Odd Sama skriv sjølv om utstillinga som opnar 24.10.2020:
Her er ett språklig forsøk på å skape en innfallsvinkel til utstillingen på Bryne Kunstforening. Undertegnede har likt det stedsspesifikke og samtid/historierelaterte som ett element i sine arbeider. Dette slo selvfølgelig til ved besiktigelse av lokalet, ett stort åpent rom på toppen av det som en gang huset Bryne Mølle. En kjenner både elvesus og historiens sus i en så symboltung bygning. Tankene går til starten på korndyrking i landet mellom elvene Eufrat og Tigris. Tankene flagrer mellom Roslandsåa populært kalt Kongo og den store elva i landet Congo, for så å dvele ved den fabelaktige utsikten over Bryne og det lille dalføret som fører opp til Frøylandsvatnet,- høydeforskjell, foss, energi, som på veldig mange steder hvor mennesker har bosatt seg. Og drevet med sine gjøremål.
Nøyaktig hvordan en ide til ett arbeid kommer til meg, kan jeg ikke gjøre rede for på annen måte enn at arbeidet står fram som ett blaff, plutselig, mer eller mindre klart. Så må det prøves, om det er noe ved denne forestillingen. Og om den kan knyttes opp til tiden. Slik var det når tanken om ei tømmerkoie plutselig satt i skallen. Det ble til arbeidet ”Den glisne tømmerkoia, og badeanda som hadde reist lenger enn langt” Her i Vest-Norge tenker vi ikke så mye på at vi er plassert i barskogsbeltet som strekker seg rundt planeten. Men tilgang på tømmer viser seg i byggeskikk og nasjonalromantiske bilder, og på folkemuseet på Bygdøy, Maihaugen, De Sandvigske samlinger og bygdemuseer landet rundt.
Min koie er ett enkelt lafta bygg av leire, ikke tre. Lafteteknikken i dette leirbygget er så enkel at annenhver stokk mangler, da blir bygget noe mer trekkfullt, og det går an å se både ut og inn gjennom åpningene, for å skaffe seg en situasjonsforståelse. Der grua i koia skulle være er det en gul plast badeand. Den har reist langt. Historia går slik, en gang på 90 tallet gikk det en kontainer over bord fra ett lastefartøy sånn midt ute i Stillehavet. Kontaineren var full av badeender, slik som den som i grua i koia. En tid etter kontainer over bord episoden begynte det å drive badeender i land i sørøst Asia, på vestkysten av Amerika, de ble funnet i Beringstredet, Grønland, Østkysten av USA og i Vest-Europa. https://en.wikipedia.org/wiki/Friendly_Floatees
Hvordan skal en fordøye overnevnte koie som kunst beror vel på hvilket kunstbegrep og hvilke kunstpraksiser en sokner til. Og om det i kunstsammenheng litt uvanlige materialet, og den skjødesløse omgangen med form og sprekker. Et foreløpig svar kan være at grisete tider krever ett grisete uttrykk.