Allerede i trappeoppgangen til løa på Hå gamle prestegard kryper den teatralske stemningen inn på kroppen. Det er helt mørkt der oppe, foruten Cristian Sundes lysinstallasjoner som skaper en behagelig stemning. Sundes andre utstilling på prestegården Portrett/Prosess har tema tid, forgjengelighet, forvitring og prosess. Dette er ord jeg fort forbinder med døden, men utstillingen er sorgfri tross alt.
Det første som møter oss er små hoder eller miniatyrportrett i et lett gjennomskinnelig materiale. Disse portrettene henger systematisk organisert i en firkant på veggen, og har integrert rød belysning, som skaper et intenst og monumentalt utrykk. Flere større hoder er plassert på tynne søyler i rommet og står samlet som et kor. På disse faller et blått lys som sprer om seg en dramatisk og høytidelig stemning. Jeg blir stående å lytte etter munkesang, men alt som høres er vinden som smyger seg inn gjennom sprekkene i veggene på Hå. Nede i fjoset kan man studerer de små ansiktene i dagslys. Miniatyrportrettene finnes i flere farger og varianter, og alle er på forskjellig stadier i forvitringsprosessen. Hodene er arrangert på samme måte som man oppbevarer en insektsamling, sirlig festet med nåler, samlet i et rektangel eller kvadrat. Noen er festet direkte på veggen formet som en firkant. I nøyere øyesyn oppdager man den detaljrikdommen det ligger i å bruke organisk materiale. Materialet gjør at portrettene i løpet av utstillingsperioden vil forandre utrykk og karakter. Denne prosessen demonstreres nøkternt i en videovisning som er en del av utstillingen. Prosessen er filmet over lang tid og hastigheten er økt slik at man ser den lange prosessen i løpet av noen minutt, og tanken vandrer naturlig nok til Momento Mori: ”husk at du skal dø”.
Tankene går også til kunsthistoriens mindre kjente ex-votos (eller bóti som de også blir kalt på italiensk) fra Firenze på 1400-tallet. Ex-votos ble ikke omtalt som kunstverk, men ofte utstilt i kirker. De som laget disse ble kalt ”image makers”. De laget hyperrealistiske mimetiske avkastninger i voks av ansikt og hender til hvermansen. Likheten ble sett på som en gave ofret til gud, og et tegn på en forestående død. Ex-votos fungerte som en symbolsk makt over døden, som en kontrakt. Man ofret likhet til fordel for en annen likhet, et annet liv, et liv i himmelen, et offer til døden. Disse avkastningene av ansikter viser ikke noen optimisme eller triumf. Man kan se kontrakten med døden i ansiktene deres.
Dette ritualet med ex-votos kan sammenlignes med katarsis. Formålet med dem var at følelsesløsheten og immobiliteten i ansiktene deres skulle gi mennesket en erfaring av å beherske døden. I kristendommen var det nødvendig å dø for å ligne Jesus, og for å komme nærmere Gud. Denne ”begivenheten” kan i dag forstås generelt, og omhandler menneskets forhold til døden, eller sagt på en annen måte; menneskets forhold til tiden. Utstillingen Portrett/Prosess fremstår nærmest som en naiv og positivistisk tilnærming til tiden. På den måten er det annerkjennelse av tiden som er essensen i utstillingen, ikke døden. Det ofres ingen hyperrealistisk likhet i Sundes miniatyrportrett. Katarsiseffekten ligger i Sundes bruk av organisk materiale, men effekten er minimal fordi fremstillingen av forvitringsprosessen er behagelig og nydelig, snarere enn sørgmodig og ubehagelig. Fremstillingen tar ikke opp det faktum at prosessen alltid ender med døden, uansett hvor ”sakte tiden løper”, som et av hans verk proklamerer.
Christian Sundes utstilling, i denne ærverdige bygningen ytterst i havgapet på Hå, er i sin helhet estetisk vakker både i komposisjon og farge. Momento Mori-stemningen minner oss på at vi en gang skal dø, og på den måten ”tvinger” den oss til å reflektere over tiden vi mennesker er tildelt. Materialets forgjengelighet skaper en ærbødighet for tiden, og døden virker plutselig mindre betydelig når man fokuserer på tiden. Jeg kan sorgfri forlate utstillingen med fornyet kontrakt, fordi Sunde har til min store glede utsatt døden ved å gi meg tid. Jeg liker utstillingen nettopp på grunn av denne enkle, naive og estetiske tilnærmingen. Men er det ikke naivt å tro at det er så enkelt?
