gjør det på vegne av oss selv og ikke fordi vi har blitt invitert av ytre instanser til å starte noe. På den måten er det et fritt prosjekt som vi selv bestemmer dynamikken til. Det er veldig få kunstnerdrevne visningssteder i Stavanger. Som prosjektrom drevet av flere kunstnere met et bredt kontaktnett både i Norge og internasjonalt, har vi mulighet til å invitere inn til andre typer prosjekter enn det galleriene og museene i Stavanger gjør. Fordi vi har direkte tilgang til dem vi jobber med har prosjektene våre en form for umiddelbarhet. Det har vært viktig for oss å få så mange som mulig av de deltagende kunstnerne til byen, at de har oppholdt seg her et stykke tid, blitt introdusert til kunstmiljøet og får knyttet kontakter. For eksempel hadde vi besøk av en kurator fra New York i fjor som selv driver et anerkjent kunstnerdrevet galleri i Brooklyn. Han syntes opplegget her var veldig eksotisk og ga også fra seg masse kunnskap og erfaring til oss. Selvfølgelig kan f.eks også et museum invitere inn på denne måten, men jeg tror vi kan gi en mer direkte tilgang til kunstscenen nettopp fordi vi selv er kunstnere. Dette tilfører en umiddelbarhet i relasjonene, eller en form for frihet i forhold til at vi henter inn høy kvalitet, men tillegger det en slags low-key atmosfære.

MAA: Ja, vi har jo prosedyrer, men de er få og skrapt ned til kun de essensielle. Det er ikke så byråkratisk.

KR: I forbindelse med utviklingen av programmet for 2014 snakket vi om at en del av dem vi inviterer stiller ut på museer og større institusjoner, men at de hos oss får anledning, og oppfordres, til å stille ut noe annet, jobbe eller tenke annerledes og se andre muligheter for hvordan de kan presentere arbeidet sitt. Dette fordi det er et kunstnerdrevet prosjektrom. Vi er et annet type sted enn de mer etablerte hvor man kanskje har andre strukturer og normer og regler å forholde seg til.

MAA: Jeg er veldig optimistisk. Vi har holdt ut i noen år, lært mye og gjort både gode og dårlige erfaringer, men nå føles det som om vi har kommet et hakk opp – ikke nødvendigvis at prosjektrommet har blitt mer ordentlig og voksent, men vi har fått en større bevissthet rundt hva som fungerer og ikke fungerer. Det er en veldig god og positiv energi i prosjektrommet for tiden. Vi har et hav av ideer om fremtidig program, og disse utvikler seg hele tiden ettersom flere kunstnere og kuratorer tilfaller nettverket vårt. Prosjektrom Normanns er slik sett et enormt bevegelig prosjekt og det er noe jeg tror alle får energi av – at det er en flyt og umiddelbarhet.

KR: Mye av det organisatoriske styret som kreves ved å etablere noe begynner nå så smått å falle på plass slik at man framover kan ha mye større fokus på det kunstneriske programmet og rendyrke det – at det er der energien brukes. Dette er bare begynnelsen på noe veldig bra, og det skal bli kjekt å følge prosjektrommet fremover.