Fabulering på høyt nivå

Hver morgen går Inger Bruun til atelieret sitt på Stasjon K i Sandnes, hvor hun har en full arbeidsdag. ¹ Det har ført til en bred produksjon av malerier, skulpturer og tegninger som nå vises i Sølvberget galleri. Her dyrker hun geometriske former som hun aldri har gjort før, og det med stort hell. Formene i maleriene går igjen i  skulpturene og skaper en helhet på tvers av medier. Fargene er for det meste primære —gul, blå og rød, men også en del grønt, sort og hvitt preger utstillingen. Uttrykket er lett, lekent og nesten helt uten figurer — det siste kommer an på øyet som ser. De geometriske formene er abstrakt satt sammen, men titlene insinuerer noe mer spesifikt. En skulptur har fått navnet «Svanen» og minner helt klart om en fugl, men er abstrakt i sin helhet. Det finnes også to skulpturer som er like i formen, og har interessant nok fått navn henholdsvis «Han» og «Hun». De to skulpturene er identiske, men har fått to grunnleggende biologisk forskjellige navn.

Denne spenningen mellom tittel og verk går også igjen i maleriene til Bruun, som har alle fått stedsnavn som begynner på bokstaven S. Soazza er en kommune i Sveits. Sokoto er en by i Nigeria. Solok er en by i Indonesia. Disse stedsnavnene har selvfølgelig ikke noe med maleriene å gjøre. De er helt tilfeldige, men har en funksjon. En tittel vil implisitt gi føringer fra kunstneren som påvirker betrakterens oppfattelse av verket. Bruun unngår bevist å bruke anonyme titler som "Uten tittel" eller "komposisjon 1", "2" eller "3". Bruken av "Uten tittel" vokste frem sammen med den abstrakte kunsten fordi det skulle være opp til betrakteren selv å tolke verket.

Bruun har selv utrykket at hun har alltid har hatt det fabulerende med seg, og det er tydelig i denne utstillingen. ² Å fabulere er: det å fable, dikte opp historier, eller fortelle fantasifullt. I psykologi brukes fabulering om det å assosiere inntrykk i en slik grad at assosiasjonene ikke lenger beholder dekning i den faktiske fysiske sansepåvirkningen. ¹ Dette er hun god på. Det er ikke bare titlene som ikke stemmer overens med virkeligheten. Både maleriene, tegningen og skulpturene er sammensatt av streker som danner fantasifulle formeringer. Samtidig er det målrettet arbeid som har blitt tålmodig bygget opp. Maleriene har små sirkler, streker og prikker, malt én etter én for hånd.

Surrealistisk kunstnerskap

Abstraksjon er bare ett av flere utrykk Bruun benytter seg av. Tegningene går tidvis over i figurasjon. Vesener som kan ligne på noe i virkeligheten, men som er resultatet av Bruun´s møysommelige arbeid i tusj. Hele 51 tegninger i sort og hvit henger samlet på en vegg. Det er nitid tegning — atter og atter — intuitivt og fabulerende. De minner meg om noen av hennes tidligere grafiske trykk som ikke er med i denne utstillingen foruten et litografi Fistel fra 1989. Fargene er de samme som går igjen i maleriene, men linjene varierer i tykkelse og formen er mer organisk. Tidligere verk som Fistel kan minne om noen av verkene til den spanske surrealistiske kunstneren Joan Miro. Det kan det være nærliggende å trekke linjer til surrealistene, som tidlig på 1900-tallet var opptatt av improvisasjonsteknikk. Den var viktig for å få i gang fantasien og tilgang til det ubevisste. De var inspirert av psykoanalyse, Sigmund Freud og Carl Jung, og ønsket å få tilgang til psyken og menneskets «indre verden». Men i denne utstillingen har Bruun spisset sitt abstrakte utrykk og har fokusert på få farger og former, som nikker i retting av russisk konstruktivisme og kanskje en av de første til å dyrke det non-figurative maleriet, Kazimir Malevich.

Universelt språk

Suprematisme og konstruktivisme var bevegelser i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, og hadde en annen tilnærming til kunst enn dadaisme og surrealisme. Den russiske kunstneren Malevich beskriver suprematisme slik: “Under Suprematism I understand the supremacy of pure feeling in creative art. To the suprematist, the visual phenomena and the objective world are, in themselves, meaningless; the significant thing is feeling, as such, quite apart from the environment in which it is called forth". ⁴ Han forstår altså kunsten som uavhengig av den objektive verden. Det er følelsen i kunsten som er av betydning. Samtidig hadde man tro på å at denne utopiske idealismen kunne bidra til å forbedre samfunnet og menneskeheten. I Bruuns arbeider i Sølvberget galleri flyter former med skarpe farger i et dynamisk forhold til hverandre innenfor det hvite lerretet (lerretet er ikke ubehandlet, man kan se penselstrøk i hvit maling). Jeg vil beskrive Malevich arbeider på samme måte. Det som skiller dem er bruken av titler. Malevich bruker bevist titler som beskriver akkurat det du ser. Eksempelvis maleriet av et svart kvadrat som heter The Black Square. Det gir ikke samme rom for fabulering som Bruuns lek med titler.

Malvich hadde tro på at de fleste kunne forstå hans kunst fordi han brukte et universelt språk av former og farger som alle kunne respondere intuitivt på. Denne utopiske ideen delte han med blant annet med den tyske Bauhaus skolen, hvor han også var på besøk.

Interdisiplinær

Bruun jobbet som arkitekt i mange år, og det er lett å se de utopiske prinsippene i hennes arbeid som inspirasjon fra Bauhaus, som var aktiv fra begynnelsen på 1900-tallet. Bauhaus var inspirert av De Stijls tre grunnprinsipper, som var primærfargene blått, gult og rødt, rektangel som grunnform og asymmetrisk balanse.

Bruun startet sin karriere i etterkrigstiden, men det var først på 80-tallet hennes utstillingsaktivitet startet. Selv om mange fremdeles, og kanskje på grunn av krigen, malte nasjonalromantisk, var flere inspirert av modernisme og det abstrakte maleriet. En av Bruuns tidlige samtidige Lars Tiller bruker det horisontale og vertikale i harmoniske og velkomponerte formasjoner. Bruuns malerier har eksperimentelle linjer og energiske runde former. Abstraksjon går hånd i hånd med figurasjon og et bredt spektre av farger. Hvor modernismens abstrakte kunst dyrket abstraksjonen, forlenger Bruun abstraksjonene ved å jobbe med forskjellige medier og disipliner. Dette gjør hennes arbeider høyst samtidig.

Sølvberget galleri er et stort galleri å fylle, men det er løst på en god måte. Formene i maleriene er trukket ut i rommet med skulpturene, og skulpturene har fått anerkjennelse med sin plassering. De kommer på ingen måte i annen rekke slik man ofte kan oppleve en slik mediumkombinert utstilling. Det samme gjelder tegningene, som til tross for sine små format fremstår ganske monumentale slik de henger samlet. Når jeg besøker galleriet er alle maleriene solgt, og det er få tegninger igjen. Jeg vet ikke om det er hennes fabulering som, til manges glede, vekker vår assosiasjonsevne, eller om det er det universelle formspråket som tillater oss som betraktere å respondere intuitivt. Antageligvis begge deler. Det er i iallfall tydelig at mange liker hennes fabulerende tilnærmingen til det abstrakte.

Astrid Helen Windingstad er kunsthistoriker, kritiker og medstifter av CAS – Contemporary Art Stavanger hvor hun er redaktør og daglig leder.