Naturens ro

Kunstnere har opp gjennom tidene hentet inspirasjon fra naturen. Ønsket om å ville gjengi, formidle eller undersøke dette storslagne vi omgir oss med er forståelig nok. I hvert fall om man kommer litt ut av byene og inn i naturen. Alle de ville formene, de vanvittige og omskiftelige palettene, alt det som lever, gror, oppstår, forderves og gjenoppstår – lite kan vel være mer inspirerende, eller intimiderende. Det er tydelig at utstillingen Landskaping av de to kunstnerne Helene Espedal-Selvåg og Kristin Velle-George har oppstått ut ifra de mange sanseinntrykkene naturen har å by på.

De norske nasjonalromantiske kunstnerne, som Lars Hertervig, August Cappelen og J.C. Dahl, dro ut i naturen og skisserte det de så, før de returnerte til atelieret hvor de malte frem storslagne panoramaer av de det hadde sett og opplevd. I disse maleriene kan vi fornemme mer enn ren gjengivelse. Opplevelsen, forstått som sanseinntrykkene, ærefrykt, stolthet og kanskje også ensomhet, figurerer i fremstillingen. Disse maleriene inneholder et «mer» enn hva fotografiet kan gjengi. En særlig og ubeskrivelig kvalitet.

Skaper verk sammen

I dag har kunstnere ofte blikket rettet mot detaljer og nyanser i naturen, mer enn den store sublime opplevelsen. Velle-George og Espedal-Selvåg har begge en praksis som faller inn under en utforskende tilgang til naturen. Gjennom dette interesseslektskapet har de gått sammen om utstillingen Landskaping som nå vises på Sølvberget galleri i Stavanger. Her ser vi ikke bare deres individuelle verk side om side, men for det meste verk de har skapt sammen. Elementer fra Espedal-Selvåg settes sammen med Velle-Georges og vice versa. Dette tilfører et interessant aspekt ved utstillingen som gjør meg nysgjerrig på hvordan de to kunstneriske uttrykkene smeltes sammen.

Espedal-Selvåg arbeider primært med video og gjennom dette mediet fokuserer hun på observasjoner av detaljer i naturen. Videoene hennes viser gjerne små omskiftninger i farge, lys og vannoverflater. Svak bris får lys og bevegelse til å spille hovedrollen – slik vi observerer det i naturen, om vi gir oss tid til å kikke etter.

Velle-George arbeider som oftest med tegning og skulptur og deler som nevnt Espedal-Selvågs interesse for natur. Hos henne kommer denne interessen til uttrykk gjennom en fantasirik tilgang hvor hun spiller videre på naturens produkter, former og krefter. Det oppstår ofte en spenning mellom det eksisterende og det oppdiktede i verkene hennes.

Når Espedal-Selvåg og Velle-George i Landskaping har skapt verk sammen, blir det en del videoprojeksjon med skulpturelle elementer. Installasjoner som består av levende bilder av Espedal-Selvåg i kombinasjon med tegning og skulptur av Velle-George. Dette virker som en åpenbar sammensetning av de to kunstnerskapene, men utstillingen spiller heldigvis på flere strenger.

Jordprøver og vannpytter

Når vi kommer inn i utstillingen blir vi først møtt av et rom opplyst av hvite vekstlys. Under vekstlysene spirer tilfeldige vekster i bøtteformede kar i ulike størrelser, støpt i glassfiber av Velle-George. Jorden vekstene gror i er spadd opp fra ulike steder i Stavanger av Espedal-Selvåg. De blir vannet hver dag under utstillingsperioden av gallerivertene og frem til april vil vi kunne følge med på utviklingen. Nærmest som en biopsi av jordskorpen, vil vi finne ut hva som befinner seg i jorden de ulike stedene. Den daglige vanningen utgjør for det meste et praktisk moment, men tilfører samtidig verket et snev av noe sosialt, performativt og rituelt.

På veggen ved jordprøvene finnes det eneste eksempelet på individuelle verk av de to kunstnerne. I denne sammenhengen er de utvalgt med tanke på dialogen som oppstår mellom verkene. Velle-George har lent en funnet rundt treplate mot veggen. Platen har et mindre format, og med inspirasjon ifra den har hun tegnet en form som på mange måter etterligner, men samtidig spiller videre på formen og mønsteret i platen. Ved siden av henger Espedal-Selvågs videoverk Veien mot Trolldalen, Steigen, hvor hun har filmet en vannpytt. Vi ser sand, grus og stein rundt kanten av pytten som blir mindre tydelige der hvor fordypningen er fylt av grumsete regnvann. Pyttens form endres i løpet av det vi opplever er opptak over tid, til den får et uttrykk som i sammenhengen mimer Velle-Georges tegningsverk ved siden av. De to verkene er sterke hver for seg. Det som knytter dem sammen, er observasjonen av at begge verk har en svakt oval form fra naturen som utgangspunkt. Når de to verkene plasseres side om side, oppstår en dialog imellom dem som tilfører begge verk et ekstra lag.

Å bade i tang

Så langt har utstillingen åpnet godt og jeg går videre inn i lokalet. Her er det flere videoverk, eller installasjoner, som dominerer og veggene er malt sorte i den anledning. To prosjektorer er stilt under to «badekar» i glassfiber og lyser gjennom materialet og projiseres videre mot en vegg. Opptaket viser tang og tare som sakte svaier frem og tilbake i milde bølgers takt. Vi hører den gjenkjennelige klukkingen av sjøvann som forsiktig slår mot steiner i skjæra. Den rolige og rytmiske bevegelsen er både behagelig og full av assosiasjoner og minner fra turer langs sjøen, å kikke ned i tareskogen og den sleipe følelsen av å trø uti den når man bader. Derfor er det noe fint og litt komisk over sammensetningen av badekarformede skulpturer med dette videoverket – som at denne fornemmelsen av bading i tang og tare ønskes forsterket på et vis. Dersom det er tilfellet så lykkes det.

Forslitte klisjeer

På en vegg like ved er videoinstallasjonen Ærfuglfjær, Fleinvær. Denne viser en hvit fjær som blafrer i mild bris. På poetisk, men også litt teatralsk vis henger noen tynne gjennomskinnelige gardiner foran lerretet. Via en vifte som aktiveres når man nærmer seg, blafrer de likedan som fjæren i vinden. Iscenesettelsen tatt i betraktning så fremstår det som utstillingens hovedverk. Det er et yndig verk, av mangel på mer treffende ord. Og det er kanskje her det skurrer litt, for jeg finner ikke mer i dette enn en vakker, men også litt forslitt observasjon.

En lignende opplevelse får jeg av installasjonen Felt som består av tegning på CNC-freste MDF-plater støttet opp av betongsekker, samt en videoprojeksjon. Sekkene er ikke alminnelige betongsekker, men en avstøpning av slike – noe som er et godt grep. Videoprojeksjonen viser knitrende flammer. De freste utsnittene i platene har en abstrakt dynamisk form, som forsterkes av tegningene rundt kantene. I sammenheng med flammene kan utsnittene og tegningene minne om brent materiale. Slike myke og bølgende former som oppstår når papir brenner, eksempelvis.

På samme måte som Ærfuglfjær, Fleinvær faller denne installasjonen litt inn i det klisjéfylte. Det knitrende bålet og den blafrende fjæren er begge motiver vi finner behagelig å hvile øynene på. Det er noe beroligende og meditativt over å stirre inn i flammene – og det er et velkjent, nærmest populærkulturelt bilde på det å sitte i dype tanker.

Kontemplativ utstilling

Landskaping er åpenbart en utstilling som ønsker å formidle nettopp denne sakte og meditative opplevelsen man kan få av å ta seg tid til å virkelig kjenne etter og ta inn inntrykkene naturen har å by på. Man oppfordres til å gå ned i tempo og virkelig legge merke til fargenyansene, de forsiktige lydene og bevegelsene – å være til stede her og nå. Dette er en fin tanke og ikke minst så fungerer den. Men selv om både Felt og Ærfuglfjær, Fleinvær er iøynefallende verk som på mange måter tar en del oppmerksomhet i utstillingen, er det i de mindre verkene jeg virkelig finner det interessante kontemplative aspektet.

Samarbeidet om verk mellom de to kunstnerne fungerer godt. Selv om Espedal-Selvågs videoarbeider hadde stått godt alene, tilfører de skulpturelle elementene til Velle-George en romlig og ikke minst tankevekkende dimensjon som bidrar til å iscenesette og tilføye ytterlige fortolkningslag til verkene.

Maiken Winum (f. 1984) er en frilansskribent med bred erfaring fra arbeid på kunstfeltet. Hun har en master i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger. Hennes spesialisering er estetisk teori.