Nano-estetikk
Nanoteknologien får et estetisk uttrykk i Kate Nichols verk. Noen av arbeidene er nanopartikler av sølv på glass, og på lang avstand gir de inntrykk av å være en krysning mellom en ravn og en sommerfugl i form og farge. Kunstverkene er skapt ved hjelp av samme type egenskaper som daguerreotypi. Daguerreotypi er en fotografisk prosess, tatt i bruk på 1800-tallet, som anvendte sølvoverflater til å synliggjøre det usynlige. Metoden ble brukt til å ta røntgenbilder, portretter og fotografering av ånder. Nichols har eksperimentert med nanoscopic-sølv i et kjemilaboratorium for å skape egenskaper som synliggjør abstrakte og tilfeldige flekker, ikke et motiv som ved daguerreotypi. Resultatet er svært flott, men de futuriske fargene på glassplatene hadde hatt fordel av bedre belysning i utstillingsrommet.
NextNature.net
Et poeng med årets biennale er å skape debatt rundt DNA og nanoteknologi. Spesielt treffende er det hos Next Nature som ønsker velkommen til Nano supermarkedet. Med en vellykket humoristisk vri setter produktene fokus på nanoteknologi som en del av vår hverdag. Varene som presenteres er produkter som Next Nature anser kan havne på markedet innen ti år, og er utstyrt med en sannsynlighetsindikator. Hva står på handlelisten i dag? En Google Nose ”som lar nesen din arbeide i det digitale domenet”, Nano Wine ”programmerbar husvin” eller Epicur ”medisinsk sjokolade”. Hva vet vi egentlig om nanoteknologi, og trenger vi som borgere i det hele tatt å ta stilling til den? Hvilke konsekvenser kan nanoteknologi medføre? Hva er de etiske spørsmålene knyttet til nanoteknologi? Disse spørsmålene dukker opp når jeg tusler rundt i Nanosupermarkedet og trekker på smilebåndet av varene som tilbys.
DNA-test
Heather Dewey-Hagborg og Paul Vanouse stiller viktige etiske spørsmål knyttet til DNA med sine verk. Dewey-Hagborgs Strange Visions er 3D-printede ansikter basert på DNA fra tilfeldig funnet hår, sneiper, tyggegummi etc. Verkene tar tydelig opp etiske problemstillinger ved ‘genetisk overvåkning’ og bruk av DNA fenotyper, det vil si det som er synlig og individuelt, til rekonstruksjon. Vanouses medie-installasjon Latent Figure Protocol er et kunstnerisk eksperiment hvor kunstneren med et og samme DNA skaper to distinkte bilder eller ‘fingeravtrykk’. Suspect Inversion Center er et laboratorium plassert inne i museet hvor kunstneren og hans assistenter jobber med å gjenskape DNA-bevis fra rettsaken mot OJ Simpsons fra 1995 ved å bruke eget DNA. Disse verkene stiller seg kritiske til DNA-bevisets troverdighet og den overdrevne vektleggingen av DNA som bevis i populærkulturen.
Et viktig anliggende biennalen konfronterer oss med er at det er naturlig for oss mennesker å være konsumenter, men at vi med fordel kan stille kritiske spørsmål til teknologiens utvikling. Utstillingen er interessant og vekselvis humoristisk, men det er vanskelig å engasjere seg fordi man er nødt til å lese seg opp på tema, og jeg klamrer meg til et ymse informasjonshefte. Ønsker du å fordype deg i utstillingen og de problemstillingene den tar opp knyttet til DNA og nanoteknologi, så tilbyr biennalen kunstnerpresentasjoner, paneldebatt og aktiviteter for barn, men dette er da forbeholdt spesifikke tidspunkt, foruten kunstnerpresentasjonene som er å finne på Facebook. Tidligere har store deler av biennalen foregått i det offentlige rom, men denne gang foregår den i Stavanger kunstmuseum. Jeg får inntrykk av at man har gjort det beste ut av tilgjengelige utstillingsrom, uten at det har resultert i en kjempesuksess. Utstillingen er liten i forhold til tema og det jeg forventer av en biennale. Det er positivt at kunstfeltet åpner for andre fagfelt, men det er også tydelig at det byr på utfordringer med formidlingen. Article-biennalen er en annerledes kunstopplevelse som gjør oss bevisst på en teknologi vi ellers ikke forholder oss bevisst til, foruten gjennom en forvridd tilnærming i tv-programmer som CSI.
