Velkommen til åpningen av utstillingen Fri luft – Kitty L. Kielland
Program:
18.00 Velkommen ved adm. dir. Siri Aavitsland
18.05 Takk til samarbeidspartnere ved avd. dir. Hanne Beate Ueland
18.10 Utstillingen åpnes av Kristin Danielsen, direktør for Norsk Kulturråd
18.30 “O”. Performance ved Marianne Heier og Kompani Kunstgress.
19.30 Kort om utstillingsprosjektet ved hovedkurator Inger M. L. Gudmundson
19.45 Kitty Virtuell – en introduksjon ved Trond Nyman Aarre
Marianne Heier (f. 1969) er en norsk billedkunstner som arbeider med fysiske intervensjoner i sosiale og institusjonelle rom. Hun har markert seg nasjonalt og internasjonalt med en lang rekke institusjonskritiske prosjekter og utstillinger, blant annet med Festspillutstillingen Surplus på Bergen Kunsthall i 2012 og separatutstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i 2010. I forbindelse med utstillingen Fri luft – Kitty L. Kielland har Heier utviklet et performance-verk i samarbeid med Kunstgress. Det Oslo-baserte dansekompaniet ble grunnlagt i 2014, og består av dansekunstnerne Ida Frømyr Borgen, Hanne Frostad Håkonsen, Maaike Croles Fitjar, Amanda Bach og Yvonne Cathrine Senn. Kompaniet arbeider ofte stedsspesifikt, med koreografier basert på improvisasjoner i det aktuelle fremføringsrommet. Marianne Heier og Kunstgress har tidligere samarbeidet i prosjektene Heksebål (2016) og Onepercenter (2015).
Vi fortsetter kvelden med sommerfest i og utenfor museet!
Salg av mat og drikke.
Kitty L. Kielland (1843—1914) var en pioner. Hun var først ute med å bringe inn Jæren som motiv i landskapskunsten, og hun var en av de første kunstnerne som malte i friluft. Utstillingstittelen fri luft henviser både til friluftsmaleriet og til ytringsfrihet – til en fri luft å debattere i. Som kunstner tok Kielland penselen fatt og malte på mennenes arena. Mens de fleste kvinnelige kunstnerne på den tiden malte interiører og portretter, spesialiserte Kielland seg på landskap. Kielland tok med seg skissekassen sin, utforsket forblåste landskaper på Jæren, skoger i Nord-Frankrike, stille tjern på Østlandet og norske høyfjell. Etter hvert tok hun med seg store lerreter og var en av de første kunstnerne som malte ferdige bilder foran motivet. Kielland skapte sin egen plass i fortellingen om det norske landskapet, en fortelling mennene inntil da hadde vært alene om å konstruere.
Kielland brukte pennen og ordet til å kjempe for saker som fri kjærlighet, seksualitet, stemmerett og kvinners rett til utdannelse. Som aktiv samfunnsdebattant skrev hun skjønnlitteratur, artikler og en rekke avisinnlegg om kunst, moral og kvinnesak. Med en forbausende aktualitet finner vi gjenklang fra hennes argumenter i dagens likestillingsdebatt: Begge kjønn har ansvar for deltakelse i hjemmet og i arbeidslivet. Kielland var medstifter av Norsk kvinnesaksforening i 1884.
Utstillingen vil vise bredden og utviklingen i Kiellands kunstnerskap, fra en tidlig Hertervig-kopi, elevarbeider fra studietiden i Karlsruhe, malerier fra München-tiden i 1870-årene, videre til arbeider fra 1880-årenes Parisopphold og til slutt sene malerier fra hun flyttet tilbake til Norge i 1889 og frem til hennes kunstneriske virke opphørte rundt 1910. Hovedtyngden av produksjonen er landskaper, men også portretter, interiører og stilleben har en sentral plass. Utstillingen inneholder i tillegg verk av kunstnere Kielland var inspirert av eller arbeidet tett med, blant annet Lars Hertervig, Hans Gude, Harriet Backer og Eilif Peterssen.
Som en av de første norske kunstnerne, tok Kielland med seg impulser fra fransk 1880-tallsmaleri og innførte nyromantikken i Norge. I en rekke malerier skildres den lyse sommerkvelden, fargeklangen i himmelen og stille tjern. Kiellands favorittmotiv var likevel de jærske torvmyrene, et motiv som er høyaktuelt med tanke på dagens klimadebatt der forskere stadig trekker frem torvmyrenes sentrale rolle i økosystemet. Ifølge Kiellands mangeårige og nære venn, Arne Garborg, evnet Kielland å forvandle den svarte torvmyren til poesi.
Kielland var en pioner på flere områder enn i sin egen kunst. Hun kjempet for andre kunstnere, var med på å bygge opp Stavanger kunstmuseums eldste samling og hun opprettet et fond, som skulle gå til innkjøp av ny kunst ved Nasjonalgalleriet. Hun var opptatt av at kunsten skulle bryte med tradisjonen og gi betrakteren en følelse av å stå overfor noe stort selv om det virker uhåndgripelig.
Utstillingen er produsert av Stavanger kunstmuseum i samarbeid med Lillehammer kunstmuseum og Haugar Vestfold kunstmuseum.