Astrid Helen Windingstad: Hei Marte, jeg har gledet meg til å høre hvordan du opplevde åpningshelgen til documenta 14 den 8. april i Athen. Jeg reiser selv ned for å se utstillingen den 13. mai, men har jo lest litt på forhånd om det årets kurator Adam Szymczyk har gitt tittelen “Learning from Athens”. Szymczyk inviterte over 150 kunstnere til å delta på documenta 14 med et verk til hver by som er produsert med tanke på det voksende og dynamiske forholdet mellom Kassel og Athen. De to byene Kassel og Athen har jo veldig forskjellig historisk og kulturell bakgrunn. Kassel har en lang tradisjon med documenta. Athen er en middelhavsmetropol – Afrika, Midtøsten og Asia møtes her. Dette er godt synlig gjennom den rike kulturarven. Slik jeg har forstått det, søker documenta 14 å omfatte en rekke stemmer i, mellom og utenfor de to byene. Det er et ambisiøst og viktig prosjekt. Hvordan fungerer dette i utstillingssammenheng? Jeg har hørt at besøkende til documenta 14 forventes å være “aktive deltakere”, i stedet for bare passive betraktere. Noe som antageligvis henger sammen med at documenta 14 søker å redefinere forståelsen av hva en slik utstilling kan være. At den fysiske og metaforiske avstanden mellom Kassel og Athen kan være med på å endre måten besøkende vil oppleve documenta på. Hvordan opplevde du dette?
Marte Danielsen Jølbo: Hei Astrid, godt å høre fra deg. Jeg var som du nevner i Athen til åpningsdagene, noe som var en blandet opplevelse. På en side var det (som man kunne forvente) mange fantastiske kunstverk, samtidig var det vanskelig å orientere seg da noe av det som kjennetegnet åpningsdagene var mangel på informasjon og formidling. Jeg er spent på å høre hva du synes om utstillingen da du har hatt sjansen til å forberede deg. Da jeg kom ned onsdag den 5.april til “preview”-dagene visste vi fremdeles ikke hvem de deltagende kunstnerne kom til å være – de skulle avsløres på den store pressekonferansen torsdag formiddag, og det var lite eller ingen informasjon om de ulike utstillingslokalene. (Besøker man documentas hjemmeside i dag derimot har de heldigvis fått opp god og oversiktlig informasjon både av alle utstillingsstedene og kunstnerne.)
Onsdagen brukte vi derfor på en spin-off event, et seminar på det ikke-kommersielle galleriet State of Concept som huser et tre-måneder langt program kalt The School of Redistribution. Dette passet godt med det inntrykket jeg hadde på forhånd om at programmet i Athen kom til å ha et sterkt diskursivt preg, understøttet blant annet av magasinutgivelsene til South as a State of Mind som documenta tok over redaksjonen av mellom 2015-2017. Dessverre var seminaret ganske traust og tradisjonelt, men programmet videre ser spennende ut, og verdt å sjekke hvis man skal til Athen i sommer. Onsdag 5.april åpnet også Athen-biennalen (som har eksistert siden 2005) med performanceprogrammet Waiting for the Barbarians – en kritisk respons til documentas inntog og tilstedeværelse i Athen. Kontrasten mellom det enorme documenta-maskineriet og den lille, lokale biennalen ble svært tydelig.
Kurator Adam Szymczyks avgjørelse om å flytte halve utstillingen og likestille Athen med Kassel har møtt mye kritikk fra flere hold, men jeg synes den norske kunstneren Marte Johnslien gjør seg noen gode refleksjoner om tilstedeværelsen i Athen i denne teksten i Objektiv. Gjennom en sammenligning av Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden og documentas kuratoriske grep kommer hun frem til en viktig konklusjon. Hun skriver:
Grepet med å flytte halve documenta 14 til demokratiets arnested er kontroversielt på grunn av den politiske situasjonen og det historiske forholdet mellom Hellas og Tyskland. Men det er også konstruktivt, og rett og slett konfronterende, i at det plasserer kunstfeltet i direkte møte med samtidens betente sider. Vi blir tvunget til å ta standpunkt til spørsmål som ofte bare berøres symbolsk. Og i denne diskusjonen er det umulig å komme forbi følgende påstand: Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men vi må sørge for å overlevere en tydelig formulering av det humanistiske konseptet til ettertiden. Vi trenger ikke være enige i alle dens nyanser, men må enes om hovedideen: Arbeidet med humanismens partitur er nødvendig for fremtidens demokratier.
Med sine over 150 kunstnere og 50 utstillingssteder spredt utover hele byen motarbeider documenta i Athen det internasjonale kunstpublikummets vane med å komme tilreisende for et par intensive kunstdager. Har man kun et par dager til å se documenta 14 i Athen blir man fort frustrert over at det er mange ting man ikke rekker å se, verk man ikke finner fordi plasseringen er dårlig forklart osv. Det er rett og slett for stort og for mye. Slik stiller også documenta 14 et speil overfor kunstpublikummet. Vi tvinges til å ta noen standpunkt i spørsmål kunstverkene reiser, men også til å stille spørsmålstegn med våre egne kunstkonsumerende vaner. Slik sett synes jeg at Marte Johnsliens observasjon henger godt sammen med spørsmålet ditt om hvordan flerstemmigheten kom frem i utstillingen. Kombinasjonen av store gruppeutstillinger, utendørs installasjoner, intervensjoner i hjem og museer skaper et komplekst bilde av dagens felt.
For meg ble noen av de store gruppeutstillingene f.eks på EMST-museet utmattende. Det var rett og slett for mange kunstverk montert for tett. Det var for lite formidling og det var uklart for meg hvorfor disse verkene var plassert opp mot hverandre. Jeg opplevde der at verkene mer eller mindre tømte hverandre for mening. Da fungerte noen av de andre utstillingsstedene med tydeligere kuratoriske tråder bedre, som f.eks på Odeion og ASFA, men det jeg opplevde som aller best var å gå på “skattejakt” i bydelene ved hjelp av de utydelige bydelskartene. Noen av stedene jeg kom til var lukket, men så plutselig kunne man finne gull i en totalinstallasjon i en gjemt liten leilighet, et lydverk som plutselig startet fra et tre man gikk under. Man kom inn på mindre og kunstnerdrevne steder, lokale kuriose museer og barer. Slik sett synes jeg documenta lykkes med flerstemmigheten, selv om formatet var mer tradisjonelt i utstillingsforstand enn jeg hadde ventet.
Nå som du har vært der nede, hva tenker du selv om disse tingene? Hva var det beste du så og hvorfor?
AHW: Takk for dine betraktninger Marte. Jeg var i Athen 13. mai til 18. mai. Mye av informasjonen jeg trengte for å planlegge besøket fant jeg på nettsidene til documenta 14. Listen over de deltakende kunstnerne og på hvilken utstillingssteder jeg kunne finne dem, samt et kart over alle utstillingslokalene. Det gav meg muligheten til å planlegge besøket ganske nøye. I tillegg hadde jo du allerede vært der. Du foreslo å besøke en stor venue hver dag (siden det var fire store venues) så det gjorde jeg.
Første dag sto Athens Conservatoire Odeion på agendaen. Det var søndag og gratis inngang, noe som sannsynligvis var en årsak til at det var en overraskende stor andel grekere som besøkte utstillingen. Jeg hadde forventet flere tilreisende som ved åpningshelgen. Både folkemengden og antall verk var akkurat passe på Odeion. Man brukte ikke en evighet på å komme seg gjennom utstillingen. Dette hang nok også sammen med at det var lagt opp til at vi som besøkende skulle være “aktive deltakere” i stedet for passive konsumenter. Informasjon om enkeltverk var minimal – det fantes ingen lange informasjonstekster på veggene. De fleste lå på gulvet og hadde navn på kunstner og verk, en sjelden gang sto det hvor kunstneren var fra og bakgrunn for verket. Men jeg opplevde flere ganger at “vakten” i utstillingen uoppfordret begynte å fortelle om utstillingsstedet vi befant oss på, og noen ganger om enkeltverk man sto ved siden av. Kanskje et grep for å aktivisere? Et annet grep som iallefall aktiverte meg var at det ikke fantes så mye skreven informasjon, men mange tilgjengelige personer med documenta t-skjorte. De var veldig lette å komme i samtale med og spørre etter praktisk informasjon: De fleste fortalte gladelig litt ekstra. For meg var nok dette den beste venuen av den grunn, men hovedsakelig på grunn av flere enkeltverk som har seilt opp som favoritter: Emeka Ogbohs flerkanals-lydinstallasjon og LED-display med reell tids aksjeindeks The Way Earthly Things Are Going. Assosiasjonene man får med aksjeindeksen står i sterk kontrast til den flerstemmige chantingen som forgår i et stort rom, og skaper en paradoksal stemning. Ogboh undersøker hvordan vårt kollektive minne er transformert eller transkribert i lyd. Jeg var også så heldig å få med meg en performance i Nevin Aladags Music Room – møbler som var gjort om til instrumenter. Under performancen inviterte kunstneren med seg to andre kunstnere som spilte på instrumentene. En annen favoritt, hvor det ikke var performance de dagene vi var der, var Joar Nangos lydinstallasjon. Det opplevdes som et sårt ekko fra en sterk Sámi minoritetskultur. Lyden av kulturen i seg selv – som en joik.
Fra Emeka Ogboh lydinstallasjon:
Et helt annen måte å aktivisere oss betraktere på opplevde jeg med de små utstillingslokalene som befant seg i nabolagene rundt de store utstillingene. Jeg synes det var spennende å bevege seg rundt i nabolaget og “lete etter kunst”, men jeg opplevde det samtidig ganske utmattende. Det var flere grunner til det, men en av grunnene var at de ofte var vanskelig å finne. Mange av dem hadde bare aktiviteter på visse datoer fordi det var performance eller andre typer prosjekter som ikke kom så tydelig frem på forhånd i for eksempel miniguiden “Map Booklet”. Men gleden var stor når man fant en “skatt” – et godt prosjekt. Det gjorde jeg i mitt nabolag: Aboubakar Fofanas prosjekt er et samarbeid med Mentis tekstilfabrikk like ved. Fofana farger bomull med en spesiell teknikk som skaper forskjellige nyanser av Indigo. I forbindelse med documenta 14 bruker Mentis fabrikken denne nyansen av Indigo til å lage båndet man kan finne som bokmerke i documenta 14 The reader. En annen “skatt” jeg fant var Benjamin Pattersons When Elephants Fight, It is the Frogs that Suffer. Et humoristisk, men også politisk verk med lyden av frosker i hagen til det Bysantinske museet.
MDJ: Jeg er veldig enig i at de små og bortgjemte verkene og utstillingsstedene var de beste. I Victoria / Exarcheia gikk vi for eksemel å lette etter Pope Ls verk som skulle være på Polytechnion. Akkurat da vi hadde gitt opp og var på vei ut så vi to stykk som umiskjennelig var documenta-besøkende stå under et tre i et blomsterbed ved inngangen. Etter å ha stått der litt sammen med dem strømmet plutselig lyden av Pope Ls Whispering Campaign ned fra treet. Det varte bare noen få minutter før det ble stille igjen. Det vi hørte var en gammel spiritual, og jeg er nysgjerrig på hva annet man vil høre når man opplever verket forskjellige steder. Verket har en varighet på 9438 timer og er installert i høyttalersystemer både på institusjoner og i det offentlige uterom i Athen og Kassel. Dette tilsvarer over 393 dager – og vil altså vare lenger enn begge de to utstillingene sammenlagt. Her finnes det med andre ord ingen som helst mulighet til å høre verket i sin helhet, og slik sett blir det en god illustrasjon på hele documenta-prosjektet slik jeg opplevde det. Det er ikke mulig å danne seg en helhetlig forståelse av utstillingen, det er for mye og for fragmentert. Jeg ble tvunget til å gi opp min tilvendte analytiske tilgang med å “se det hele” for så å trekke ut de viktigste hovedlinjene. Da jeg hadde akseptert dette synes jeg det ble både lettere og mer interessant å være på documenta i Athen. Jeg vil også definitivt prøve å høre mer av Pope L. når jeg kommer til Kassel.
“This space is constructed out of various times, location, intensities, psychologies, trajectories–possibilities–imaginaries–colored inks, documents, pixels and dung–that intersect each other in a multitude of ways, some i am aware of, many of which i am not aware. True, here here here here here” – Whispering Campaign: Athens – Pope L
Rett opp i gaten fra Pope L.s Polytechnion-installasjon ligger det lille kunstnerdrevne stedet Tositsa 5, hvor en av mine documenta-favoritter Georgia Sagri har en soloutstilling. Verket Dynamis består av skulpturer og det hun kaller “breathing scores” – sarte glassblåste “noter” som danner utgangspunkt for performancer hun vil holde simultant i Kassel og Athen. Jeg endte opp med å sette veldig pris på de stedene som presenterte et lite, men konsentrert utvalg av verk eller rene solopresentasjoner. Kanskje opplevde jeg også disse verkene sterkere fordi de fungerte som tiltrengte “pusterom” mellom de store gruppeutstillingene, nettopp fordi letingen ga meg tid til å også oppleve selve byen Athen.
AHW: Å besøke Akropolis andre dagen av mitt opphold, og de små utstillingsstedene rundt dette historiske monumentet opplevde jeg også som en slags “skattejakt”. På høyden ved siden av Akropolis Filopappaou Hill kunne vi finne verk av Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros. De to er hovedpersonene i Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden som Marte Johnslien skriver om i teksten du referer til. Paviljongen ved den lille kirken Saint Dimitrios Loubardiaris verkene befant seg i lignet deres hjem i filmen, og skapte en perfekt setting for deres arbeider. Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros arbeid er blant mine favoritter både som enkeltverk av gjennomarbeidet kvalitet og måten de blir presentert på – som om de befant seg der de “hører hjemme”.
Tredje dag sto ASFA kunstskolen for tur. Om jeg ser bort fra enkeltverk og ser venuen i sin helhet var dette den beste. Det var fordi den var innholdsrik og sammensatt. Jeg var tidlig ute denne dagen så utstillingslokalet hadde ikke åpnet enda, men skolen var åpen. Jeg så nok litt forvirret ut der jeg gikk rundt, og en dame kom bort å spurte meg om jeg var der for documenta. Hun foreslo at jeg jeg tok meg en runde på huset før utstillingen åpnet. “Start i hagen” sa hun. Så det gjorde jeg. Der var elevene i gang med å tegne etter en aktmodell. En liten bris skapte behagelige bevegelser til noen fine tekstilverk som hang langs en allé. Det var en avslappet stemning i hagen. Inne var det også flere elever som jobbet med verkene sine, noen viste ivrig frem ferdige verk. Disse var av varierende kvalitet, med flere imponerte meg. I kjelleren er jeg fremdeles usikker på hva som foregikk. Det var åpent for oss å gå inn, flere kunstnere (de så ikke ut som elever) var i installasjonsfasen til noe som så ut til å bli en kjempefin og ikke minst morsom utstilling. Mange gode enkeltverk. I og med at det var så tydelig en installasjonsfase var det interessant på en “work-in-progress”-måte.
Da utstillingslokalene åpnet var noe av det første jeg så Rosalind Nashashibis film Vivian’s Garden. I filmen får man et innblikk i Elisabeth Wild og Vivian Suter Nisyros’ liv og virke som kunstnere, litt på samme måte som jeg fikk et innblikk i livet på kunstskolen i Athen. ASFA kunstskole var en av de første samarbeidspartnerne til documenta, og jeg kan være enig med Martes Johnslien i hennes kommentar til at halve documenta 14 er flyttet til Athen når hun sier: “…..det er også konstruktivt, og rett og slett konfronterende, i at det plasserer kunstfeltet i direkte møte med samtidens betente sider.” Jeg synes det opplevdes konstruktivt å se hvordan elevene og andre jobbet, og konfronterende i hva de var opptatt av, men aller mest demokratisk på den måten at man var velkommen som documenta-besøkende tross historiske forhold og dagens politiske situasjon.
Noe av dette kom også frem på Benaki-museet jeg besøkt samme dag på Pireos Street. Det var veldig fint med så mange kunstnere fra forskjellige kulturer. Jeg likte godt verket Live and Die as Eva Braun til Roee Rosen – en kombinasjon av tekst og tegning, og de delikate silketrykkene av R.H. Quaylman. Samiske Britta Marakatt-Labbas broderier var veldig karakteristiske med en fin blanding av humor og samisk historie. Jeg skulle egentlig avslutte denne dagen hos Greek Film Archive for å se en hyllest til Ann Charlotte Robertsens film presentert av Hayden Guest fra Harvard Film Archives, men orket ikke. Jeg gikk hjem for å fordøye alle inntrykkene.
MDJ: Ja, dagene ble fort lange og proppet med inntrykk. Bare Benaki-museet hadde documenta-verker i 3 av sine 6 museumsbygninger. Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg alle disse. Foruten den store utstillingen på Benaki Museum Pireos Street Annexe var flere verk plassert i den faste samlingen på Nikos Hadjikyriakos-Ghika Gallery og ett eneste verk på Museum of Islamic Art – som så absolutt var verdt turen dit alene. Mounira Al Solhs installasjon Sperveri besto av et hvitt telt med innbroderte blomster, tekster og tradisjonelle dekorative elementer som stammer fra antikken og de bysantinske og osmanske rikene. Inne i teltet lå det en bok på et bord, og boken var fylt med historier fra livene til flyktninger og migranter som Solh har møtt i Athen og Kassel i de årene hun har jobbet med documenta-prosjektet. Kontrasten mellom det utrolig vakre fremvisningen av teltet, i et rom fylt av rik kulturarv som krukker og flislagt arkitektur, og de voldsomme og såre historiene gjorde dette verket veldig kraftfullt. Kanskje også nettopp fordi det fikk stå alene i dette museet?
AHW: Slik du beskriver Benaki-museet står også som en kontrast til min siste dag på EMST-museet. Museet opplevdes utmattende, deprimerende og uforståelig. Jeg klarte ikke å finne ut av det kuratoriske grepet her, men for min del hang det kanskje sammen med at det også var siste dagen og man blir ganske mettet av inntrykk etterhvert. Jeg lurer samtidig på om det var meningen at det skulle oppleves litt slik. Noen av de tyngste video- og lydverkene hadde veldig høyt volum. Man kunne rett og slett ikke unngå dem. Var den lignende opplevelsen du og jeg hadde her tilsiktet kuratorisk? Kan det ha vært et grep for å “aktivere” oss? Uansett, jeg vil påstå det er kritikkverdig.
MDJ: Jeg er enig med deg Astrid. På en side virket det tilsiktet – en slags metakommentar til samtidskunstens oppumpete volum og mengde. Jeg og mitt reisefølge diskuterte faktisk på et tidspunkt om de ønsket å utmatte oss og at den altfor tette opphengningen var en slags metakritikk av dagens kunstscene, men jeg tror altså ikke det. Det ville vært svært urettferdig for alle kunstnerne som deltok i såfall. Men som tidligere nevnt synes jeg altså at verkene på EMST i stor grad kansellerte hverandre ut – noe som er en kritikk av de kuratoriske valgene heller enn av selve kunstprosjektene.
AHW: Gode poeng Marte. På en side synes jeg documenta 14 lykkes i å aktivere meg som betrakter ved å redusere det skrevne informasjonen, ha ivrige formidlingspersoner involvert og ved å spre utstillingen over så store geografiske områder. Jeg vil ikke påstå at det bidrar til å redefinere måten man opplever documenta på av den grunn slik et av målene til documenta 14 tilsier. Man kommer ikke bort fra at det å være kunstkonsument kan forbli en passiv rolle på den måten at man ikke ønsker å være betyningsprodusent selv, men få “servert” betydningen av et verk eller en utstilling. Men det er en annen diskusjon. Det finnes også et omfattende diskursivt program som tar mange former, men som besøkende rekker man bare en brøkdel. Jeg hadde fire hele dager i Athen, men opplevde at det var altfor lite fordi det var et sammensatt program med mange deltakende kunstnerne, og ikke minst lett å finne favoritter. Eller hva sier du? Er det mange av verkene som sitter igjen hos deg? Med sitt mangfold av kunstnere, minoriteter og formater mener jeg documenta 14 når sitt mål om å omfatte en rekke stemmer, men hvordan disse stemmene blir satt i et forhold til disse to byene er ennå litt uklart for meg. Kanskje det kommer bedre frem i Kassel.
MDJ: Ja, mange av verkene fra Athen har satt seg i meg og har fortsatt å vokse etter jeg kom hjem. Også denne samtalen har gjort at jeg har blitt klar over aspekter ved Athen-utstillingen jeg ikke ville tenkt over, som for eksempel hvordan mangelen på formidlingstekster faktisk inviterer til samtaler. Og du har gjort meg bevisst på kunstnere som jeg ikke så selv, men som jeg nå vil sjekke ut i Kassel. Jeg er også veldig spent på hvordan Kassel vil oppleves når man allerede har vært i Athen. Hvordan de samme kunstnerne velger å jobbe der, og hvordan jeg vil oppleve Kassel som en “viderelesning” heller enn et nytt møte. Nå åpnet jo Kassel-delen den 10.juni, og fra det jeg har sett fra åpningshelgen må jeg ærlig innrømme at jeg er litt skeptisk. På avstand virker det litt flatt. At mange i Kassel viser større og mer statiske verk, som om det meste av den myldrende energien ble brukt opp i Athen. Men det er som sagt bare et førsteinntrykk fra magasiner og sosiale medier. Jeg skal helt sikkert ned og oppleve documenta 14 i Kassel selv.