En skulptur av en gaselle ble i sin tid gitt i gave til Stavanger kommune av den norskættede kunstneren Marshall M. Fredericks (1908-1988) fra USA. Med en vridd positur strekker gasellen seg mot himmelen i parken ved byterminalen i Stavanger sentrum, og er det første mange ser når man ankommer byen. På sokkelen leser man at kunstneren dedikerer skulpturen til «menn og kvinner av norsk ætt, som har bidratt til å bygge Amerika.» Da er gasellen et underlig valg ettersom gaseller verken lever i USA eller i Norge. Det malplasserte dyret befinner seg ikke bare på feil kontinent, men er også adskilt fra resten av flokken sin. Gaseller er sosiale dyr som i all hovedsak lever i flokk, og siden de er byttedyr bidrar flokken til økt beskyttelse og bedrer sjansene for å overleve. Dette kunstverket ser imidlertid ikke ut til å handle så mye om dyret i seg selv, og vitner ikke om noe forsøk på å gjengi det elegante dyret i noen naturlig sammenheng. Gasellen har forbeina hengende i luften og hodet bøyd bakover på dramatisk vis- nærmest en kontrapost for dyr. Dette kan vitne om at den er død, at den er gjengitt i det øyeblikket hvor den har sine siste krampetrekninger før den faller om.

Muligens er gasellen skutt av en troféjeger hvor de distinkte hornene etter hvert vil havne på hytteveggen i et fremmed land. Ikke at gasellen er blant de fremste troféene å samle på for dem som driver med slikt – den er jo tross alt ufarlig og langt nede på næringskjeden – men hvem vet. Den kan være død simpelthen fordi det har ingen betydning, for verken kunstneren eller noen intendert betrakter, om den er i live eller ikke. Skulpturen er jo på mange måter et trofé i seg selv, og da gjør det ikke så mye at gasellen ikke har noen særskilt betydning verken i USA eller i Norge. Den blir slik et trofé fordi den representerer et vilkårlig dyr på menyen over alle tilgjengelige skapninger vi forsyner oss av. Når det er sagt representerer den først og fremst en tidløs og universell kulturell gest: gaven.

Den franske samfunnsforskeren Marcel Mauss drøfter gaveutvekslingens betydning i sitt essay, «Gaven» fra 1925. Han peker blant annet på hvordan gaven skaper gjensidige sosiale forpliktelser og bånd mellom giver og mottaker. En gave kommer alltid med en rekke uskrevne forventninger, og Mauss hevder gaven kommer med tre former for forpliktelser: plikten til å gi, plikten til å ta imot, og plikten å yte en gjengave. Gjenytelsen er vanligvis i en annen form enn den man mottok, og mer enn selve utvekslingen av goder eller ytelser over tid er gaven også et bevis på relasjonen mellom giver og mottaker. Den skaper, bekrefter og symboliserer gjensidig sosial avhengighet og virker sosialt integrerende. ¹

Det er lett å tenke at et slikt uformelt økonomisk system rundt gaveutveksling neppe kan være stabilt over tid, men Mauss viser til flere empiriske eksempler på hvordan hele samfunn er basert på gaveøkonomi, og til tross for uuttalte normer og regler rundt gaveutveksling, finner man dette systemet i ulike former i alle kulturer. På et vis er det noe dypt humanistisk over gaveutveksling, og det viser hvor avhengig vi er av hverandre og hvordan gaver skaper og forsterker mellommenneskelige relasjoner. På en annen side tar kanskje forventningene om gjengjeldelse noe av gleden og uskylden over å gi og motta gaver. Et apropos er at man også finner en rekke eksempler på gaveutveksling i dyreriket og fenomenet er slett ikke kun er forbeholdt mennesker; hanedderkopper som gir gaver til hunnen har større sjanse for å få parre seg, og kråker er kjent for å belønne mennesker som mater dem med små gaver.

Mauss sin teori rundt gaveutvekslingen kan også gi et relevant perspektiv for å diskutere Marshalls gave til Stavanger by, som er spesielt dedikert til norske utvandrere. Fortellingene om nordmenns utvandring til Amerika er som oftest gjengitt med en stor dose nostalgi og eventyrlyst. Kontinentet på andre siden av Atlanterhavet bugnet av overflod, og alle som turte hadde muligheter til et bedre liv i USA. Landet var preget av multikulturalisme og er bygget på innvandring fra en rekke ulike land. Til tross for at Norge var et lite land, utvandret nærmere 800 000 mennesker fra Norge i periode 1830-1920 – muligens den største prosentmessige andelen av befolkningen fra noe land i Europa – og i dag bor det nærmere 4,5 millioner norskamerikanere i USA. De fleste utvandrerne bosatte seg i Midtvesten, og i dag bor det for eksempel mer enn 850 000 mennesker med norske aner i Minnesota, 15 prosent av delstatens befolkning. Årsakene til utvandringen er mange og komplekse, men i starten var det en hovedvekt av menn og familier fra landbruksområder som emigrerte, da det ikke var mulig for alle å leve av å dyrke jorden i distrikts-Norge.

Da de norske utvandrerne ankom USA startet mange med jordbruk. Til tross for at utstyr og redskaper var dyrt, var det svært enkelt å skaffe seg landområder. I 1862 vedtok USA hjemstedsloven Homestead Act, som åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ønsket å bosette seg i USA og drive jordbruk fikk tildelt 650 mål til odel og eie. Den generøse gaven forpliktet mottaker til å bosette seg og å drive landbruk i minst fem år. Landbruket bidro til å skaffe mat til en stadig økende befolkning, og det var i stor grad slik menn og kvinner av norsk ætt bidro til å bygge Amerika. Det hører imidlertid med til historien at landområdene staten delte ut til nybyggere ikke nødvendigvis var ubefolket, og Homestead Act gjorde uopprettelig skade på den amerikanske urbefolkningen som ble fordrevet fra sine land og tvunget inn i stadig mer avgrensede reservat. Når man snakker om byggingen av USA på 1800-tallet mener man, retter sagt, kolonialiseringen og undertrykkingen av en urbefolkning som har levd i områdene lenge før europeerne ankom, men dette aspektet utelates ofte fra de mer glansede historiefortellingene om Amerika.

USAs historie starter ofte med italienske Christopher Columbus som får æren for å ha oppdaget Amerika i 1492. Han hedres med en årlig helligdag 12. oktober. ² Til tross for at Columbus vanligvis krediteres å ha oppdaget Amerika vet vi at andre europeere seilte til Amerika tidligere, blant andre dro vikingen Leiv Eiriksson til Nord-Amerika nesten 500 år før Columbus. Også Eriksson fikk etter hvert en offisiell merkedag i USA, tre dager før Columbus Day, 9. oktober. Historieskrivingen endrer seg og nyanseres heldigvis, og i forkant av 500-års jubileet til Columbus i 1992, møttes 350 mennesker fra ulike amerikanske urbefolkninger til en konferanse. De erklærte 12. oktober for «International Day of Solidarity with Indigenous People». Senere fulgte FN (Forente nasjoner) etter, og i 1994 erklærte de 9. oktober som «International Day of the World’s Indigenous Peoples». ³ Nylig anerkjente president Joe Biden 11. oktober som «Indigenous Peoples’ Day» og markeres heretter som en offentlig helligdag i USA. Et annet tegn på holdningsendring ser vi på de mange titalls Columbus-statuer som er blitt fjernet i nyere tid; både gjennom kommunale vedtak som følge av massive protester og som et resultat av vandalisme. Særlig mange av disse protestene fant sted i 2020, etter den svarte amerikaneren George Floyd ble drept av politiet i Minnesotas største by, Minneapolis. Protestene rettet på ny fokus mot strukturell rasisme og diskriminering i USA, og de mange statuene av mennesker som aktivt utviklet og muliggjorde disse strukturene ble arena for protester, aksjoner og i enkelte tilfeller vandalisme. Fortsatt finnes det om lag hundre Columbus-statuer i USA i tillegg til flere tusen stedsnavn etter italieneren. Columbus kan med rette klandres for å ha medvirket til folkemord og det ikke vanskelig å forstå hvorfor mange er provosert og såret over hans prominente tilstedeværelse i offentlige byrom.

Man kan ikke umiddelbart sammenligne disse statuene av Columbus med den underlige gasellen ved Breiavatnet, men en bør samtidig være bevisst på baksiden av norsk utvandring, og vårt bidrag til kolonialiseringen og undertrykkingen av amerikanske urfolk. Det er uvisst hvilket forhold lokalbefolkningen i Stavanger har til Fredericks gaselle, om de vet hvor den kom fra eller hva den skal symbolisere. Antageligvis vil nok mange forbipasserende kun registrere en figurativ skulptur av et dyr uten noen videre refleksjoner (det er tross alt flere andre nokså tilfeldige statuer av dyr i byparken rundt Breiavatnet). Men skulpturen kan og bør minne oss om at Norge en gang var et svært fattig land hvor deler av befolkningen så seg nødt til å bli økonomiske flyktninger i håp om et bedre liv i fjerne land. Dette skulle som kjent senere endre seg, og Norge er i dag blant verdens rikeste land og scorer høyt på enhver skala som måler velferd, lykke og stabilitet. Skulpturen bør derfor også være en viktig påminnelse om at vi er en del av en større global helhet, og inngår i uformelle økonomiske og sosiale systemer.

Så, om norske kvinner og menn var med på å bygge Amerika og samtidig forvise urbefolkningen; hvilket ansvar følger med dette bidraget, hvilke uformell takknemlighetsgjeld står vi i, og hvordan kan vi oppfylle våre forpliktelser i dag? Vi står nødvendigvis ikke i en særskilt takknemlighetsgjeld til USA, men som et nyrikt land med denne emigrasjonshistorien skulle man tro vi ville vise større solidaritet ovenfor andre mennesker på flukt — uavhengig om det er på grunn av økonomi, klima eller politikk.

At Norge gikk fra å være et fattig land til et rikt land skyldes en stor dose flaks. Det skulle vise seg at det fantes olje under havbunnen på norsk sokkel, og denne oljen har vi solgt de siste 50 årene. Mens vi har blitt rike har oljen bidratt til klimaendringer som rammer andre mer enn oss selv. FN omtaler klimautfordringene vi står ovenfor som «the single greatest threat to human rights in our era,» ⁴ til tross for at det ikke eksisterer en allment akseptert eller juridisk definisjon av hva en klimaflyktning faktisk er. Dette betyr at disse menneskene har svært begrenset beskyttelse og få rettigheter, samtidig som Verdensbankens prognoser advarer at det kan være over 200 millioner klimaflyktninger i 2050 med mindre drastiske klimatiltak iverksettes globalt. ⁵ Rent formelt er det lett for Norge å frasi seg det meste av ansvaret, ettersom vår oljeutvinning er renere enn andre oljenasjoner, og vi er et lite land, og våre bidrag utgjør lite i forhold til store land som USA, Kina og Russland. Man kan bare håpe at vi som nasjon framover vil erkjenne den uformelle sosiale kontrakten og plikten til å ta imot, når mennesker som tvinges til å flytte søker opphold i Norge. Aller helst skulle jeg sett den enslige gasellen ved Breiavatnet få en make som dedikeres til hva vi vil forplikte oss til å gjøre framover, ikke til hva vi har gjort.

Espen Johansen er en kunsthistoriker, kurator og skribent med base i Tromsø og Bergen. Han tar en PhD som kurator ved Kunstakademiet i Tromsø, og har en MA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen og en grad i kreativ kuratering fra Kunst og Designhøgskolen i Bergen. I 2019 deltok han på det ettårige kurset, ‘Negotiating Artistic Value: Art and Architecture in the Public Sphere’ ved Royal Institute of Art i Stockholm. Hans kuratoriske praksis tar utgangspunkt i potensialet i kunsten som en alternativ kommunikasjonsmetode i vårt madiafokuserte samfunn, særlig med fokus på kunst i det offentlige rom og maktstrukturene i den offentlige sfæren.