Helga Nyman: Jeg har alltid vært interessert i kunst og andre kreative uttrykk og var først innstilt på studier innenfor tekstil. Jeg har faktisk et årsstudium i mønsterkonstruksjon og veving bak meg. Men jeg fant fort ut at jeg var mer interessert i initiere prosjekt, å organisere og samarbeide med andre, enn å realisere egne kunstneriske ambisjoner. Og så har jeg alltid likt å skrive. Så det ble en bachelorgrad i kulturformidling og en mastergrad i kunsthistorie med fordypning i samtidskunst. Jeg er glad i å formidle og jobbet som omviser ved flere museer mens jeg studerte. Jeg var også aktiv som frivillig, drev fagutvalg og kuraterte prosjekter ved siden av studiene. En periode jobbet jeg som assistent for BIT Teatergarasjen og fikk øynene opp for det tverrkunstneriske og eksperimentelle kunstfeltet. Der har jeg hatt noen av mine sterkeste kunstopplevelser! Så det føltes veldig naturlig å begynne å jobbe i en kunstinstitusjon og med utadrettet arbeid.

HN: Jeg har lært veldig mye av å jobbe i et museum med store ambisjoner, men med en liten nok stab til at vi har måttet samarbeide om oppgaver og prosjekter – da får man en variert arbeidshverdag og innsikt i flere deler av driften. Det er også en styrke å ha vært en del av et konsolidert museum som har gjennomgått store endringer de siste årene. Man lærer mye om formelle prosesser og om menneskelige relasjoner. Jeg tror jeg tar med meg det overordnede blikket på institusjonens oppgave og virksomhet, samtidig som jeg kommer til å videreføre en utadrettet profil med mye fokus på publikum. Men den store tiltrekningskraften ved denne stillingen er det å få arbeide tettere på de kunstneriske prosjektene, og enda mer diskursivt og eksperimentelt. Jeg er veldig ydmyk innfor denne oppgaven.

HN: Stavanger er på mange måter en internasjonal by, og har kanskje sett mer utover landets grenser enn innover. Når jeg kom til byen i 2012 opplevde jeg at Stavangers kunstscene var ganske marginal i nasjonal sammenheng, og at jeg sjelden hørte om det som skjedde her. Dette har endret seg – ikke minst på grunn av dyktige ledere på institusjonene, men også med flere kunstnerdrevne visningssteder. Det er en utrolig god samarbeidsvilje i denne byen og store ambisjoner på kunstens vegne. Samtidig har vi et ansvar som ledere å bidra til den offentlige fagdiskursen, synliggjøre kunstens relevans og legge til rette for at institusjonene oppleves som åpne og inkluderende for byens innbyggere. Det er også et stort potensial for å formidle kunst i det offentlige rom, særlig temporære og stedsspesifikke praksiser. Stavanger har en smart by-satsning og det hadde vært interessant å utforske hvilken rolle kunsten kan spille her. Jeg mener at informasjonen som den smarte byen legger til rette for å hente ut bør gjøres tilgjengelig (med forbehold om at personvernregler ivaretas) som råmateriale for kunstnere til kunstprosjekt som kan øke publikums forståelse av, og kritiske bevissthet om, sin rolle som innbyggere. Her har den kunstneriske formidlingen et stort potensial.

HN: Jeg mener at Rogaland Kunstsenter har en helt særegen rolle i regionen som ansvarlig for å legge til rette for og kommunisere det potensialet som ligger i den kunstneriske formidlingen. Vi skal ivareta og styrke den kunstneriske diskursen, både teoretisk og praktisk, og legge til rette for det utprøvende, prosessuelle og eksperimentelle. Det er i hovedsak det som skiller oss fra museer og institusjoner som arbeider kunsthistorisk. Dette er nok ikke alltid så tydelig for publikum og det er viktig å kommunisere det til allmennheten. Vi er både en fysisk institusjon for visning av kunst i Stavanger, men vi har også et fylkeskommunalt ansvar og nedslagsfelt og skal styrke både våre egne og andres initiativer for produksjon og formidling ute i regionen. For å kunne gjøre dette er vi avhengige av utveksling, å få gjestende kuratorer og teoretikere til byen – slik også CAS har muliggjort, men også av å styrke residensmulighetene for kunstnere, og legge til rette for at gjesteopphold kommer både byens kunstmiljø og innbyggere til gode. Dette krever politisk vilje og økt økonomisk støtte. Vi står også innfor klimautfordringer når det gjelder mobilitet og jeg mener at vi bør styrke samarbeidet på tvers av institusjonene, også nasjonalt. Jeg tror at vi har mye å hente gjennom norsk og nordisk samarbeid fremover. I Stavanger er det allerede et veldig etablert og i mine øyne velfungerende samarbeid mellom kunstinstitusjonene, som jeg ønsker å bidra til i min nye rolle. Her har man forstått at flere aktører tjener saken og at vi deler en felles oppgave i å skape mer interesse for kunst. Stavanger kunstmuseum har et utstrakt arbeid mot skoler, barnehager og besøkere med spesielle behov, og Kunsthall Stavanger har et ambisiøst formidlingsprogram for det private publikummet. Rogaland Kunstsenter skal arbeide mer med den kunstneriske formidlingen og prøve ut nye former for formidling i samarbeid med kunstnere.

HN: Dette er selvfølgelig avhengig av hvilken institusjon man snakker om, men jeg tror det er viktig å se på kunstmiljøet som et økosystem, der alle aktører er avhengige av og indirekte bidrar til hverandre. Vi må legge til rette for ulike typer institusjoner og kunstneriske uttrykk, og samtidig ha en sterk kritisk offentlighet i resepsjonen av det som institusjonene produserer. Denne ytre korrigerende kraften tror jeg er veldig viktig.

HN: Jeg har stor respekt for det arbeidet Geir Haraldseth har gjort ved Rogaland Kunstsenter og har virkelig satt pris på ham som fagperson i byen vår. Han har en sterk faglig integritet og har evnet å nyansere det offentlige ordskiftet om kunst i byen vår. Vi kom til Stavanger samme år og jeg kjenner kun kunstsenteret med ham som leder. Jeg har hatt mange utrolig fine kunstopplevelser her. Og nå som jeg selv sitter ved roret er det vanskelig å forstå hvordan det har vært mulig å drive et så omfattende program med så få ressurser! I en liten institusjon er det naturlig at profilen til enhver tid blir preget av den faglige lederen, og av de visjoner og strategier som styret legger til grunn. Vi har ulik bakgrunn og nettverk, men jeg håper å kunne opprettholde det høye kunstfaglige nivået som har synliggjort Rogaland Kunstsenter nasjonalt og internasjonalt de siste årene, samtidig som jeg vil arbeide for å åpne huset enda mer opp for publikum.

HN: Ja, jeg er knapt to måneder inn i arbeidet og det har vært mye å sette seg inn i rent administrativt. Det er også naturlig at man som ny leder må gjennomføre en del av de prosjektene som allerede er påbegynt. Nå har vi akkurat åpnet en utstilling med kunstnerne Herman Mbamba og Christian Tony Norum og vi arbeider også mot en utstilling med Turi Gramstad Oliver. Jeg jobber nå med programmeringen for 2020 og med finansieringen fremover. Det er mye som skal lande, men jeg har inngått noen intensjonsavtaler og holder på å sette sammen mitt kunstneriske råd. I høst vil jeg bruke tid på å bli kjent med regionens kunstnere gjennom å invitere til korte individuelle møter på Kunstsenteret. Jeg har ambisjoner om å styrke kunsthåndverket i regionen og kommer til å arbeide for å få etablert et residency-program på Frida Hansens hus. Jeg håper også å kunne øke visningsfrekvensen i galleriet på sikt. Rent personlig har jeg en forkjærlighet for performance, kunstneriske intervensjoner og stedsspesifikke praksiser, og jeg tror at min kuratorprofil vil bli synlig i programmet etter hvert. Jeg er også nysgjerrig på andre fagfelt og på kunstneriske praksiser som griper inn i andre vitenskapelige felt. Akkurat nå er jeg veldig interessert i søvnteori og epigenetikk! Og så skal feministiske perspektiver være med oss i alt vi gjør.