Nico Anklam: Første gang jeg kom til Kunsthal 44 Møen var i 2013. Et år senere fortalte jeg Ursula Block, direktøren for lydkunstgalleriet GELBE MUSIK og konen til René Block, at dansken min var blitt god nok til å høre forskjell på dansk, svensk og norsk. Hun fortalte meg da om teksten Henning Christiansen hadde skrevet om lyden til disse tre språkene. Dette ble oppstarten til hele prosjektet. Hun ga meg et maskinskrevet ark som Henning hadde skrevet, og som slutter med at han beskriver dansk som flatlandslyd og en tegnet lang linje [ _ _ _ _ ]; svensk som skoglyd [ / / / / ] og norsk som fjell-lyd [O / O / O]. Det er nok bare en begrenset etymologisk logikk i dette, men det er en fantastisk idé: Danmark er så flatt at du trenger å slippe ut dype basslyder i landskapet for å nå ut. Som nordmann vil du kjenne til ekkoet på grunn av fjordene og fjellene. Så Henning tegnet dette partituret. Sønnen hans, Torbjørn Christiansen, fortalte meg senere at det maskinskrevne tekstverket var en del av utstillingen Norden som fant sted i Wien i 2000. Under et besøk vi gjorde i Hennings arkiv i planleggingsperioden til performance-programmet fant den litauiske komponisten Arturas Bumšteinas det opprinnelige partituret – Opus 231. For meg som ikke kan lese noter er dette også spennende fordi det tilbyr en visuell inngang til lyden.

NA: Jeg tror han først og fremst var komponist. Mange kjenner kanskje mer til sønnen hans, Bjørnstjerne, som er medlem av kunstnergruppen Superflex. Jeg har alltid funnet det fascinerende at Superflex har laget et operastykke for Københavns Opera, noe som kanskje er litt overraskende hvis en ikke vet at deler av Superflex har vokst opp i et komponisthjem. For Henning handlet alt om fargen grønn. Musikken som grønn. Å male øret ditt grønt. Å lytte til naturens lyder. Det grønne øret. Du så ham ofte i grønne klær.

NA: De første verkene så jeg gjennom René Block da jeg jobbet på TANAS i Berlin, men jeg fordypet meg først i dem da jeg kom til Kunsthal 44 Møen i 2013. Han produserte virkelig mange verk, og jeg er veldig glad for at jeg helt fra starten av fikk muligheten til å se så mye av hva som faktisk eksisterer før jeg videre valgte ut noen få ting og lot dem få nok rom til å puste i.

NA: Ja, den retrospektive utstillingen FLUXID ble for eksempel vist på Den Frie Udstillingsbygning i København i 2007. Det var i forbindelse med denne at den store boken om arbeidet hans ble publisert. Han levde dessverre ikke lenge nok til å se den ferdige versjonen av katalogen.

NA: Det ligger i huset hans rett overfor Kunsthal 44 Møen, hvor enken hans, den tyske kunstneren Ursula Reuter Christiansen bor. Sammen med René Block administrerer hun arkivet som for tiden er i en sorterings- og organiseringsprosess, og som på sikt skal flyttes til den bygningen hvor utstillingen ble vist. Du kan finne mange skatter i arkivet. For eksempel verket han laget for det danske avantgarde magasinet TALBOX i 1969. Han og noen venner bidro med et bilde i grønntoner som Bjørn Nørgaard tok. Det viser Henning Christiansen, Per Kirkeby og Lene Adler Petersen på piknik. Under bildet har Henning tilføyd ”Musik als Grün” (musikk som grønn). Jeg vet selvsagt ikke om det var intensjonen deres, men jeg tenkte umiddelbart på Manet og hans Le Déjeuner sur l’herbe. Jeg fant også et papirarbeid som bare sa ”CLIMB UP”. Hvis du ser dem isolert blir de plutselig veldig sterke.

NA: Ja, denne spesifikke sammensetningen skjer for første gang. Den grønne vinylplaten er en veldig enkel strategi, er estetisk vakker og den gir god mening i kunstnerskapet hans. Jeg synes det er bra å også vise de verkene av Christiansen som er veldig klare og tydelige fordi kunsten hans ofte blir oppfattet som eklektisk. Jeg er faktisk ikke sikker på om Henning Christiansen ville likt denne måten de blir vist på her. Det er også første gang jeg jobber med en utstilling av en avdød kunstner.

NA: Det er et papir med et lag av metall fra 1980-tallet som Mai Dengsøe Hansen, kuratorisk assistent på dette prosjektet, oppdaget i arkivet hans mens vi planla utstillingen. Det viser Danmark med en grønn mentalitet, Tyskland og kontinentet som brun mentalitet. Nord for dette er den en blå mentalitet. Du kan for eksempel lese paletten slik: Brun er forbundet til jorden og ”nedpå”; landene i nord er isete og har ”the blues”; Møn innehar alt av Hennings grønne. Men man kan selvfølgelig også lese fargepaletten politisk. Tyskland er også delt i Fluxus øst og Fluxus vest. For Henning var hele verden Fluxus. Og på kartet, langt vest på andre siden av Atlanterhavet finner vi ”idiotene”, mens vi på østblokken finner ”ideologene”.

NA: For eksempel var det et svart-hvitt fotografi som fanget oppmerksomheten min – Henning’s Garden Orchestra i utstillingskatalogen fra Den Frie. Jeg spurte Ursula og Torbjørn Christiansen om verket. Henning hadde opprinnelig plassert ulike hageverktøy mot veggen i oppkjørselen på Møn og gitt alle objektene en grønn linje med maling. Posisjoneringen av verktøyet minner om musikknoter i et partitur. Vi fant bare et av de opprinnelige objektene blant Hennings ting, så jeg og Ursula fant nye objekter som kunne erstatte de som var mistet. Og nå har det også kommet en hammer helt til høyre, som er ny, en besøkende må ha plassert den der. Jeg hadde virkelig håpet på at en slik interaksjon ville skje.

NA: For meg er relevansen knyttet til konteksten for prosjektet vårt som handler om lyd, språk og landskap. Videoen viser Henning som går på en strand på Møn. Han kommer inn i bilderammen fra høyre side og går ut på venstre side. Han synger på en melodi og gjentar et og et ord av objekter og situasjoner som er i hans umiddelbare omgivelser. Han synger dem og kaller på dem: ”stenen”, ”vinden”, ”havet”, ”skoven” etc. Bølgene fra havet er som et musikalsk meter som hele tiden ligger i bakgrunnen. Verket har en slik ærlighet og konsentrert klarhet i seg. Det er ikke en semiotisk dimensjon, men det har også en humoristisk komponent i at han ser ned på notene, ser opp igjen og synger så syv ganger til stranden: ”STRANDEN”.

NA: Det var først etter å ha jobbet på Kunsthal 44 Møen i to år at jeg oppdaget teksten om lyden av landskap. Fra starten av var det fristende å transportere Hennings ideer ut i Danmark, Norge og Sveriges landskap, og ta med performancene inn i disse spesifikke settingene han hadde tenkt på. Hovedverket Den vandrende stemme reiser også med oss til hvert sted. Jeg inviterte kunstnerne Sven-Åke Johansson, Arturas Bumšteinas, Linda Persson, Camille Norment og kunstnergruppen LOL Beslutning til å skape nye verker som er basert på Hennings verker, eller å gjenskape egne verk som kunne stå i relasjon til Christiansen. Jeg satte ikke noen spesifikke regler for dette reisende performance-programmet, men ønsket i stedet å skape en ramme som kunstnerne kunne jobbe innenfor og å prøve ut ting i.

NA: Den svenske kunstneren Sven-Åke Johansson fremførte for eksempel Sounds of a Tropical Rainforest in America på Møn. Dette verket kombinerer lydopptak fra regnskogen i Peru som spilles fra to forskjellige CD-spillere som styres av to personer – man hører en tørr årstid, regntiden og den live lyden av to skrivemaskiner som ”spilles på” av to andre performere. De skriver ned navnene på dyrene som høres i opptakene. Det vi hører er klikkingen fra tastaturet, og det høres også ut som et dyr. Dette ble oppført i mørke og tilfeldigvis regnet det faktisk voldsomt på Møn under performancen.

Komponisten Arturas Bumšteinas gjentolket Henning Christiansens Fluxorum Organum – et stykke som Henning skrev for Joseph Beuys’ Eurasienstab. Vi hadde også en Skype duet for two pianos between Oslo and Møn, dirigert av den amerikanske kunstneren Camille Norment som bor i Oslo. Hennes flygel i Oslo ble koblet opp til et gammelt flygel i et av nabobyggene til kunsthallen på Møn via Skype. De besøkende sto så i en lang kø for å spille duetter med henne. På en generelt nivå kan dette knyttes til en Fluxus-tradisjon: å gjentolke hva som kan fungere som et instrument eller hvordan man kan endre bruken av instrumentet som sådan. George Maciunas forslo at det å sparke til et piano ville gi en mye klarere idé om hulheten til objektet. I vårt tilfelle virket det fruktbart å skape en bro mellom to steder ved hjelp av Skype, en reisende stemme og feilene som oppsto ved den sviktende Skype-forbindelsen. Dette var også en logisk utvidelse av et tema Henning var opptatt av: han elsket telefonen som instrument og til utstillingen Norden i 2000 fikk han blant annet tre kunstnere til å ringe fra Danmark, Sverige og Norge.

NA: Absolutt! Og også at man reiser sammen. Det handler mye om å ha tid til å tenke ting skikkelig gjennom på de ulike stedene, å se hvordan omgivelsene former ens tanker og ens praksis. Jeg liker å skape et rammeverk hvor ting vil begynne å skje automatisk, også mellom generasjoner: Sven-Åke Johansson er i begynnelsen av 70-årene og Arturas Bumšteinas er i 30-årene. Da jeg ringte Bumšteinas for å høre om han ville delta i prosjektet sa han: ”Fluxus er moren min og Henning Christiansen er faren min”.

NA: Veldig mye. I Norge befant vi oss i en forlatt mine. Mange av konsertene og performancene foregikk i et av minearbeidernes bygg fra 1950-tallet, i den gamle spisesalen deres og et verksted med mye maskineri. Den norske kunstneren Maiken Stene har startet med å transformere disse bygningene til et kunstsenter, og hun planlegger også å starte opp et residensprogram her. Da jeg kom dit for nesten to år siden følte jeg at dette var stedet vi trengte å dra. De røffe haugene av stein som tårner på venstre side og TITANIA-minen på høyre side – en menneskeskapt ørken i midten som et resultat av mineralutvinning fra steinene. I byen ved siden av, Sokndal fant vi en fantastisk trekirke. På Møn startet vi på markene, videre til en låve, kunsthallen og endte opp i steinkirken Fanefjord. Her tolket LOL Beslutning en TV-krimopera som Christiansen skrev i 1980-årene som heter Destine & Destina og den otteøjne Skorpion. I Norge startet vi i trekirken med Sven-Åke Johansson og gikk så ut i det steinete landskapet. Vi avsluttet nok en gang med LOL Beslutning og deres andre tolkning av operaen – denne gangen i den gamle spisesalen til minearbeiderne som hadde veldig god akustikk.

NA: Lindas verk i Norge tok i bruk de faktiske steinene og bergartene i området. Gjennom en ritualistisk utendørs performance, ikke langt fra inngangen til den tidligere minen, kalte hun på steinene for å aktivere dem. Det var annerledes, men likevel relatert til Hennings kalling på sjøen, sanden og vinden i Den vandrende stemme. I samarbeid med Pip Stafford fra Tasmania hadde Persson så forsøkt å utvinne lyder fra steinene basert på deres elektromagnetiske frekvenser. Dette foregikk i en verkstedbygning med tungt maskineri. På Møn hadde hun tilbudt å finne dyret en er i slekt med gjennom en lydinstallasjon i en grønn konstruksjon i hagen bak kunsthallen. Møn-verket ble kalt The Green Room: after Henning, all the cage is a stage, som også relaterer til Christiansens fascinasjon for dyrelyder, særlig fugler. Dette lydlandskapet av konstant kvitring er alltid tilstede på Møn. I Norge handlet det mer om de intimiderende, men likevel fascinerende fjellene rundt deg og de potensielle lydene de gjemmer: (S)tone Tension Ritual [Frequency/Tension].

NA: Kanskje på den måten at i Norge jobbet Arturas Bumšteinas videre med Eurasienstab / Fluxorum Organum-temaet, men denne gang ble det faktisk spilt fra kirkeorgelet. Bumšteinas har også et pågående verk som kalles Organ Safari hvor han ikke ”jakter” på dyr, men på orgellyder i hele verden. I Norge, mens Fluxorum Organum ble spilt fra orgelet snakket han om et par overlevende tregreiner fra et tre som George Maciunas hadde plantet i Soho i 1967. Det samme året som Fluxorum Organum ble komponert. Bumšteinas hadde faktisk sikret seg to greiner fra dette treet rett før parkvesenet hugget det ned for noen år siden. For prosjektet vårt i Norge utviklet Bumšteinas et verk med tittelen Mess(a) for fallen trees and insects som også inkluderte ett minutts stillhet for det døde Fluxus-treet i New York. På en måte føltes det litt som en begravelse.

NA: Det handler i stor grad om å forbinde kunstrom som Kunsthal 44 Møen med lignende institusjoner i andre land. Selv om kunsthallen ligger langt fra de store byene reiste rundt hundre mennesker dit til åpningen – bare for å se performance-programmet. Noen virkelig spennende mennesker ble ført sammen og tilbrakte tid sammen på et isolert sted langt ute på landet. I fjor besøkte Mikkel Rosengaard Kunsthal 44 Møen og skrev en tekst om besøket for magasinet ATLAS. Tittelen på artikkelen hans ble tatt fra et sitat av Bjørn Nørgaard og er som følger: ”The centre of the art is where we are”. Det betyr ikke at akkurat dette stedet, denne kunstneren og denne tiden er det eneste som står i sentrum, men Nørgaard foreslår at hvor og når et møte og interaksjoner som dette oppstår mellom kunstnere, musikere, kuratorer og komponister manifesteres et av mange sentrum av kunstsystemet seg i nettopp det øyeblikket. Og det er noe jeg liker å kunne bidra til.