Nå som verden i stor grad er satt på pause har digital kunst og digital formidling av kunst funnet sin rolle i å tilby publikum å oppleve kunst i eget hjem. Krav om sosial distansering, stengte dører og lukkede offentlige rom har satt katastrofale begrensninger for utøvende kunstnere, gallerier og museer verden over. Den pågående krisen åpner likevel for større muligheter for digital kunst, en kunstform som synes skapt for å oppleves i isolasjon. Slik sett kan man vel kalle den en gavepakke til alle som av ulike grunner er forhindret fra å komme seg til galleriene eller museene.

Kunsthall Stavanger er som flere visningssteder midlertidig stengt, men tilbyr formidling av kunst digitalt. De har via sin hjemmeside gjort to videoverk tilgjengelig for sitt publikum; videoverket Boombox (2009) av Ely Kim først vist på hjemmesiden, og det pågående audioessayet How to find Belief Again (2020) av Lex Brown.

Førstnevnte skulle vært en del av vårprogrammet for prosjektet Art Video for Kids. Det energiske og humørfylte videoverket har likevel en like stor relevans for det voksne publikum som for barna, og anbefales på det varmeste. Bakgrunnen for verket var at Eli Kim satte seg som mål å utfordre grensene for egen komfortsone i 100 dager. I like mange små klipp får vi oppleve kunstneren kaste seg ut i en tidvis beklemt dans i ulike miljøer, det være seg hjemme, på biblioteket eller på gaten. Budskapet, å gjøre det man liker selv om det oppleves som skummelt, er vel overførbart til de flestes liv. Verket ligger forøvrig tilgjengelig med et enkelt Youtube-søk.

Størrelse betyr noe 

Umiddelbart er det en selvfølge men likevel essensielt å påpeke at størrelse betyr noe i denne sammenheng. Hvilken skjerm man velger å oppleve digital kunst på er ikke overraskende avgjørende for selve opplevelsen. Der en dansende Ely Kim i Boombox på en mobilskjerm ubesværlig antar en allerede veletablert form for YouTube- eller TikTok-produksjon, vil Lex Brown lettere miste min oppmerksomhet. Ikke før jeg får “caste” det sistnevnte verket over på flatskjermen på stueveggen og koblet på surround-anlegget kommer verket til sin rett. Og verket gjør seg godt utenfor rammene av en ellers travel Kunsthall. Uten distraksjoner, godt tilbakelent, og med tid til rådighet kan jeg riktig konsentrere meg om verket i de 36 minuttene kunstneren ber om.

Langsom kunst 

I en tid hvor publikum i større grad forventer instant gratification, et resultat av vår post-internet reduserte konsentrasjonsevne, er denne type langsom kunst i seg selv en krevende balanseøvelse. Ikke bare krever den mye av sitt publikum; 36 minutter er en heftig øvelse i konsentrasjon og oppmerksomhet. Da forventes det også i like stor grad at kunstneren gjengjelder innsatsen. Som en lokal performancekunstner uttalte før en fremføring: det forplikter å be om så mye av publikums tid.

I kontrast til flere av Browns tidligere verk, som ofte er hurtige, vittige og visuelle, består dette verket altså i hovedsak av et lydspor av en monolog eller foredrag.

Verket har form som et audioessay, hvilket innebærer at jeg kan lukke øynene og glemme omgivelsene rundt meg og la Browns meditative og behagelig ikkeinsisterende stemme tar meg med inn i sine refleksjoner og filosoferinger. De visuelle effektene i hovedsak redusert til sporadiske innslag av stiliserte sommerfugler eller vann–vann i form av en vannstråle, et vannfall eller rennende vann i sirkulær bevegelse som tidvis danner en form for selvfortærende Ouroboros, haleslukeren. Jeg opplever særlig dette innslaget som en treffende visuell fremstilling av Browns tema, som en subtil peker mot livets sirkel, det kretsløp alt liv er en del av.

Faith

Fra tv-skjermen min stiller Lex Browns de innledende spørsmål: How do you believe in faith when you no longer believe in anything? How can you know and feel that there is a plan for you? When all feels lost, and the entire world is on pause, how do you rekindle that sense of belief, non-religiously, agnostically or as an atheist, and reinstill that sense of love, inspiration and connection with your life if it’s been missing to you?

Det første hinderet jeg møter er selve ordet Faith — ordet er vanskelig oversettbart da det inneholder en vesentlig tvetydighet. Det være seg Tro (belief), som i en vag formodning der fakta eller kunnskap mangler. Eller en sterkere Tro som i troen på religiøse doktriner, basert på spirituell overbevisning fremfor vitenskapelig bevis.

Eller det kan oversettes som Faith i betydningen Tillit (trust), det å feste lit til at noe(n) er til å stole på eller har de egenskapene som kreves for å mestre en bestemt situasjon, eller utføre en bestemt oppgave på mine vegne. Jeg velger å tolke Browns bruk av ordet som både en religiøs tro og tillit som stammer fra en spirituell overbevisning. Selv opplever jeg både tro og tillit til at kunstneren står inne for sitt budskap!

Brown ønsker altså å reinstallere en tillit til det etablerte faktum at det finnes en overordnet plan med alt liv. Som en spirituell veileder snakker hun med overbevisning om fordelene ved å styrke sitt forhold til naturen, der naturen representerer noe overordnet og hellig. Selv om teksten henvender seg til det publikum uten noen spirituell tilknytning, oppleves en religiøs undertone, en uttalt hentydning, som åpner for at enhver religiøs eller spirituell overbevisning kan tillegges og bringe mening til den troende. En form for ”cold reading,” eller kald avlesning, en teknikk ofte brukt av klarsynte for å sikre at mottaker finner en viss gjenkjennelighet i budskapet.

We’re not spam from a can

Browns utgangspunkt er vissheten om at det finnes en plan med enhver eksistens, på samme grunnlag som at det finnes en plan med viruset som nå berører kloden. Hun skiller mellom en menneskelig, intellektuelt tilnærmet plan for framtiden, og en biologisk, naturlig plan. Det er troen på dette strukturelle designet, vårt iboende biologisk betingede veikart, hun søker å gjenopprette.

Videre etterprøver og utforsker hun ulike verktøy for de av oss som, midt i vår tids store skift, har mistet troen og tillit til at det finnes en overordnet plan bak alt kaoset. Et verktøy som skal hjelpe oss med å finne tilbake til en opplevelse av en spirituell kraft i naturen. Gjennom å koble seg på denne vil man ifølge kunstneren i større grad kunne kommunisere med universet og gjennom å styrke tilhørighet til en naturlig orden vil man stå bedre rustet mot et “konstant bombardement av data, informasjon og kontroll”.

Kunstnerens budskap er verken nytt eller revolusjonerende. Utallige selvhjelpsbøker, videoer, podcaster med mere er produsert om temaet. Så hva skiller Browns kunstverk fra disse, eller Gwyneth Paltrows Goop? Er det at det presenteres i en kunstinstitusjon? — eller i mitt tilfelle i min egen stue, tilrettelagt av en kunstinstitusjon, avgjørende for min opplevelse?

Det er ikke min intensjon å imøtegå Browns budskap. Men verket treffer likevel noe. For underveis, med Browns meditative stemme i bakgrunnen driver tankene avsted. Til urmenneskets hang til å temme og kontrollere naturen. Til hvordan vi har mistet forståelsen av vår rolle som en naturlig bestanddel. Til dagens situasjon, hvor naturen uten spørsmål er til for mennesket, og vi rår over og utnytter ressursene, plantene og dyrene, snarere enn at mennesket bare er enda en integral del av det store bildet.

Jeg spiller gjennom verket flere ganger, og opplever det som uproblematisk at jeg stadig faller bort fra Browns budskap og inn i egne tanker. Likevel slår det meg at jeg, til  tross for komfort i egen stue, savner å oppleve kunsten der den hører hjemme, i kunstinstitusjonene. Men skyldes dette at verket mister noe av sin autentisitet med min egen stue som digitalt visningsrom? Kanskje er svaret snarere at det er min mottakelighet som svekkes — at jeg ubevisst inntar en mer skjerpet tilnærming til kunsten når jeg møter den i et visningsrom, som i en utstillingssal i Kunsthall Stavanger.

Anne Therese Tveita har studert kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger og ved det norske instituttet i Roma. Hun har tidligere jobbet som formidler ved Stavanger Kunstmuseum. De tre siste årene har hun jobbet som kunstkritiker for Stavanger Aftenblad.