Torunn Larsen: Utstillingen har vokst frem organisk slik som mye annet her på Rogaland Kunstsenter. Vi har jobbet i mange år for at Nytorget, hvor vi holder til, skal være et kulturtorg. I 2016 lanserte vi en visjon om et Kunsthus på Nytorget. Kunsthusvisjonen innebærer at Jugendbygget som huser RKS skal være en kulturarena og tverrfaglig kraftsenter for de kreative miljøene innenfor visuell kunst, design og arkitektur. I forbindelse med RKS sitt 40-årsjubileum ville jeg gjerne gjøre noe, men var usikker på hva vi hadde kapasitet til. Løsningen ble en utstilling som i tillegg til å si noe om senterets historie også kunne favne nåtiden og fremtiden for RKS, samt illustrere hva som ligger i kunstnerstyrt formidling.

2017 ble et år med mye «action» og fremtidsrettet arbeid. Det var lite rom for introspeksjon. Grafisk verksted flyttet til Atelierhuset den sommeren, og RKS hadde plutselig muligheten til å ta over lokalene i 1. etasje og slik komme ned på gateplan. Vi har holdt til i Jugendbygget siden 1981 og drømt om gateplan i 30 år. Bygget er eid av Stavanger kommune, og i 2017 opprettet de Stavanger Utvikling som sitt nye eiendomselskap. Kommunen bestilte en tilstandsvurdering av bygget som fikk dramatiske konsekvenser for oss. Lang historie kort: vi måtte flytte ut av 4. etasje på grunn av brannkrav. Det har vært mye sjau og praktisk problemløsning, men i dag er jeg er veldig fornøyd med hvordan alt har falt på plass.

Store deler av jubileumsåret har vi brukt på å bygge nytt bibliotek, publikumsmottak og kafé i 1. etasje. Utvendig har vi fått på plass ny branntrapp, og et flott veggmaleri på gavlveggen av Kine Natalie Austbø fra Kunstskolen i Rogaland. Stavanger Utvikling har renovert fasaden, så nå har bygget fått en «make-over» både ute og inne. Deadline for byggearbeidet var kunstner Anna Ihles separatutstilling i september 2018 og etter det kunne jeg endelig begynne å jobbe med jubileumsutstillingen for fullt. Jeg hadde tilgang på fire etasjer fulle av arkivmateriale, gammelt visningsutstyr, kataloger, kunst og møbler. Dette ble rasket sammen til et slags lappeteppe av informasjon. Endelig fikk jeg «pay-off» for å være den mangeårige skrotnissen på kunstsenteret.

Gjennom 2018 har jeg hatt dialog med flere samarbeidspartnere for å utvide dette til noe mer enn en utstilling. Den viktigste kilden har vært Berit Wathne som var med å bygge opp institusjonen, og var daglig leder for senteret i over 20 år. Begrepet kunstnerstyrt formidling oppstod gjennom kunstnernes fagforeningsaksjoner på 1970-tallet. De arbeidet for forvaltningen av egen kunst og økonomiske rammebetingelser. Kunstnerne bygget selv opp kunstnersentrene som samlingsplass og ressurssentre for et kunstfaglig miljø med demokratisk styring gjennom fagforeningene. Bildende kunstneres forening Rogaland (BKFR) og Kunsthåndverkere Vest-Norge, Rogaland (NKVN-R) er fortsatt våre tetteste samarbeidspartnere og en tanke i forbindelse med jubileumsprosjektet var å inkludere kunstnerstyrte prosesser gjennom workshops og møter i samarbeid med fagforeningene. Jeg har også invitert kultursosiolog Merete Jonvik til å gjennomføre en spørreundersøkelse blant dagens rogalandskunstnerne om kunstnerstyring og å skrive om det. Espen Birkedal vier i 2019 en del av sin podcast Lunken Kaffi til RKS sitt jubileum, slik får vi dokumentert de gode historiene om RKS som folk har lyst å dele. Disse samarbeidsprosjektene løper fremover i tid og får utvikle seg parallelt med Kunsthusvisjonen over tid.

Jeg er også veldig glad for samarbeidet med Fieke Verschoeren i Stavanger Utvikling slik at vi kunne inkludere arkitektkonkurransen for Nytorget i utstillingen. Kommunen ønsker å oppruste toret og utvikle området, og har sammen med Stavanger Utvikling og Entra ASA invitert til en begrenset plan og designkonkurranse for Nytorget. Etter en åpen prekvalifisering ble tre team invitert. Kommunen og politikernes videre arbeid med torget skaper rammebetingelsene for vår kunsthusvisjon og dette er spennende prosesser å formidle og ta del i. Vi har invitert publikum til å supplere utstillingen med sine minner og meninger. Byutvikling og kunstnerstyrt formidling har jo begge demokratiske prosesser som fundament så det føltes veldig logisk.

TL: RKS er et veldig spennende og dynamisk arbeidssted som følger kunsten og kunstnernes skiftende behov. Jeg har jobbet med utstillinger og fått være med på å utvikle både prosjekter og strategier for å nå ut til publikum. Jeg har prøvd å formidle kunstnerens og kunstens rolle i samfunnet. I tillegg brenner jeg også for miljø og byutvikling, spesielt på Storhaug hvor jeg jobber og bor. Det har vært bakgrunn for Grasrotaprosjektene som tok kunsten ut av galleriet og var en form for kreativ aktivisme. Det har etterhvert blitt en liten portefølje av prosjekter som utforsker hvordan kunst kan være med å bygge opp et godt miljø å bo i. Men én ting er å formidle hvor viktig kunsten er for samfunnet, en annen og like viktig del er å sikre kunstnernes muligheter til å skape kunst. Jeg opplever det å være en ressurs for kunstnerne som en utrolig spennende, utfordrende og givende jobb, som aldri har vært kjedelig så langt.

TL: Berit Wathne forteller at Stavanger før 1966 hadde norgesrekord i eksport av kunstnere. De lokale kunstnerne hadde behov for flere muligheter og et fagmiljø som kunne gjøre det attraktivt for kunstnerne å bo her. Dette sammenfalt med oppbyggingen av velferdssamfunnet i Norge, arbeidernes rettigheter og kultur ut til folket. Tiden var moden for endring, det offentlige var velvillige, og kunstnerne jobbet hardt. De bygget opp kunstnersenteret, kunstskolen og grafisk verksted som institusjoner hvor de selv kunne være en ressurs, og samtidig få faglig – og økonomisk utbytte. Det styrket også det sosiale samholdet lokalt, som jeg tror var veldig viktig. Det er virkelig kult å høre historier fra denne tiden. Jeg anbefaler folk å få med seg mimrekvelder vi arrangerer på RKS fremover, eventuelt høre dem på podcasten Lunken kaffi.

TL: Arbeidet med kunst i offentlig rom har vært en viktig del av RKS’ virksomhet helt fra starten av og er det fortsatt i dag. Det var faktisk en viktig grunn for opprettelsen av kunstnersentre rundt i landet. De fleste fylker fikk et regionalt samarbeidsutvalg (RSU) med én billedkunstner, én kunsthåndverker og én arkitekt. Kunstnersentrene skulle fungere som sekretariat for utvalget. De valgte ut kunstkonsulenter for kommuner, fylkeskommunen og det private til prosjekter i det offentlig rom. Dette har bidratt til hundrevis av utsmykkinger for skoler, idrettshaller, torg og rådhus. I dag jobber RKS med en strategiplan som tar stilling til endringene i hvordan det offentlige rom fungerer og hva slags kunst som skal vises der. Det er fremdeles viktig å betale kunstnerne og sørge for at kunst av høy kvalitet blir sett av folk i ulike faser av livet. Kunstsenterets plan har fokus på kvalitet og mangfold for å sikre at kunsten i det offentlige rom er variert og god. Et annet viktig aspekt har vært det regionale. Vi representerer kunstnerne i hele Rogaland og skal bidra til et desentralisert godt tilbud. I over 20 år produserte vi vandreutstillinger som ble satt opp i gymsaler og rådhusfoajeer i hele fylket. Kunsten har jo forandret seg, og nå jobber vi heller med å utvikle prosjekter i samarbeid med kunstnere i regionen. For tiden har vi et særlig fokus på Haugalandet.

TL: Jeg syns det er kunstsenterets styrke at vi er et ressurssenter og stadig er med å utvikle nye prosjekter og initiativ. Å være en katalysator for regionens kunstmiljø gir oss en sentral posisjon. Kunstmiljøet i regionen har virkelig blomstret de siste 20 årene og med det kunst- og kulturtilbudet. Nå er det jo et problem å være synlig i alt det spennende som skjer i kunstfeltet. Sånn sett kan jo en 40-åring med bredt nedslagsfelt av og til slite litt med imaget, men jeg har mer tro på å være en «stayer» enn en «snakkis». Og akkurat nå er vi vel ikke helt usynlige sett fra gata heller…

TL: Kunsthus på kulturtorget!