Tida var inne. Sanda i de antikke tidsmålerne utenfor inngangsdørene hadde samlet seg i den nederste kolben og sprengt glasset. På gulvet lå to ansamlinger av fin sand, en på hver side av åpningen. Tida hadde rent ut. Bokstavelig talt. Om tid var sand. En behersket demon voktet inngangen til helvetes porter og utsatte den uunngåelige hendelsen en stakket stund til. Nervøs latter fylte rommet. Angst. Nerver. Noen i forsamlingen var triste. Mjød måtte til. Tida var visst ikke inne. Ikke ennå.

Framsynthet kom ut av mørket og påkalte oss alle. Vi skulle være med sa Framsynthet uten et ord. Vi måtte bytte ham sa hun, fremdeles uten en lyd. Hun delte ut demoniske drakter til oss alle. Ikke til alle. Ikke alle var like heldige. Var dette en fordel på den andre siden? Ble man dømt på forhånd? Bare på grunn av hvordan man så ut? Eller hvor man stod? Den nervøse latteren som dekket over uvisshet ble enda mer nervøs av nærværet til Framsynthet. De triste ble bare tristere. Angsten forlot ingen. Det var ikke mer mjød igjen. Hvor ble det av tiden?

Det uendelige limbo var plutselig over. Demonen viste oss vei. Vi var på vei. Kanskje til et nytt limbo. Kanskje til vårt endelikt? Kanskje til Nirvana? I det mørke rommet bak porten møtte vi veggen. På begge sider av den uendelige veggen lå mørket. Tettere enn teppet vi stod på. Ingen kunne se hvor langt mørket strakk seg. Vi var bare her og nå. Det virket som en grenseløs situasjon og veggen ble et kjærkomment holdepunkt. Sammen med veggen ble vi en sirkel. Kroppene i rommet var en halv sirkel. Eller kanskje det var mer kropper i rommet enn som så? En 2/3s sirkel. Sammen med veggen ble vi en helhet. En ramme. En venn. Veggen ble vår venn. En av oss.

Ritualet begynner. To nonner, besinnet som få, beveget seg inn fra hver sin side av det uante mørket. De to nonnene hadde øyne i ryggen. Den ene sur. Den andre blid. De var ikke kristendommens nonner. Kanskje tilhørte de en annen sekt? En annen religion? De hadde vinger, som flyvende nonner har. De var ikke blyge. Jeg så en legg og et rødt kinn. Under nonnehabitten kunne jeg høre pust. Det kan ikke være lett å være nonne her bak helvetes port. Med et helvetes arbeid foran seg.

Nonnene korsfester tegn på veggen. En rett. En vrang. Skriften var riktignok på veggen, men mens en nonne var rett, var den andre vrang. En rett. En vrang. Med rettferdighet i sikte beveger de seg mot hverandre mens de korsfester grafemer konstant. En rett linje. En kurve. De utviser ikke mot. Men mot mot hverandre. Den ene er rett. Den andre er vrang. Rei Kawakubo smiler. Adrian Joffee er sur. Rei var stylist og påkalte disse habittene i en våt drøm. Adrian måtte betale. Sånn er det. Sånn har det alltid vært. Skriften på veggen er mot all forstand. En hånd beveger seg mot veggen. BANG!

BANG! Et merke etter fargen som møter veggen. Fargen som dras ut med et kjettersk sveip med hånda. Bortover veggen. De maler fanden på veggen, men jeg visste ikke at fanden er firkantet. Den vrange nonnen er løsere i snippen og vakler videre mot midten. Der møter hun sin rette søster. De går over og under hverandre. Som en maske. Eller som et mattestykke. En pluss en er djevelen. De fortsetter til hver sin kant. Vår venn veggen er offeret. Jeg kjenner ham igjen fra kunsten. Jeg er vitne til den hvite kubes eget personlige helvete.

Hieroglyfene er tilfeldige. Fanden er neppe tilfeldig. De to nonnene kommer neppe til å vekke de døde til live. Men de vekker noe helt annet. Midt i rommet ligger to bjørnedyr. De har ligget helt stille på en plattform. Som objekter. De mest frastøtende objekter du kan forestille deg. Bjørnedyrene kan overleve det meste. Til og med vakuumet i ytre verdensrom. Her ligger de. Midt i ritualet. Fra det indre rom til vårt verdensrom. De finnes jo overalt, så jeg burde ikke være overrasket. De er allestedsnærværende. En over den andre. En rett og en vrang. Ser du et mønster her?

Jeg ser et monster. En motsetning mellom gulv og vegg. Nonne og bjørnedyr. Rytmisk og slapp. De to bjørnedyrene synker nedover plattformen midt i rommet. De er som sand i et timeglass. Som sirup på display. De er tregkrypere. De drypper nedover og når gulvet. Time’s up. De eier ikke mål eller mening. Nonnene er på plass og sjekker at ting er under kontroll. De visste at dette skulle skje. Ritualet må fortsette. Enten om et bjørnedyr vil eller ikke. En rett. En vrang.

Lyden av helvetet er besnærende og langt fra så pinefullt som en skulle kunne tro. Musikken konspirerer med nonnene som har mistet all besinnelse. De danser i en vill stakkato. En magisk dildo viftes i rommet. En hårete kjepp viftes i rommet. Er dette besvergelsen? Eller er det velsignelsen? Klumpfot. Bjørnedyrene puster ikke. Det har evolusjonen tatt seg av. Men i kveld er de ekstra. Ekstra her. Ekstra klumpete. Nonnene troner i sin elegante klønethet over de to bjørnene. Bjørnedyrene og nonnene mot den uendelige veggen. Veggen som har blitt tilgriset av besvergelser fra en annen verden.

Vi er tilgrisede. Vi er møkkete. Vi må renses. Vi har sett for mye. Nonnene døper oss i lavendelvann. En rettferdig dom. Vi lukter og er. Nok. Nonnene har funnet gleden og dømmer seg selv. De må renses. Nonnene tar sine siste steg rettferdig rundt i rommet. De finner hverandre på plattformen som en gang huset bjørnedyrene. En rett og en vrang vrir seg rundt hverandre. En fullendthet som aldri før har eksistert. En skulptur av Dame Barbara Hepworth. Og verden er i ferd med å ende. En bevegelse uten like. De to har tømt seg totalt og gitt alt. Men hvor skal vi nå? Bjørnedyrene ser ut til å ville eksplodere. Er dette en vakling eller et grøss? Et gys eller en gru? Ikke vet jeg, men verdens ende er her. Alt blir svart. Slutten er her.

—

Geir Haraldseth er daglig leder på Rogaland Kunstsenter og er basert i Stavanger. Haraldseth har en BA i Fine Arts fra Central Saint Martin’s College of Art and Design og en MA i Curatorial Studies fra Bard College. Tidligere har Haraldseth jobbet som kurator på Nasjonalmuseet, Oslo og på Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Kunstakademiet. Haraldseth har bidratt til flere magasiner som bl a Art in America, the Exhibitionist, Kunstkritikk, Acne Paper, og Landings Journal.

*

Geir Haraldseth is the director of Rogaland Kunstsenter and based in Stavanger, Norway. Haraldseth holds a BA in Fine Arts from Central Saint Martin’s College of Art and Design and an MA in Curatorial Studies from Bard College. Previous positions include curator at the National Museum of Art, Design and Architecture, Oslo, and at the Academy of Fine Arts in Oslo. Haraldseth has contributed to several journals and magazines including Art in America, the Exhibitionist, Kunstkritikk, Acne Paper, and Landings Journal.