Bortsett fra de primærfargede søylene i inngangspartiet er Galleri Opdahl en hvit kube som ligger skjult i det gamle fabrikklokalet i Haugesundsgaten. Den hvite kuben er et modernistisk kjennetegn, det asketiske rommet hvor kunsten er det eneste som skal tre frem. Den hvite kuben i Østre bydel huser denne gang Natasja Askelunds abstrakte malerier. Indestructible heter den lavmælte utstillingen som er Askelunds andre utstilling på to år hos galleriet. Løst oversatt betyr ‘indestructible’ uforgjengelig eller noe som ikke kan ødelegges, og utstillingen bugner over av kunsthistoriske modernistiske referanser som fungerer som hånd i hanske med galleriets hvite vegger.

En kontekst jeg mener må nevnes her er Askelund og Opdahls engasjement som tydelige motstandere av Kunsthall Stavangers omdiskuterte salg av Barbara Hepworths skulptur som har stått utenfor kunstforeningens lokaler siden 1968. Ved å skrive disse ord vet jeg at det genereres en forventning om en meningsrekke i lys av debatten. Beklager å måtte skuffe de av dere som er armert med argumenter, alt jeg har å si om den saken er at Askelund og Opdahl representerer ett (modernistisk) syn på saken, noe som kan kaste lys over Indestructible.

Kunsthistorikeren Gunnar Danbolt skriver i sin nyeste bok Frå modernisme til det kontemporære om begrepet ‘remodernisme’, ikke som en kopi, men som en fornying av visse aspekter av modernismen. For meg er det nettopp dette Askelunds malerier er. Burst er et stort maleri med mangfoldig koloritt, linjer og tekstur. Det er intuitivt i utrykket og jeg finner den samme gesten som i Cy Twomblys verk. Den er så historisk, men umiddelbar og beundringsverdig at jeg blir ydmyk der jeg står foran den. Den intuitive streken trekker seg noe tilbake og går mer over til flater etter hvert som jeg beveger meg innover i kuben. Når jeg kommer til maleriet som har fått navnet Puls ligner det ikke det første maleriet i det hele tatt. Fargefeltene er større, duse og selve lerretet er avskåret med en overlapp til venstre som en rift eller det Barnett Newmann muligens ville kalt en ‘zip.’ Newmann ønsket at ‘zips’ i maleriene hans skulle aktivere og fylle rommet for å skape en nærhet til betrakteren, samme effekt Askelunds malerier skaper, selv om de er aldri så lavmælte.

Maleriet nummerert med tallet 8 og navnet Basketak har så duse farger at man nesten ikke ser dem, og man blir usikker på hva som er lerret og hva som er maling fordi de lyse nyansene av hvite fargefelt er så udefinerbare. Det hele skaper, ironisk nok, med tanken på tittelen maleriet har, en ekstrem sart effekt. Det ligger en motsetning i denne måten maleriet oppleves visuelt, og navnet som forsterker min oppfatning av både maleriet og kontekstens betydning på en indirekte måte. Mine tanker vandrer til Helen Frankenthalers ’Color-Field Painting’ på den måten at det handler om maling og farge på en flat overflate. Frankenthaler skiller seg fra de andre abstrakte ekspresjonistene ved ikke fokusere på det individuelle eller emosjonelle aspektet, men heller formale problemstillinger. Frankenthaler sa i et intervju med Artforum i 1965: «If you have bands of blue, green and pink, the mind dosen’t think sky, grass and flesh. These are colors and the question is what are they doing with themselves and with each other. Sentiment and nuance are being squeezed out.» Askelunds bilder handler på samme måte om det som faktisk kan utrykkes med farger, former og penselstrøk, og samtidig om grensen for hva som kan utrykkes på denne måten.

Etter å ha opplevd ni malerier i denne modaliteten, henger Utpust som en siste meditasjon over lerretet. Her er det ikke mye som skjer på overflaten, foruten en liten, var gest øverst på lerretet som nesten tar pusten fra meg fordi den er så delikat. Det abstrakte maleriet er så destillert at det modernistiske utrykket nesten koker over i sin meditasjon over maleriet som medium. Borte er de intense fargene og den naive streken i mange av Askelunds tidligere arbeider. Det er ingen ‘pop’ referanser å finne i denne utstillingen. Den fremstår som en hyllest til lerretet hvor Askelund oppfører seg så ydmyk og respektfull ovenfor lerretet at det til tider knapt oppleves som bearbeidet. Fargene er duse og de slår meg som en tendens av vår egen samtid. I denne sammenheng forsterker de kunsthistoriske referansene og den hvite kuben vår oppfatning av maleriene som barn av modernismen. Den hvite kuben skal fungere som et nøytralt rom uten forstyrrende elementer og er skreddersydd for kunstverk som ønsker å fokusere på form fremfor innhold. Nå er jeg av den oppfatningen at konteksten spiller en rolle, og jeg kjenner at den elitistiske holdningen som følger den modernistiske manér, som man kan ane hos både Askelund og Opdahl, skaper en bismak jeg ikke setter pris på, fordi maleriene tross alt er kontemporære.