To slags mørke
Det finnes to typer mørke. Det ene er det vonde mørket som vi flykter fra, det andre det gode mørket vi kan finne tilflukt i. Når Roar Werner Eriksen maler utforsker han begge disse formene for mørke, men kanskje særlig det siste.
Vi som er opplært i en dikotomisk, vestlig tenkning preget av monoteistisk religion har en ryggmargsrefleks for å sky mørket. Mørket tenker vi på som stedet der lyset ikke er nådd. Sett i en neo-Platonsk kristen tankegang er mørket der Guds godhet ikke har trumfet gjennom enda. Mørkets makter er ondskapen, mørket er noe vi faller ned i, noe vi tenner et lys for å slippe å forbanne.
Mørket er dermed ikke-væren, mangelen på lys og frelse. Det å ikke eksistere – døden, er noe de fleste av oss er livredde for, bokstavelig talt. Veien til det evige etterlivet ligger i forestillinger om en lysstråle oppover. Mørket er fortapelsen, vår største frykt. Mest parodisk er dette blitt forsøkt bekreftet av stilen til svartkledde satanister i blackmetallens frynsete utkanter.
Det er fort gjort å glemme at dette ikke er den eneste måten å se mørket på. Det finnes en lang og parallell fortelling i idehistorien om mørke som et sted å søke ro. Alle verdensreligioner har hatt sine mystikere som gjerne har oppsøkt mørket, stillheten og utvisking av ego som verktøy for å nå et gode. Gjennom stille meditasjon, beskyttet for sanseinntrykk, klarer man å gi slipp på tankene.
Vår tidsoppfatning er avhengig av at vi først må ha en oppfatning av rommet. Når man frivillig går inn i et mørkt og stille rom er det som at den psykologiske tidsoppfatningen stilner, fordi rommets konturer blir borte. Kaoset roer seg og det indre jaget etter bekreftelse, framgang, endring, og bedring roer seg ned. Gjennom dette føler mange at de kan møte noe gudommelig.
I et slikt perspektiv er mørket noe man kan oppsøke for å finne ro fra egoet. Gjennom mørket kan man finne noe som overskrider seg selv, sitt eget lille liv. På den måten kan mørket være rommet man oppsøker for evig hvile og fred – i en god forstand. Når Roar Werner Eriksen maler mørket er det altså ikke fanden han maler på veggen. Han former rom for egen harmonisk ro. Og dette er rom han er generøs nok til å dele med oss alle.
Bjørn Hatterud