Hele tre ganger måtte jeg besøke Melanie Bonajos utstilling  Does it matter who orbits ? blackLED sex ii forest på Rogaland Kunstsenter. Utstillingsrommet oppleves første gang litt bortkomment. Plakater henger sporadisk på veggene i en collage, noen potteplanter er plassert litt tilfeldig i vinduskarmen og rundt videoverket Matrix Botanica/Biosphere above Nature (2013). To forskjellige plakater ligger i hver sin bunke på gulvet, de er gratis for publikum til å ta med et eksemplar. I et intervju med Hannah Mandel i 2013 sier Bonajo: ”[…] Most of the time I make a poster inside so people can put it on their wall if they like. If they no longer like it, they can take it away and decide to keep or trash it. The white cube is not an essential platform for me. It might as well be a black box, a website, a kitchen closet or a forest. I am interested in processes, in energy. The object is never the final destination […]”

Det jeg ikke oppfattet første gang jeg besøkte utstillingen var at den spredte fremstillingen av eget arbeid og funnet billedmaterialet ikke var poenget. Utstillingen har to hovedverk Fake Paradise (2014) og Economy of Love (2015) som vises i de to andre gallerirommene. Disse er en del av trilogien Night Soil, og de krever sin tid med en varighet på til sammen 32 minutter.  Filmen Fake Paradise (2014), som skildrer menneskers forskjellige opplevelse med det LSD-lignende stoffet Ayahuasca, er veldig teatralsk, noe som gjør den svært humoristisk. Hippie-stemningen dukker fort opp hos meg, men når man først vier litt tid til Fake Paradise, er ikke ”Peace and Love” den fanen som svaier høyest. Derimot er det sorg, melankoli og kritikk av det moderne menneskets ”suksessoppskrift” som står på plakaten.

Fastlåst i egen kultur

Det er her det blir interessant. ”Suksessoppskriften” er å være lykkelig, smart og attraktiv. Kvinner higer ofte etter kommersielle skjønnhetsideal som ikke nødvendigvis er sunne for oss, samtidig som vi utrykker at det er noe vi ønsker å fri oss fra – et utbredt paradoks. Bonajos verk oppfordrer til å fri tankene og sinnet fra disse fordommene samfunnet pålegger oss. For å få frem dette poenget går hun i detalj i sine verk og blåser opp formatet i form av mange små og store bilder, i videoer og papircollager. De er desorienterende, humoristiske, sprøe og ulogiske bilder av mennesker og dyr. Filmen Fake Paradise er vanskelig å beskrive fordi det føles som om å være i en hallusinasjon, som en dokumentarisk Fear and Loathing in Las Vegas. Humoren som ligger i disse hallusinasjonene er meget befriende. Det sies at den beste kuren mot sorg eller melankoli er humor. Bonajo snur om på det. Kan melankoli oppstå ved mangel på humor?

Temaet som handler om det moderne menneskets dilemma tas videre i Economy of Love (2015). Verket presenterer en Brooklyn-basert bevegelse av kvinnelige sexarbeidere og deres personlige erfaringer gjennom monologer. Filmen oppleves som en skildring av historiene som fortelles. Det visuelle føles veldig iscenesatt, men historiene føles autentiske. De omhandler kjønnsidentitet, vårt forhold til egen kropp og seksualitet. Det blir sagt i videoen at healing er den nye punken. Ved å aktivt søke seksuell healing kan kvinner fri seg fra fordommer og forventninger om kjønnsidentitet og skjønnhetsidealer. Det er altså snakk om ”profesjonell” seksuell healing som opprør. Hva skjedde med DIY-sex?

Seksuell healing bringer meg videre til neste rom og en annen type healing, nemlig ”one night stand”. Filmen Matrix Botanical/Biosphere above Nature skiller seg fra de andre personlige verkene ved å være mer botaniskdokumentarisk. Her blir vår tids utnyttelse av naturen sammenlignet med nettopp et ”one night stand”. Det vil si at måten vi utnytter naturen på i dag gir en kortvarig tilfredstillelse av det moderne samfunnets behov, det er nytelse kun for noen få generasjoner.

Privat/ offentlig

Tracy Emin er vel det mest kjente eksempelet på en grensesprengende personlig kunstner. Etter å ha fått et innblikk i hennes verden skal det mye til for å overgå hennes utleverende kunst. Emin visker ut grensen mellom privat og offentlig. Det oppstår et paradoks med disse personlige historiene når de befinner seg i det offentlige rom. På den ene siden er det bare ved å være personlig og utleverende at man kan utfordre vårt forhold til seksualitet og spiritualitet, samtidig kan det være ekskluderende fordi det skaper andre typer forventinger om frigjøring som ikke nødvendigvis samsvarer med egne erfaring eller etiske grenser. For å unngå dette dilemmaet kan man se det på en annen måte: til slutt handler det om den personlig transcendensen mange mennesker er på jakt etter, med eller uten narkotiske stoffer, religion eller oldtidstradisjoner. Transcendens handler i Kants forstand om det som ligger hinsides grenser for mulig erfaring. I guddommelig forstand som noe oversanselig, eller det kan forstås som overskridelse fra et område eller tilstand til noe annet.

I den sammenhengen kan man se billedcollagen i utstillingen som fragmenter av temaene presentert i filmene. Melanie Bonajos arbeider kan muligens forstås i dette mellomrommet, flytende mellom tilstander. Hun lar ikke verkene formes til noe håndfast eller bestemt som kan knyttes til det sanselige, men i overskridelsen finnes energi og prosess. Bonajo stiller veldig mange kritiske og intellektuelle spørsmål med utstillingen, men hun protesterer så meget at jeg ikke helt får med meg alle de spørsmålene som stilles. Jeg befinner meg et sted mellom objektene i utstillingsrommet og alle spørsmålene, noe som kanskje er poenget? Litt frustrert over å ha havnet i et slags limbo, tok jeg med meg det mest håndfaste jeg kunne finne i utstillingen, de to plakatene, og forlot Rogaland Kunstsenter med En Vogues ”Free your mind, and the rest will follow” på hjernen. Utstillingen står til midten av mars og er verdt et besøk eller to.