Temperaturen er sval denne lyse vårkvelden i Stavanger. Jeg er på vei til Studio17 på Nytorget. Idet jeg kommer inn i det lille galleriet med åpen trappeløsning mellom to etasjer merker jeg umiddelbart at noe ved denne utstillingen er annerledes enn de utstillingene jeg tidligere har sett i lokalet. De tre kunstnerne i utstillingen var blant 244 kunstnere som søkte om utstillingsplass på Studio 17 i 2019. Daniel Hansens bidrag er tekster og fotografier som vises i første etasje, mens Anne Guro Larsmon og Martin Stråhle er representert med henholdsvis en skulptur og tre malerier i underetasjen. De hvite veggene i første etasje er denne gangen brutt av et stort malt rektangulært felt i en lys brungrå fargetone. Innenfor feltet henger det fire fotografier i sorthvitt med motiv av stein og fossiler. En messingplate på størrelse med fotografiene er montert til venstre for fotografigruppen, som en stor gullforgylt plakett. Herfra kan jeg skimte tre monumentale malerier i underetasjen dominert av brunlige jordfarger. Litt for seg selv, på en lyssatt sokkel, ligger en skulptur som ligner en stor konkylie. Skulpturen har den samme lysebrungrå farge som den malte veggflaten i etasjen over. Fargesettingen er slik med å skape en gjennomgående helhet i utstillingen. Det klare vårlyset strømmer inn vinduet, og den blå himmelen med slørskyer som beveger seg sakte i bakgrunnen gir inntrykk av at også teksten på den transparente vindusflaten beveger seg. Naturens elementer er gjennomgående tema for utstillingen, og hentes samtidig inn fra himmelrommet utenfra.

Studio 17 viser vanligvis samtidskunst av nyetablerte kunstnere eller etablerte kunstnere som ønsker å eksperimentere. Ofte er det derfor kunstneren selv som dekker rollen som kurator. Kuratoren for denne utstillingen er styremedlem i Studio 17, Mirja Majevski. Hun har tatt et tydelig grep om scenografien. Utstillingstittelen peker på at mineralavsetninger er et felles utgangspunkt i verkene, mens utstillingsteksten understreker at et mineral sjelden finnes alene. Det inngår som en bestanddel i en sammensetning av flere. For eksempel i forskjellige typer stein, jord, sand, skall, planter og kropper. Parateksten som blant annet inkluderer utstillingstittel, utstillingstekst, rammer, veggfarger og plassering skaper et inntrykk av en helhetlig gjennomtenkt utstilling. Det jeg savner er noe mer informasjon om de enkelte kunstnerne. De tre kunstnerne Daniel Hansen, Anne Guro Larsmon og Martin Stråhle bidrar med forskjellige tilnærminger til mineraler, men også mer enn det. Konfrontert med de ulike kunstnernes perspektiv åpnes det for at jeg som besøkende oppdager noen sammenhenger som hadde forblitt skjult dersom kunstnerne hver for seg hadde hele galleriet til rådighet. På den måten er det kuratoriske grepet med på å aktivere meg som betrakter.

Teksten på vindusruten, fotografigruppen og messingplakett inngår i Daniel Hansens installasjonsverk An Island Between, II som er laget til Studio 17-utstillingen. An Island Between, I ble vist i München i 2018. Der introduserte han en ikke navngitt øy som i lang tid har vært gjenstand for konflikt mellom to nasjoner som begge krever eiendomsrett til øya og dens fossile ressurser. I den poetiske teksten på galleriets vindusrute besjeles øya slik at vi får innblikk i øyas egne tanker om sin eksistens. På dette viset gis øya liv som subjekt på linje med for eksempel urfolks holdninger til naturens bestanddeler. De, som øya, gis egenverdi, noe som gjør at den må behandles med respekt. På den måten understrekes det at også øya har rettigheter — som ifølge fortellingen har blitt brutt. Jeg kan likevel lese at for øya sin del går livet videre slik det alltid har gjort.

Teksten som er inngravert på messingplakett ved fotografigruppen fortsetter historien om den øde og isolerte øya. Jeg får vite at bombing har ført til at deler av steingrunnen er blitt omformet til grønt glass. Messingetiketten gir assosiasjoner til minnetavler som peker mot noe som en gang var. De fire fotografiene avbilder steiner både med og uten fossiler. Det antydes med plassering i forhold til «minnetavlen» at dette er steiner hentet fra den omtalte øya. Den ene fossilen er på vitenskapelig vis plassert ved siden av et metermål, og to av dem bærer nummerlapper. Steinmaterialet som er dokumentert med fotografier skaper avstand og nøytralitet, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at den ene fossilen har begynt å krakelere midt i det tydelige forsteinede vifteavtrykket etter et skjell. Fossilen selv er i en nedbrytningsprosess og vil etter hvert gå over i en annen form, til grus, sand, støv, og til mineraler.

Daniel Hansens installasjon fremstår som en sammenblanding av fiksjon og fakta. Dermed er det åpenbart at formidling av vitenskapelig informasjon ikke er målet, men heller å forsøke å gi å et perspektiv sett fra øyas og naturens side. Den antropocene tidsalder vi nå er inne i viser til at menneskene påvirker forandringsforløpet i naturen mer enn noen gang tidligere. I underetasjen, på en liten vegg under trappa henger en tilsvarende messingplate som i etasjen over. Denne viser i et opptegnet koordinatsystem (uten benevning) hvor øya ligger. Øya har ikke forsvunnet selv om den er blitt hemmeligstemplet og fjernet fra offisielle kart, tilsynelatende for å skjule det den menneskestyrte aktiviteten har ødelagt. Det tirrer min nysgjerrighet, og jeg merker at Hansens hemmelighetsfulle øy har gjort inntrykk.

I galleriets underetasje finner jeg også de to øvrige kunstnernes verk. Anne Guro Larsmoens TAIL #II er en hvit glasskulptur med svakt brunspettet mønster. Oppå jernsokkelen med lysbesatt topplate blir den hule skulpturen opphøyet og verdsatt. Den organisk buktende formen minner om en stor blank konkylie, men tittelen hentyder at dette er en hale. Skulpturen har nemlig fanget et tidspunkt i hummerens utvikling, på lignende vis som en fossil har forsteinet et øyeblikk. Kanskje et pek mot vårt ønske om å kontrollere naturen?  Å holde fast ved noe slik det er, men også å få tid til å kunne dvele ved dens skjønnhet. Glasskulpturen er i seg selv en mineralavsetning, glassblåst ved hjelp av ild og åndedrett, fra flytende til fast form. Den blir et symbol på beskyttelsen som flere former for organisk liv behøver, og som naturen gir.

I god avstand fra skulpturen henger Martin Stråhles monumentale og dominerende malerier. Malerienes røffe overflater slår imot meg med sin forenklede uttrykksfullhet. Fargefelt av jord og sand er klebet direkte på bomullslerretene mens kullstift er brukt til å skissere stiliserte, organiske former. To av maleriene Bäska Droppar og Vårrus ligner hverandre og oppleves umiddelbart som hverandres motsetninger, men uten at dette helt stemmer. Vårrus viser tre spirer som sprenger seg opp til lyset over jordoverflaten i et tverrsnitt av det som befinner seg over og under jordoverflaten. De samme formene kan gjenkjennes i Bäske Droppar, men vi ser her det siste stadiet av blomstens liv. De to bildene sammen antyder hvordan livets syklus er en naturlig utveksling mellom liv og død, eller kanskje først og fremst en videreføring av liv. De to bildene representerer at liv og død ikke er et motsetningsforhold, men noe mer komplekst. De inngår i et gjensidig avhengighetsforhold. Dette gir meg assosiasjoner til alle cellene som dør og blir skapt på mikronivå i en menneskekropp — hver dag.

En av nymaterialismens teoretikere Deborah J. Hayse har uttalt: «We need visual art that is responsive to the intersection of the material, ethical and aesthetic, and informed by an apocalyptic sensibility». Det kuratoriske grepet i utstillingen opplever jeg at er i tråd med dette utsagnet. Bakteppet for alle kunstnerne er globale utfordringer som klimaforandringer og truet biologisk mangfold. Stråhle bidrar til utstillingstemaet via materialfokus, Hansen har en etisk tilnærming, og Larsmon et estetisk perspektiv. Utstillingen oppleves som helhetlig samtidig som kunstens særpreg fremheves, blant annet ved hjelp av kuratorens bevisste grep og overordnede kontekstualisering. Naturen utvikler seg både med og uten menneskelig påvirkning, men uten å ta spesielle hensyn til menneskene. Jeg kan ikke unngå erkjennelsen av at alt hele tiden er i endring i en tilsynelatende evig prosess.

Arnhild Sunnanå er for tiden engasjert i et forskningsteam som på oppdrag fra Norsk Kulturråd gjør en kvalitativ undersøkelse av det visuelle kunstfeltet i Norge. Forskningsresultatene for prosjektet “Kunst som deling, delingens kunst” publiseres i løpet av høsten 2019. Sunnanå har en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes oppgave omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Sunnanå var ekstern kurator for Olaf Lange Makt og Mytologier utstillingen ved Stavanger Kunstmuseum. Hennes tidligere arbeidserfaring er fra økonomi og administrasjon inkludert gründervirksomhet. Sunnanå bor og arbeider i Stavanger som frilans kunsthistoriker, kritiker og kurator.  www.arnhildsunnanaa.com