En undringsfull utstilling

Hva er et “Katte-slott-muse-hus”? Utstillingstittelen “Cat Castle Mouse House” sin snodige sammenstilling av motsetningsfylte forbindelser setter tonen i utstillingen til Mads Andreas Andreassen, og skaper forventninger til at kunsten her rommer både tilslørte budskap og humor. Andreassen er spesielt invitert til visningsstedet Bruksrommet, og han har grepet muligheten til å veilede oss inn i sitt særegne kunstneriske prosjekt.

Bruksrommet er det nyeste innslaget av kunstnerstyrte galleri for visuell samtidskunst i Stavanger. Visningsrommet ligger i 2. etasje i atelierhuset til Tou Scene i østre bydel. Initiert av kunstnerne som holder til her, og driftet i samarbeid med Tou Scene, ble Bruksrommet åpnet i februar 2018 med en soloutstilling av den svenske kunstneren Vilda Kvist. Helgen 5-8 april var det duket for utstilling nr. 2 der Mads Andreas Andreassen fra Lillehammer viste sin kunst i Stavanger for første gang. Andreassen (1986) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo (KHIO) og ved Kunstakademie Düsseldorf, Tyskland. Han arbeider med forskjellige formater som maleri, grafikk, video, animasjon og musikk. Etter at Andreassen flyttet tilbake til hjembyen Lillehammer tok han initiativ til opprettelsen av Elephant Kunsthall, et kunstnerdrevet, ikke-kommersielt visningssted for internasjonal samtidskunst og research.

Når jeg ankommer Andreassens utstilling stopper jeg opp ved døråpningen hvor jeg har overblikk over hele utstillingen i det åpne rektangulære rommet. Bruksrommet er for anledningen godt opplyst slik at veggenes blendende hvithet umiddelbart skaper en kontrast til malerienes fargemettede mørkere palett. Lukten av maling røper at noen av maleriene er helt ferske. Gulvet er fortsatt så nybonet at maleriene speiler seg. Jeg får en tydelig opplevelse av at gallerirommet opphøyer kunsten. Jeg nøler litt med å gå inn fordi jeg nettopp har tråkket i våt sand i det jeg passerte byggeplassen utenfor. Fra min posisjon kan jeg se et stort metallprisme som svever omtrent en meter over gulvflaten midt i rommet. Stålvaierne som skyter ut fra hvert hjørne av installasjonen og inn i veggene bidrar til at nettopp dette verket umiddelbart blir det mest iøynefallende og dramatiske. Utstillingen omfatter 8 kunstverk, hovedsakelig oljemalerier, som på programarket blir presentert med nummer på et romkart, i tillegg til omfattende og uvanlige tituleringer. Jeg bestemmer meg for å følge denne veiledende rekkefølgeanvisningen fordi jeg får inntrykk av at en fortelling utspiller seg der inne. Jeg sjekker skoene mine og går inn.

Det første verket, Running To Catch My Farts (Pig and Gorilla, Campingsite) er en collage der fire lerret er festet på en bakgrunn sammensatt av flere treplater. Sentrert i nedre del tiltrekker en figurativ tegning min oppmerksomhet. Grisen og Gorillaen er skisseaktig tegnet inn med noe som minner om hvitt kritt på en sort tavle. De har dyrehoder og menneske-kropper og sitter ved en bardisk, akkurat langt nok fra hverandre til at de begge ser ensomme ut. I samme lerrets høyre del er tegningen zoomet inn på grisens hode, som et neste bilde i en tegneserie. Forstørringen viser et mannshode i profil med en osende sigarett i munnen. Det uvanlige er mannens katteører og karikerte grisenese. Denne omvendte antromorfiseringen understreker noe dyrisk ved denne mannen. Like til høyre for dyremannens hode ruver en form av sand som ligner en brystfager kvinnekropp i profil, som en avslørende tankeboble inne i tegneserien. Når jeg kommer tettere på kan jeg se at kvinneformen består av lim mettet med støvpartikler, nesten som i et indiansk sandmaleri. Her er sanden erstattet med avskrapet malingsstøv og rusk fra et ateliergulv. Plutselig er det noe som får meg til å stusse. Den så vidt synlige konturstreken rundt sandkvinnens bryst er taggete som kvasse torner. Dermed materialiseres et illevarslende tegn som gjør at drømmekvinne-bildet forvandles til en marerittaktig gollum.

De to herpede og skjødesløst festede lerretene i collagens øvre del domineres av bredpenslede gestikulerende malingsstrøk som virvlende blå bånd. Det abstrakt ekspresjonistiske formspråket forsterker inntrykket av hastverk og kaotisk bevegelse. Tittelen antyder at her handler det om å løpe for å ta seg selv igjen. Et av båndene skiller seg ut med sin purpurfarge og det bukter seg ut av sin lerretsdel og ned og inn i baren der det sneier over både grisen og gorillaen. Dermed knyttes den overhengende kaosskyen til det som skjer hos de to ensomme i baren. Kanskje som enda et signal på at de to som sitter der ikke er helt tilstede. Dyrehodene kan antyde at de begge har tankene sine et annet sted.

Variasjonen både i materialer og teknikk som brukes i denne monumentale collagen trekker oppmerksomheten mot kunstnerens lek og utforskning av maleriets og materialenes muligheter. En lek med alvorlige undertoner som er utført på en tilsynelatende tilfeldig måte bestående av både abstraherte formers uttrykksfullhet og figurative tegningers fortellingsinvitasjon. Men hva er det kunstneren forsøker å fortelle?

Tittelen I´m a Civilised First Man på verk nr. 2 angir at kunstneren vil fortelle om seg selv. I dette abstrakte oljemaleriet får et okergult fargefelt dominere der det lyser opp på en bakgrunn av mørke nyanser i brunt og rødt. Gulfargen er den samme som på bunnplatene på collagen jeg nettopp forlot, og det knytter de to verkene sammen. Det mest uvanlige med dette maleriet er rammen, som er laget av jern. Men hva med tittelen? Det er en stor erklæring til et lite maleri med jernramme uten innhold annet enn nonfigurative malingsflater.

Det er den franske poeten Stéphane Mallarmé (1842-1898) som er kjent for å ha skrevet og oppfordret den moderne poet til søke mot til å være en civilisé édénique – “a civilized first man”. Mallarmé var en lederskikkelse blant samtidens franske diktere og en inspirasjonskilde også for billedkunstnere og komponister. Han regnes også i ettertid som en svært viktig inspirator for den europeiske modernisme. I sin diktning viser Mallarmé med handling hvordan han forsøker å leve opp til dette idealet. Han innfører en ny måte å skrive på gjennom å skape en fullstendig ny helhet av bilder, rytmer og ordklanger, hvor bare noen fragmenter av kjent virkelighet inngår. Den moderne kunstmaler burde i henhold til Mallarmé forsøke å uttrykke noe som ikke allerede eksisterer. Male som om han var den første maleren, som en huleboer, som ikke tidligere har sett et maleri. Dette er logisk nok umulig så lenge du lever i en sivilisert verden som du ikke kan være upåvirket av. Mallarmé inkluderer denne kompleksiteten i uttrykket “a civilized first man”, men så presenterer han det som et ideal – noe å hige mot som kunster.

På utstillingens introduksjonstekst i programarket har Andreassen også skrevet noe som relaterer til dette å være en sivilisert first man:

Jeg forsøker å tenke, se noe for meg, høre meg selv.

Men jeg ser ingen ting, vet ingen ting, det må være luft.

Det er som om jeg ikke har et hode, det kunne like gjerne falt av.

Jeg bruker materialer som er for hånden – de er symbolske materialer. Jeg kjenner de ikke, jeg klemmer de, drar i det, børster og smører.

Jeg bruker opp plass og pigment, men hva skal være hvor?

Jeg er en sivilisert first man.

Tilbake til det lille maleriet ser jeg jordfarger og primærfarger innenfor en streng ramme av det industrialiserte jernproduktet. Men nå ser jeg at det på to steder bryter en klar blå farge igjennom som pustehull. De nesten umerkelige blå fargeflekkene røper at det finnes flere lag under den synlige overflaten. Her er spor etter kunstnerens handlinger, der hvert nytt lag og felt av maling som påføres utgjør et valg. Noen valg kan for eksempel gjøre at hele maleriet kollapser i brunt. Det kan virke som om Andreassen gjennom dette lille maleriet med den pompøse tittelen vil synligjøre den krevende arbeidsprosessen som ligger bak forsøket på å skape noe helt nytt. Den ubøyelige jernrammen minner om alle restriksjonene kunstneren allikevel opplever å arbeide innenfor.

To nye små abstrakte malerier er lagt til serien kalt Mouse Mourning Syndrome, og her i Stavanger vises nr. VII og VIII. I førstnevnte vises to markante, men abstrakte figurer i skinnende sort oljemaling som skaper en skarpt og ugjennomtrengelig kontrast til de grøtete omgivelsene som dekker resten av bildeflaten. Jeg blir fascinert av å se på den uvanlige overflaten, den tykke gjennomskinnelig tapetlimlignende massen med grønne og gule akrylpigmenter. Andreassen har i et intervju fortalt at tittelen henspiller på mus- og elefantbegrepet. Andreassen forklarte at elefant er hans alter ego i denne sammenheng, og at han mener at et abstrakt maleri er et tungt og krevende tema for en kunstner. Hvordan kan det egentlig ha seg at en enorm elefant er redd for en liten mus?

Neste nummer på romkartet viser seg å være det lille maleriet som har gitt denne utstillingen tittel og som trigget min nysgjerrighet umiddelbart. Cat Castle Mouse House (2013) viser en slags bygningskonstruksjon der taket har to spir med form som lyttende katteører over to buede vinduer som kan være kattens øyne. Et felt av sort maling dekker som en sladd over midtpartiet av slottet, med unntak av den buende inngangen nederst. Her er ingen dør men et åpent hull som fører innover en mørk gang som leder inn til et rødt rom. Det hviler noe urovekkende over uttrykket i dette maleriet. Det minner meg om følelsen jeg får av å se malerier av den surrealistiske kunstneren Giorgio de Chiricos: malplasserte forenklede arkitektoniske konstruksjoner, som ved hjelp av skyggelegging og fravær av levende vesener skaper en nagende atmosfære av uro og uhygge. De visuelle elementene Andreassen har valgt er med på å forsterke forvirringen som også tittelen insinuerer. Det kan se ut som om dette katteslottet egentlig er en maskert katt som har kamuflert sitt gap som en innbydende musehusinngang.

Neste maleri er monumentalt i størrelse og det har en tittel som jeg fikk frysninger av. The protagonist comes home, unlocks his door and there are some beings in the stove (2018). Selv om maleriet er abstrakt, og består av en stor blå flate bak et mørkt slør og med rødmalt innramming, kan jeg ikke la være å se lenge for å forsøke å finne noe gjenkjennbart. Maleriets urovekkende tittel viser seg å være et sitat hentet fra en novelle av forfatteren Frans Kafka (1883-1924). Kafka berømmes for å ha satt navn på fornemmelser og fenomener hans samtid ennå ikke var seg bevisst. Angstfylte beskrivelser av et menneskefiendtlig og avmaktsfylt samfunn. Hver for seg kan Kafkas fortellinger virke forvirrende, men samlet blir betydningene klarere. Relevant for Andreassens utstilling er også den spesielle skulpturen som utgjør minnesmerket etter Kafka i hjembyen Praha. Statuen viser forfatteren sittende på skuldrende til en stor dresskledd hodeløs mann. Minnesmerket skal visualisere selve kjernen i Kafkas forfatterskap, og dette snodige paret er beskrevet i Kafkas novelle “Description of a Struggle”. En hodeløs mann er nærliggende å tolke som et symbol for en mann som kun bruker de instinkter og minner som ligger lagret i kroppen, men ikke er tilkoblet hodet og fornuften. Dette kan også, etter min mening, tolkes som et symbol på at Kafka var en sivilisert first man, men ikke før Kafka rir på den hodeløses skuldre. Jeg tolker skulpturen som om Kafka er begge disse to versjonene av seg selv. Andreassen beskriver seg selv som en hodeløs maler i den refererte programteksten. Dette indikerer at Andreassen forsøker å formidle et uforklarlig fenomen som må oppleves gjennom sansene i kroppen.

Jeg konsentrerer meg igjen om å se inn i maleriet foran meg, jeg går på et vis inn i rollen til “the protagonist”, personen som kommer hjem og opplever at det befinner seg noen inntrengere der. Det mørke sløret filtrerer mitt innsyn til den tiltrekkende klare blå flaten innenfor. Kun noen udefinerbare former i rødt, brunt og gult kan skimtes der inne. Det forblir et mysterium, liksom mange av Kafkas tekster. Jeg går litt på avstand og kan skimte omriss av X-former som sammen med et sort transparent slør forsterker opplevelsen av at noe er fanget der innenfor, utenfor min rekkevidde.

Når jeg ser prismeinstallasjonen som svever like ved merker jeg at X-formene i maleriet på veggen gjentas tredimensjonalt i metallrammene i installasjonen. Størrelsesmessig er de to verkene også i samsvar, og det gir en opplevelse av at de to verkene har en uforklarlig tilknytning til hverandre. Det er noe befriende ved å komme til det siste maleriet på ferden rundt gallerirommet. Selv om jeg også her ser farger fra den samme paletten, er de mindre mettede og lysere og lettere. Dette maleriet har da også fått tittelen Best friends (Pig and Gorilla at the bar), (2017). Collagen helt i starten viste grisen og gorillaen som satt langt fra hverandre ved bardisken og stirret tomt foran seg. Noe må ha skjedd siden de to ensomme nå har blitt bestevenner. Den mest åpenbare endringen er at de to nå ikke lenger har menneskekropper, for nå er det en rosa gris og en brun gorilla som sitter side som side i baren. Det hele gis et ekstra humoristisk sting med den tydelig spiralkrøllede grisehalen som kommer til syne oppå bardisken. Bak seg har begge en markant slagskygge gjengitt i en klar blåfarge, og det underlige er at disse skyggene ligner to mennesker.

Ved nærmere øyesyn kan jeg se at grisen og gorillaen er malt med akvarellmaling på et tynt gjennomskinnelig bomullslerret. Dette skaper en letthet og fargeklarhet som underbygger en lystig stemning. Lerretet er montert på et underliggende lerret med oljefarger. Deler av underlerretets motiv, blant annet de to blå skyggene kan sees igjennom det transparente overflatelerretet. De valgte materialene gir en nærmest pustende overflate. Det mest tankevekkende er allikevel at bomullslerretets transparens gjør det mulig å se to bilder på en gang, og derved to alter egoer presentert i samme bilde, men også adskilt, som om de var på to bevissthetsnivå. Gjennom måten dette maleriet er laget blir menneskets kompleksitet visualisert på en fiffig og forunderlig måte. Jeg får en erfaring av at dette handler om å være tilstede med hele meg. Sett i forhold til tidlige verk i denne utstillingen kan dette bildet tolkes dithen at dyret (grisen) representerer den hodeløse mannen og skyggen er den lille mannen som sitter på dens skuldre. Tilstedeværelse av begge bevissthetsnivåene hjelper for eksempel til å bygge gode relasjoner til menneskene i ens umiddelbare nærhet.

Kan vi la kunstneren styre vår opplevelse av en tydelig iscenesatt kunstutstilling slik jeg har demonstrert ved å følge den anviste rekkefølgen og gripe tak i hint som kunstneren gir via bildetitlene og teksten i programarket? Er det ikke riktig at forfatteren (kunstneren) er erklært død, fordi det nå er betrakteren (hver og en av oss) som (gjen-)skaper kunstverket? Roland Barthes (1915-1980) skrev det berømte essayet “Forfatterens død” i 1968. Barthes brukt imidlertid diktingen til Mallarmé som et eksempel på at språket er performativt. Språket er selve akten, måten det blir skrevet på er selve innholdet, uavhengig av hva det blir skrevet om. Og siden meningen finnes i språket vil den også kunne finnes hos leseren av dette språket. Derfor er det at forfatterens død for Barthes også medfører leserens fødsel.

Hvordan maleriet er malt og måten det er ellers er gjort på (f.eks fargebruk, malingstrøk, materialer, tekstur, type lerret, rammebruk) er en inngang til å produsere mening. Måten Andreassen har sjonglert mellom teknikker og uttrykk har gitt meg som betrakter en ny og utfordrende aktiv opplevelse i møtet med hvert kunstverk. Utstillingen som helhet representerer en unik sammenstilling av malerier med gåtefulle uttrykk som har trigget min nysgjerrighet og tvunget meg til å være tilstede med all min oppmerksomhet. Og på forskjellig vis makter kunstneren å knytte det hele sammen til en fullstendig ny helhet av bilder som overrasker og til tider ryster.

Arnhild Sunnanå har nylig fullført sin master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes oppgave omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Sunnanå er engasjert som ekstern kurator for Olaf H. Lange-utstillingen som planlegges til høsten 2018 ved Stavanger Kunstmuseum og er frilans galleriassistent ved Prosjektrom Normanns. I tillegg til kunsthistorieforskningen arbeider hun også med kunstformidling, forelesninger og skriving. Hennes tidligere arbeidserfaring er fra økonomi og administrasjon inkludert gründervirksomhet. Sunnanå bor og arbeider i Stavanger.