Da vi ankom Sandnes kulturhus som skulle huse forestillingen for aldersgruppen 0-3 år måtte vi alle ta av oss sko og yttertøy, og slå av mobilene. Deretter ble vi hentet inn av en hyggelig kvinne i fargerike klær som ville at vi skulle møte vennene hennes. Vi gikk inn i et mørkt rom og satt oss på hver vår pute.

Som tittelen Sans og Samling tilsier, er hele seansen sansebasert. De små tilskuerne får en opplevelse gjennom flere sanser: syn, hørsel og berøring. Samtidig fungerer den samlende rundt barnet. Barn i denne alderen har tross alt ingen råderett over egen tid. Her kan foresatte og barn få en opplevelse sammen på barnets premisser. Tittelen peker også på den dagligdagse vendingen ”å gå fra sans og samling” som betyr at man mangler logisk sans eller fornuft. Opplevelsen kan sies å mangle logikk på den måten at det ikke var faste rammer som i tradisjonelle forestillinger, men det er en trygg, hyggelig og fargerik form for mangel på fornuft i så fall.

Utgangspunktet for Sans og samling forklares som «inspirert av målgruppens åpne eksistens i verden». Denne eksistensen utforskes blant annet ved at barna, deres foreldre, og jeg, sitter under et synkende og stigende takteppe. Jeg, den enslige og frivillig barnfri skribenten, bruker overdrevne bevegelser med penn og notatblokk for å vise at det er en gyldig grunn til at jeg er der uten barn. Teppet vi sitter under kan minne om en stjernehimmel, hvor alle universets farger og fasonger sees på nært hold under hele forestillingen. Dette universet beveger seg etter utøvernes bevegelser og musikken som spilles. Musikken er like drømmende og underfundig som både de glinsende putene på scenen og teppet som beveger seg over oss.

Det er to utøvere på scenen som for det meste er på alle fire og kravlende på gulvet. De bruker kroppen og rekvisitter i form av smilende puter som også rasler for å engasjere barna. Disse aller minste har ikke all verdens oppmerksomhet, men dette har forestillingen tatt i betraktning. Danserne har vennlige og smilende ansikter som stadig søker blikkontakt med publikum. Putene er laget slik at de kan tres på armer eller bein. En kan du ha på hodet som en hatt, mens en annen er stor nok til å tre på kroppen for å ha den på magen eller ryggen. Utøverne flytter sømløst puteansiktene på en måte som tilsynelatende får dem til å forsvinne inn og vokse ut av dansernes kropper. På et tidspunkt står en av dem på hodet med beina viftende i alle retninger og har en pute med ansikt på ryggen. Dette får det til å se ut som om det er puten som står på hodet.

De siste minuttene får barna ta del i forestillingen og vi får beskjed om å snu putene som vi har sittet på. Disse har også ansikter og vi blir fortalt at de er nye venner. Vi blir så bedt om å ta med oss disse nye vennene inn i midten av rommet, plassere dem sammen i en haug og legge oss oppå dem. Det kan godt hende at jeg ikke tok forestillingens premiss i betraktning, men jeg tenkte likevel at det kunne blitt gjort mer ut av disse vennene. Men de var for så vidt gode å ligge på. Putene som store og små publikummere satt på lå i tre rader bak hverandre. Dette gjorde det noe vanskelig for barna på de to bakre rekkene å se fordi de voksne sperret utsikten til scenen. Siden barna var for unge til å sitte alene hadde det muligens vært bedre om vi hadde fått sitte i en halvsirkel rundt den delen av gulvet som ble brukt som scene.

Musikken fortsetter når vi legger oss på putene i midten av rommet. Barna ble mer komfortable liggende, kravlende og humpende rundt i haugen av puter og mennesker, mens de voksne ble mindre komfortable da de ivrige barna også brukte de voksne som puter. Fremdeles sank og steg stjernehimmelen over oss. Som i resten av verket var også siste del av seansen lagt opp til å være på barnets premisser og åpen for at man kunne bli i haugen av puter (nesten) så lenge man ville.

Jane Fonda og Flode

Forestillingen Sans og Samling har ikke noen egentlig handling i tradisjonell forstand, men forandringer i tempo og stemning driver stykket fremover og tar tilbake oppmerksomheten til barna som tidvis begynte å gjøre andre ting enn å følge med på det som skjedde foran dem på scenen. Muligens kunne flere surrealistiske elementer holdt på barnas oppmerksomhet uten å skremme dem. Ellers så barna ut til å storkose seg. De klappet med, og hoppet opp og ned. Det virket som om barna ivret etter å være med på det som skjedde på scenen, men det var kun omtrent de siste ti minuttene hvor barn og voksne ble invitert med for å møte og leke med de glinsende og fargerike monsterputene. Jeg mener at forestillingen var behagelig slik den var. Hvert minutt var fylt av fine farger, rolig musikk og morsom dans, men forestillingen kunne potensielt ha vært enda bedre og mer interessant for barna om den siste og interaktive delen hadde vart lenger eller var integrert i større del av forestillingen. Det overrasket meg at den forholdsvis lange spilletiden på 40 minutter ikke så ut til å virke utmattende på de små barna. Forestillingen varer lenger enn det som er vanlig for de aller minste, men de små satt for det meste stille og stirret hypnotisert på scenen, eller så danset de der de satt som om de ville kopiere det som skjedde på scenen. Noen ble selvfølgelig mer oppslukt av egen aktivitet enn forestillingen.

Sans og Samling er et samarbeidsprosjekt mellom koreograf Ingri Midgard Fiksdal, scenograf og kostymedesigner Signe Becker og Ingvild Langgård som har laget musikken. Når jeg kontakter Fiksdal etter forestillingen forklarer hun meg at alle tre har barn på samme alder som målgruppen. Selv var de barn på 1970-tallet og oppvokst med barneunderholdning med sterke farger og analoge virkemidler. Det er tydelig at familieforestillingen er inspirert av 70-tallets estetikk slik de selv tilsynelatende opplevde den som barn. Håret til utøverne er satt opp i høye hestehaler med tjukke strikker. De har på seg velurtights i prangende farger og t-skjorter som får dem til å se ut som de kunne vært med i en av Jane Fondas treningsvideoer. De smilende putene sender assosiasjoner til den smilende flodhesten Flode som Trond Viggo Torgersen skulle lære å pusse tennene i programmet Mens vi går og legger oss på 1970-tallets Barne-TV på NRK.

Så, hvor vil de hen med denne 70-talls-inspirasjonen? Vil de utfordre barn med en form for underholdning som de føler mangler i den stillesittende og teknologibaserte oppveksten mange har i dag? Det virker sånn. Becker/Fiksdal/Langgård vil gi barna en helhetsopplevelse med både lek og fantasi, men jeg skulle gjerne sett at de dyrket de surrealistiske aspektene mer enn estetikken fra 1970-tallet. I løpet av forestillingen virker inspirasjonen fra syttitallet noe overflatisk, mer som en gimmick i form av farger og analoge hjelpemidler, enn som gjennomgående for prosjektet. Dette har naturlig nok med aldersgruppen å gjøre. De surrealistiske elementene dyrkes i større grad i forestillingen for aldersgruppen 3-6 år, hvor også intensiteten økes, danserne bruker bråere bevegelser og forsvinner i stoffene som brukes på scenen. I versjonen for de minste forsvinner også karakterene inn i tøystykker og kommer ut igjen, men mer som en “tittei”-lek. På samme måte som man utfordrer tidsaspektet i forestillingen, kunne man med fordel hatt med flere spennende momenter slik at de minstes sanser også utfordres i større grad. Selv om det da er på sin plass å påpeke at en av de minste brøt sammen i tårer og hyl om ”hjem” da Sans og samling så vidt var kommet i gang. Det til tross for at forestillingen var fylt med lek og fantasi med en rolig og behagelig atmosfære.

Siren Løkaas er freelance journalist og formidler ved Stavanger kunstmuseum. Hun har en bachelorgrad i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, og i tekst og skribent fra Westerdals Act. Samt en mastergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen.