Maiken Winum: Du har deltatt med enkelte verk fra fotoserien Devour på flere gruppeutstillinger blant annet online-utstillingen 100 Norwegian Photographers (2018), Våre representanter på Stavanger Kunstmuseum (2014) og Anew på United Photo Industries i New York (2012). Den har også fått stor oppmerksomhet, blant annet av NASA som refererte til den på sine sosiale medier, og blitt omtalt i publikasjoner som TIME Magazine, Der Spiegel, The Independent og Süddeutschen Zeitung. Utstillingen hos fotogalleriet Ellingsen von Krogh er første gangen vi får sett flere av verkene sammen i en separatutstilling?
Christopher Jonassen: Ja, dette blir første gang prosjektet blir vist som en egen separatutstilling. Det kjennes veldig bra at prosjektet endelig kan bli vist frem på en slik måte. Selv om prosjektet har fått god eksponering gjennom media og gruppeutstillinger i inn- og utland føles det naturlig at det nå blir en utstilling hvor verkene kan oppleves samlet. Det tror jeg vil gi prosjektet en ny dimensjon for den som opplever det. Det er spesielt kjekt at det nå skjer i min egen hjemby, og i et galleri som Ellingsen Von Krogh som gjør en så god jobb med fremme norsk samtidsfotografi.
MW: Slik jeg forstår det så har prosjektet Devour fulgt deg helt siden studietiden i den australske byen Sydney i 2004. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for serien?
CJ: Prosjektet startet parallelt med min introduksjon til fotografiet som kunstnerisk uttrykksform. Den gang bodde jeg i Sydney og var i ferd med å ferdiggjøre en mastergrad i design ved University of Technology Sydney (2004). Prosjektet gav meg en anledning til å utforske fotografiets muligheter og begrensninger, samtidig som jeg fordypet meg i den kreative prosessen.
Utgangspunktet for prosjektet var en meditasjon over de banale og repetitive tingene vi gjør hver dag, i dette tilfellet, matlaging i en etter hvert utslitt stekepanne. Det fascinerte meg hvordan olje og matrester dannet abstrakte mønster i panner og hvordan kniver og kjøkkenredskap etterlater seg spor over tid. Ved å rendyrke denne fascinasjonen og samtidig eksperimentere med tekniske innfallsvinkler, lyssetting, abstrahering og etterbehandling, begynte det etterhvert å dannes bilder som ble utgangspunktet for prosjektet slik det fremstår i dag.
MW: I flere av fotoprosjektene dine undersøker du variasjoner av et tema innenfor en ganske smal tematikk. For eksempel i serien Vessels ser vi båter fotografert fra fugleperspektiv med fremmede mennesker om bord. I Devour oppfattes motivet som planeter eller kulelignende objekter ved første øyekast, men motivet er egentlig gamle stekepanner. Hvordan vil du beskrive den kunstneriske prosessen din?
CJ: Prosjektene tar alltid utgangspunkt i elementer fra mitt eget liv. Gjennom en systematisk tilnærming og en seriell fremstilling presser jeg frem informasjon, nyanser, og subtile detaljer som ellers ville forblitt usynlige. Det er noe med det å virkelig se etter og være tilstede nok til å oppdage det som allerede finnes — det å snu og vende på det enkle og hverdagslige, til en ny verden gjør seg synlig.
Prosjektene mine vil nok alltid farges av en underliggende søken etter mening. Viktigheten av å finne svar er sekundært. Det er selve handlingen bak det å lete og undersøke som er drivkraften. Kunstprosessen blir på den måten en drakamp mellom det å utforske spørsmål jeg ikke finner svaret på, og å oppdage svar jeg ikke nødvendigvis vet spørsmålet til.
Den største utfordringen for meg er å unngå å være så opptatt av sluttresultatet. Det var helt fraværende i prosessen bak Devour. Da opplevde jeg ofte å være i flytsonen hvor jeg kun fokuserte på å la prosessen lede meg videre. Dette er noe jeg hele tiden søker tilbake til, men som ironisk nok bare synes å bli vanskeligere.
MW: Som betrakter av Devour veksler oppmerksomheten min hele tiden mellom å ville lese motivene som planeter og som stekepanner. I denne pendlingen ser man det store i lys av det lille og omvendt, og verkene oppleves derfor eksistensielt symboltunge med flere betydningslag. Dette opplever jeg som gjennomgående i ditt arbeid. Selv om andre prosjekter som eksempelvis Vessels, fremstår markant annerledes i uttrykk, aner jeg et slags slektskap i tematikk her. Kjenner du deg igjen i denne beskrivelsen og er det noe du vil fortelle litt om?
CJ: Ja, det tror jeg at jeg kan kjenne meg igjen i. Det er ikke nødvendigvis noe som har vært så bevisst tidligere i kunstnerskapet mitt, men det ser ut til å bli tydeligere for hvert prosjekt jeg gjennomfører. Jeg setter oftest pris på kunstverk som har kvaliteter utover det umiddelbare og estetiske, så det er nok noe jeg også forsøker å oppnå i egne arbeid.
Tematisk kan kanskje prosjektene best beskrives som studier av menneskelige handlingsmønstre og problemstillinger. Jeg drives av å vise det enkle og hverdagslige på nye og uventede måter. Spørsmål som angår hva vi egentlig er vitne til og hva det kan fortelle oss om vår kultur gjør seg gjeldende. Ved å trekke linjer fra det hverdagslige til det universelle prøver jeg å stille spørsmål ved hvilken verden vi lever i og hva dét som er hverdagslig kan fortelle om oss mennesker.
MW: Ettersom Devour først og fremst minner om planeter, narres vi liksom litt som betraktere. Verkene fremstår derfor som et godt bilde på at «ting er ikke alltid slik de ser ut». Det er også nærliggende å lese verkene i lys av klimaproblematikken. Slik du beskriver prosessen og historien bak Devour forstår jeg at dette ikke har vært utgangspunktet, men kanskje en del av prosessen du beskriver ovenfor. Hva tenker du om det?
CJ: Det er helt klart underliggende følelser og holdninger i meg som har styrt prosjektet i den retningen.
Klimaproblematikken er noe som står mitt hjerte nært, så det var spennende å oppdage at prosjektet kunne styres i den retningen. Jeg likte at bildene begynte å ligne ødelagte planeter, og jobbet for å finne måter å forsterke dette videre. I min fantasi handlet det om hvordan vår egen planet kan ende opp i framtiden, alt etter hvordan vi velger å behandle den. Slik kan prosjektet fungere både som en påminnelse og advarsel.
Når det er sagt, styres jeg ofte av dualiteter. Ting kan være veldig positivt og veldig negativt på samme tid. Alt blir liksom bare bedre og verre hele tiden, og jeg føler at jeg balanserer på en knivsegg mellom de to tilstandene, der begge deler kan være like sant samtidig. Det fine med det er kanskje at det finnes et slags valg der inne et sted. En slags optimistisk nihilisme om du vil.
På den måten er prosjektet farget av en underliggende eksistensiell bekymring. I hvor stor grad påvirker vi omgivelsene våre? Hvor mye er opp til oss, og hvor mye er vi egentlig villige til å gjøre? På en lang nok tidslinje er det vel ikke noen tvil om at jorden til slutt vil ende opp som en flammende livløs kule. Det er kanskje en trøst i at det finnes en form for poetisk skjønnhet i ødeleggelse. Gitt at dette er et uunngåelig scenario blir spørsmålet; “hva velger vi å fokusere på i mellomtiden?»
Tematikken i Devour er jo noe som stadig blir mer aktuelt — det er både fint og skummelt. Min jobb som kunstner er å speile det jeg ser på en måte som gir mening for meg, så kan publikum velge om de vil trekke idéene videre i seg selv. Det at prosjektet ser ut til å treffe så mange med uttrykk og tematikk, og at det kanskje kan fungere som en samtalestarter tenker jeg er det beste jeg kan håpe på.