Chromophilia
Stavanger Kunstmuseum
12.12.2014 – 31.12.2015

På Stavanger Kunstmuseum tilegnes en utstilling opplevelsen av farger. Chromophilia vekker mange spørsmål, men ikke de man helst skulle ønske.

I fem rom på Stavanger Kunstmuseum presenteres utstillingen Chromophilia. Det er verker fra museets samling som sammen skal prate om ulike tilnærmelser til farge som uttrykk og teoretisk konsept. Gjennom de fem rommene er det hengt malerier av tungvektere fra samlingen slik som Munch og Nicolai Astrup, men også nyere skulpturer og et videoverk er inkludert i utstillingen. Det er en tradisjonell oppbygget utstilling som først og fremst er rettet mot 1.- 4. klassinger, og er produsert sammen med formidlingsprogrammet Fargelaboratorium. Likevel er dette også en utstilling som skal kunne tiltale voksne, meddeler museet.

I kraft av Kulturrådets satsning, Kunstløftet, som er inne i sin andre og siste periode (2008-2015), har vi sett en økning i utstillinger og aktiviteter som i hovedsak henvender seg til barn. Som en følge av dette har man diskutert spørsmål som: Finnes det noe vi kan kalle kunst for barn? Hvilken lærdom får barn av å oppleve kunst i ung alder? Hvordan skal man formidle kunst til barn? Hvordan skal man klare å nå alle barn? Temaet vekker elementære spørsmål om hva kunst er, hva kunst sin påståelig oppgave er, og hvem kunsten er for. På den måten har disse utstillingene og aktivitetene også gjort dem meget verdifulle for et voksent publikum.

Chromophilia favner fra nyromantiske malerier til samtidige videoverk, og museet bruker det enorme temaet farge til å lage en utstilling innen et felt av formidling som er mye debattert. Men etter å ha sett utstillingen sitter jeg ikke igjen med spørsmål som får meg til å tenke på hvordan farge har blitt brukt i kunsten, eller hvordan kunsten kan oppleves. Heller lurer jeg på hvordan en utstilling om et sanselig tema kan være så lite kommunikativ.

Barneutstilling

Da jeg ber om en billett til utstillingen forteller resepsjonisten at dette er en utstilling henvendt til barn. Jeg er fristet til å spørre hva hun legger til grunn for det, men da jeg kommer inn i Chromophilia kan jeg tenke meg til at noen av definisjonene Stavanger Kunstmuseum har for ”barneutstilling” er som følger: Heng bildene litt lavt og ikke forklar for mye. For utenom en kort introduksjonstekst på veggen som markerer inngangen, samt en verksliste, er det ingen forklaring til arbeidene eller til oppbygningen av utstillingen. I ett av rommene er det en fargesirkel der man kan omplassere fargeputene og sitte ned. Da jeg setter meg for å ta Mona Orstad Hansens malerier i nærmere ettersyn er knærne mine på høyde med nesa. Barnestørrelse på denne med andre ord.

Et av de første arbeidene jeg møter er Josef Albers sine silketrykkede fargeeksperiment fra Interaction of Color (1973). For både voksne og barn er det oppdagelser i vente når man forstår hvordan fargesammensetninger lurer øyet. I neste rom venter Munchs Potetopptak fra 1924, og Strand (1898) – fargene er samtidig form og emosjon. I samme rom henger Kitty Kiellands sommernatt fanget i Sandviken i 1891, der farge opptrer som lys. Varme pastellskyer står i en vakker kontrast til en mellommørk natt, bredt over et grønt landskap som omfavner et tjern der himmelen reflekteres. Dette er verker både barn og voksne kan gå i møtet med og der man kan ta med seg en forståelsen om hvordan farge ikke bare handler om kvaliteten til valøren, men også om måten den opptrer altomfattende som en formidler av form, lys, stemning og emosjoner.

Jeg går innom Tone Bjordam sin Coral-video (2009), og til endes til Hans-Ove Granath sitt verk Er lik (2006) som skinner i billak. Men selv om jeg opplever en bredde av både interessante, viktige og vakre verker fra museets samling, kommer jeg til veis enda uten å egentlig ha forstått hva utstillingen forsøker å kommunisere om kunstnernes fargebruk.

Helt konkret, dette er verker fra Stavanger Kunstmuseums samling som hovedsakelig bruker farge som et aktivt element. Det er også verk av kunstnere som har vært dyktige kolorister, men der kanskje ikke fargen har vært i sentrum. Selv om flere av kunstnerne i Chromophilia bruker farge som et drivende element, er det nok også kunstnere her som nødig vil forenkle visjonen sin til det. Jeg er for eksempel usikker på hvordan Sandra Vaka Olsen forholder seg til fargebruk, men det er ingen som forteller meg noe om det. Jeg skuer mot verk nummer 17 på listen, «Sandra Vaka Olsen [NO 1980] Drop Horizon (2012), C-print på aluminiumsplate» – og tenker: vakkert, interessant komposisjon. Og så: «lurer på hva Vaka Olsen tenker om kategoriseringen hun her blir del av? Hva handler verket om? Digitale verktøy?» Så tenker jeg ikke mer og går videre. Uten kontekst og et sterkt narrativ er det flere av verkene som overdøver hverandre, som forsvinner i et sammensurium av farger.

Konteksten

Når 1.- 4.klassingene – som denne utstillingene i hovedsak er tiltenkt – kommer til utstillingen, er det nok mest sannsynligvis i selskapet til en kompetent guide. Kanskje blir spørsmålene jeg har spurt besvart, og verkene blir brukt til å stille pedagogiske spørsmål som leder til egne oppdagelser hos barna. Men da jeg går der, i en utstilling som også skal kunne tiltale voksne, i selskap med to andre voksne, tenker jeg at dette i hovedsak er et utvalg av verk fra Stavanger Kunstmuseums samling. Og jeg tenker at dette er en utstilling som lider av kompromiss.

Samtidig pågår nemlig en annen utstilling i museet der man presenterer 150 år av samlingen til institusjonen. Her har man malt flere av veggene med utgangspunkt i Lars Hertervigs fargepalett (samlingens tyngst representerte kunstner). Det virker som om Chromophilia ligger i en slags merkelig tvist med denne utstillingen. For selv om de to utstillingene eksisterer individuelt, er det en overlapping til stede der temaet farge får bestemme til den grad at det blir mer en gimmick enn et sterkt og gjennomført kuratorisk grep.

Når man setter opp en utstilling som skal handle om det sanselige, slik som farge, er det ikke en nødvendighet å overforklare. Likevel er man avhengig av en inngang inn i materiale, eller en så klar retning og gjennomføring av temaet, at det blir åpenlyst for publikum hva man er del av. Ta som et eksempel Carlos Cruz-Diez sine Chromosaturation-installasjoner som han begynte produsere på 1960-tallet og fortsatt jobber med i dag. I dem går man gjennom to-tre rom med intense farger. Retinaens reaksjon på overgangene forsterker opplevelsene, og fargene blir nærmest materie eller situasjon. En annen kunstner som ofte nevnes i samme åndedrag som Diez er Dan Flavin og hans skulpturinstallasjoner laget av lysrør. Flavin selv var veldig tydelig på at arbeidene hans aldri handlet om noe annet en beskuerens opplevelse. Det du ser, er det det er.

Spørsmål å stille

Et møte med farge kan være eksepsjonelt inntrykksfullt, emosjonelt, personlig og umiddelbart. Uten at det behøver å forklares. Uten at det ligger skjulte tematikker til grunne. Uten at man går videre med spørsmål om livets store mysterier. Men verkene jeg ser i Stavanger Kunstmuseums utstilling klarer ikke påvirke meg på den samme sterke måte som den nylig stengte Albers-utstillingen på Høvikodden gjorde. Eller på den måten et møte med Munchs Solen har gjort. Dette går ikke på verkkvaliteten, men heller på et spredt og eklektisk sammensatt narrativ. Det eneste rammeverket som brukes er samlingen til museet. Hvorfor ikke begrense det mer ned? Eller gå mer inn i et mindretall av verkene? Her ligger et uoppfylt potensiale. For – jeg er forelsket i ideen, i å snakke om farge til barn for slik å snakke om kunsten i en helhet. Det personlige, sanselige med farge er en utmerket måte å reflektere over blant annet kunstens estetiske kraft, både for barn og voksne. Chromophilia trenger derimot en klarere palett, og å vekke mer relevante spørsmål.