Jeg visste at jeg hadde lyst til å være jente, men jeg trodde jo at alle gutter egentlig hadde lyst til å være jente./…/ Det var på grunn av det og kun på grunn av det at livet var et helvete.

¹

Mange kjenner allerede betegnelsen LHBTI – en samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnpersoner. Strengt tatt betegner hen kun den mindre gruppen interkjønnpersoner. Språkrådet fraråder å bruke hen som pronomen i offentlige tekster og anbefaler å benytte hun/han. De peker på at hun/han kan symbolisere en union der to ytterpunkter er nevnt, slik at den ikke nødvendigvis er kjønnsspesifiserende. Tvetydigheten som ligger i hen, er at begrepet er lansert både som et kjønnsnøytralt pronomen og som betegnende for transpersoner, som ofte bruker han eller hun. Jeg ville dermed forvente at utstillingen HEN – flytende kjønn først og fremst tematiserer interkjønnpersoner, de som hverken vil definere seg som kvinne eller mann. I denne sammenhengen derimot synes «flytende kjønn» å være ensbetydende med kjønnsoverskridende.

Denne antagelsen styrkes gjennom valget av Fin Serck-Hanssens fotoportrett kalt Gjermund (Queer style) fra 2016 til både å fronte utstillingen og som et gjentakende virkemiddel. Portrettet av Gjermund dekker lystavlen ved utstillingens inngang og hele frontsiden av den glossy, magasinlignende katalogen. I tillegg er det monumentale portrettet Gjermund (Queer style) det første som fanger blikket fra den andre siden av utstillingsrommet. Et veldig bra valg, synes jeg, fordi den unge mannen utstråler en varhet og åpenhet som treffer meg umiddelbart, noe som vekker min nysgjerrighet.

Utstillingen rommer i alt 45 arbeider av 15 kunstnere og inkluderer et vidt spekter av media inklusiv tegning, maleri, litografi, fotografi, video, installasjoner og tekstilskulpturer. Likevel får kun en tredel av HEN-utstillingen, som opprinnelig er produsert ved Haugar museum i Tønsberg, plass i Stavanger. Det gir seg for eksempel utslag i at utstillingen kun viser ett av portrettene i Fin Serck-Hanssens serie 10 blå menn, og vi går dermed glipp av mangfoldet og den kritiske stemmen som kunstneren har lagt i produksjonen av serien som helhet. Tidsperspektivet i utstillingen spenner over 100 år, men med hovedvekt på verk fra 2000-tallet, fra de «hemmelige» svart-hvitt-fotoer fra Berg og Høegs portrettstudio i 1895 til Dania Burgers video og installasjon fra 2018. Christer Strömholms fotoserie som gir et innblikk i transseksuelles vanskelige kår i Paris rundt 1950–60-årene, var på Haugar museum med på å bygge bro på denne lange tidslinjen. Selv om denne fotoserien savnes på Sølvberget galleri, poengterer utstillingen med inkluderingen av Berg og Høegs foto allikevel at kjønnsoverskridende tematikk ikke er et nytt fenomen.

De første bildene i gallerirommet er på en vegg tilegnet de karakteristiske tegningene av den Stavanger-baserte kunstneren Marit Victoria Wulff Andreassen. Sirlig, snikende og stilisert gir Andreassens surrealistiske tegninger liv til menneskekropper og kjønnsdeler på en humoristisk og erotisk, men også underfundig måte. Umiddelbart virker disse synsinntrykkene forvirrende når man forventer en tematisering av interkjønn, som jeg gjorde til denne utstillingen. Den første tegningen, kalt Ikon, kan se ut som en forstørret, fuktighetsdryppende vagina formet av et stort antall hårstrå-tråder som bukter seg organisk, som et stykke natur som lever sitt eget liv. Ikon fokuserer på et biologisk naturgitt kjønn som kvinne. Men er det kjønn som biologisk konstellasjon denne utstillingen skulle speile? Er det ikke nettopp det som er utfordringen for en marginalisert gruppe som den denne utstillingen omhandler – at man er født i en biologisk kropp som ikke stemmer overens med den identiteten man selv står i?

«Man fødes ikke som kvinne, man blir det» er et av de mest kjente sitatene fra Simone de Beauvoirs bok Det andre kjønn (1949). Beauvoir forfektet det synet at biologi ikke er skjebnebestemt. Sammen med sin livsledsager, filosofen Jean-Paul Sartre, og flere andre utarbeidet Simone de Beauvoir den såkalte eksistensialistiske filosofien som utgjør kjernen i Det andre kjønn. Eksistensialismen postulerer at eksistensen går foran essensen, det vil si at mennesket gjennom sitt liv og sine handlinger danner seg selv som person, som vesen. Judith Butler følger opp med boken Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity (1990) der hun hevder at kjønn er sosialt skapt, og det kvinnelige kan sees som en konstruksjon – man skaper seg selv som objekt og kjønnet person. Hun retter oppmerksomheten mot kjønn som noe performativt, noe man gjør heller enn noe man har.

Utstillingens fotoer fra Marie Høeg og Bolette Bergs portrettstudio i Horten på slutten av 1800-tallet bruker tilsynelatende humor til å gjøre det performative kjønnsperspektivet tydelig. Svart-hvitt-bildene er fremkalt fra negativer som ble funnet i en liten eske merket med «privat», og var dermed ikke ment for offentligheten. De viser blant annet Høeg som karslig kavaler til en mann utkledd som dame. De kan tolkes som en leken iscenesettelse av seg selv som en annen, men i lys av at Høeg og Berg var kompanjonger og samboere i nærmere 50 år av sitt liv, er bildene kanskje uttrykk for noe mer eksistensielt som ikke fikk komme frem i lyset på denne tiden.

Hvordan er det å stå frem som den du er i dag? En videoinstallasjon viser Nicole Maines TEDx-foredrag Transgender: You’re Part of the Story fra 2016. Maines ble kjent i 2015 da boken Becoming Nicole: The Transformation of an American Family vant Pulitzerprisen og ble en bestselger i New York. Tittelen understreker at denne typen problematikk involverer flere enn den personen som velger å skifte kjønn. Det todelte kjønnssystemet er en konstruksjon som er dypt sementert både i samfunnet og på individnivå, og de som overskrider grensene, møter ofte motstand. Også bruken av de to latinske preposisjonene inter («mellom») og trans («på den andre siden av») speiler den utbredte oppfatningen av at det finnes to kjønn. Dersom du er hverken-eller, er du imellom (inter). Dersom du er noe annet enn det biologien tilsier at du er, er du på den andre siden (trans).

Utstillingen presenterer videoinstallasjonen med Nicole Maines i sammenheng med Synnøve Sizou G. Wettens fire fascinerende frontale barneportrettmalerier fra serien Trans (Gender) Tweens Teens (2016) (opprinnelig var det 15 portretter). De monokrome akrylmaleriene i sepia utstråler en sårhet og forsiktighet gjennom måten de fire barna er representert. Alle andre motivelement er fraværende på de hvite lerretene, og tomheten bidrar til at både rom og tid viskes ut. Lette uttynnede malerstrøk er sakte og møysommelig i ferd med å bygge opp bilder av fire forskjellige personligheter. Penselstrøkenes varme farge gir glød og ro. Det er som barna er i ferd med å tre ut av en hvit tåke og inn i den delen av livet der bevisstheten om dem selv blir sterkere. Felles for alle fire er blikket som innstendig stirrer ut mot meg som betrakter som om de søker svar eller bekreftelse. Serietittelen Trans (Gender) Tweens Teens tematiserer mellom- og overgangsfasen, puberteten, som mange kan oppleve som en kompleks og vanskelig tid der de søker etter seg selv.

Kanskje er nettopp utstrålingen fra en person som har funnet seg selv som interkjønnperson, det som treffer meg når jeg endelig kommer frem til Serck-Hanssens portrettfoto Gjermund (Queer style). Han/hun møter blikket mitt, men litt forsiktig – nysgjerrig uten å virke konfronterende. Den neonlyseblå hårmanken er et blikkfang, og rød øyenskygge rundt øynene og over neseroten antyder en gjennomskinnelig maske som han/hun ikke kan gjemme seg bak. Den samme rødfargen, men mer konsentrert, er påført leppene. Han/hun har et alvorstynget, men åpent blikk. Den store grå genseren over en hvit skjorte gir inntrykk av å dekke en spe kropp, og den lille sølvskimrende ryggsekken er med på å bryte forventningen til et maskulint valg. Gjermund har valgt sin stil, ikke typisk gutt og ikke typisk jente, men litt av begge deler. Jeg tar meg selv i å forvente disse to kategoriene og vurderer hva jeg ser ut fra hver av dem.

Overgangen fra det tillitsvekkende og vare møtet med Serck-Hanssens Gjermund (Queer style) til Narve Hovdenakks usympatiske mannskarakter i de to videoverkene Sorry. Remix (2006) og Neoman (2014) blir et nærmest brutalt brudd, ikke minst tematisk. Det oppleves sterkest i énkanalsvideoen Neoman, som omhandler et truende seksualisert maktovergrep, tilsynelatende fra en politimann i sivil. Man kan oppleve et snev av den avmakten og frykten som kan oppstå dersom man ikke tør å forsvare sine rettigheter. Slik synes utstillingen å ta utgangspunkt i ideen om queer-uttrykk som en diskurs eller strategi. Ifølge queer-teoretikeren Gavin Butt gjør queer-diskursen det mulig for både homofile og heteroseksuelle å uttrykke sin fremmedgjøring overfor de normative kjønnsrollene som majoritetskulturen forventer. Dette kan forklare hvorfor utstillingen inkluderer blant annet Narve Hovdenakks verker.

Overgangen er også stor og springende til neste verk i utstillingen. Jeg setter meg ned foran Ming Wongs eventyraktige filmer, og fløyelsmyk panfløytemusikk strømmer inn i mine ører. Wong har hentet inspirasjon fra australsk filmhistorie til sin trekanals videoinstallasjon med tittelen Aku Akan Bertahan / I Will Survive (2015). I hver av de tre filmene følger vi de fire voksne, mannlige hovedpersonene, som er lett gjenkjennelige med sine iøynefallende parykker med langt hår i hver sin farge: rød, blå, gul og grønn. Vi blir vitne til de fire karakterenes «walkabout» som ender med at de blir trygge nok til å leve livet fritt uten å måtte gjemme seg bort; men landskapet er goldt. Wongs Aku Akan Bertahan / I Will Survive er humoristisk, men bærer også et underliggende alvorlig budskap. Wong har hentet inspirasjon fra blant annet kultfilmen The Adventures of Priscilla, Queen of the Desert, som var en viktig introduksjon til LHBTI-miljøet for det australske kinopublikum da den ble laget i 1994. Wongs film er produsert i Indonesia, og senest i 2017 diskuterte den indonesiske regjeringen om LHBTI skal forbys ved lov. Denne konteksten gjør at Wongs verk også kan oppleves som politisk motivert ut i fra grunnleggende menneskerettigheter og menneskelig mangfold.

Blant mangfoldet finnes den marginaliserte interkjønngruppen som jeg gikk ut i fra at hen-utstillingen ville sette i sentrum. Den tematiseres i utstillingens nest siste verk. Ukrainske Lesia Vasylchenkos videoverk XXOY gir et innblikk i hva siste bokstav i LBHTI står for. Interkjønn er ikke det samme som trans og handler heller ikke om å oppleve kjønnsidentitet. Det beskriver personer hvis kropper har både mannlige og kvinnelige kjønnskjennetegn. Enkelte land som Australia, New Zeeland, India, Tyskland og Sverige har innført en tredje kjønnskategori hen, men i Norge er diskusjonen rundt dette fortsatt pågående.

I Russland blir interkjønn sett på som et handikapp, og i verket XXOY intervjuer Vasylchenko sin russiske venn av interkjønn, som Vasylchenko refererer til som han. Vi får høre bruddstykker fra et tre timers langt intervju, som er kuttet ned til litt over åtte minutter. Skype-opptaket viser Vasylchenkos venn som har kortklippet svart hår. Det er ikke mulig å identifisere personen som mann eller kvinne. Skjermen foran meg er tredelt og intervjusubjektet befinner seg vekselsvis i hver av de tre delene. De to øvrige delene av skjermen består av bilder fra himmelen, som varierer fra å være fullstendig dekket av skyer til å være helt blå og klar. Det er nærliggende å tolke de varierende skybildene som en visualisering av den tankemessige søkingen som Vasylchenkos venn deler med oss. Skyene er like uhåndgripelige som vår bevissthet. Finnes det virkelig et 0-kromosom som det her fortelles om? Finnes det noe fysisk håndgripelig som kan forklare hvorfor Vasylchenkos venn ikke greier å definere seg selv som hverken mann eller kvinne? Det får vi egentlig ikke noe svar på, men vi får høre at han vil redefinere seg selv som en bunt energi som lyser, og som er i verden. Men han tør ikke selv komme ut i lyset slik som han er – det er for farlig i hans hjemland.

11. februar 2019 ble det lagt frem en forskningsrapport som Institutt for Samfunnsforskning har utarbeidet. Den viser at LHBT-personer er spesielt utsatt for trusler og hets i Norge i dag. (Merk at I-en for interkjønn i LHBTI ikke er inkludert i rapporten). Det finnes ingen enkel løsning på denne utfordringen, men det er klart at det finnes et behov for et kunnskapsløft om LHBTI på mange arenaer. Sølvberget galleri er for tiden en slik arena og møteplass. Utstillingen som helhet har inkludert flere interessante verk, men inkluderer også verk som blir forvirrende i relasjon til den uttalte tematikken. Utstillingen kan gi inntrykk av å forsøke å favne om flere tema og problemstillinger innenfor vårt komplekse seksualiserte samfunn heller enn å sette fokus på en marginalisert gruppe. Utstillingen i seg selv vitner dermed om usikkerheten rundt dette. Hva er knyttet til seksualitet? Hva er knyttet til identitetssøkningen og kjønn som en sosial konstruksjon? På tross av at utstillingens tema som helhet fremstår som famlende og utflytende, evner den å berøre meg, stille spørsmål og avsløre mine egne tankesett.

Arnhild Sunnanå har en master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes oppgave omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Sunnanå er engasjert som ekstern kurator for Olaf H. Lange-utstillingen ved Stavanger Kunstmuseum og er  frilans galleriassistent ved Prosjektrom Normanns. I tillegg til kunsthistorieforskningen arbeider hun også med kunstformidling, forelesninger og skriving. Hennes tidligere arbeidserfaring er fra økonomi og administrasjon inkludert gründervirksomhet. Sunnanå bor og arbeider i Stavanger.