Hører du kråka?

Et steinkast fra Hå Gamle Prestegard finnes et myldrende fugleliv av forskjellige arter som toppdykker, skjeand, svartterne, sivhøne, brushane, jærlo, kornspurv, svartryggerle. Jæren er et fugleeldorado for våtmarksfugl og det raster hundretusener av fuglearter her årlig. Fugleinteresserte reiser langveis fra for å få et lite glimt av disse fuglene. På selve prestegården hadde Tove Kommedals utstilling dEFINISJONSMAKT / OG en helt annen art som tema, nemlig den selsomme kråka.

Kråka har fått en sentral plass i kunstprosjektet til Tove Kommedal som er todelt; en publikasjon dEFINISJONSMAKT, og en utstilling Og.  I utstillingen, som befinner seg i Løa på prestegården, ligger kråkene strødd utover gulvet, eller rettere sagt møysommelig dandert. Måten de er plasser på reflekterer respekt for de livløse kråkekroppene. På den ene veggen ovenfor dem henger flere tegninger. De kunne være kråkas egen tegninger fordi tegningene består av mange korte, sporadiske streker med blyant, på store ujevne hvite ark. På veggen ved inngangsdøra henger det dokumentasjon av et kartleggingsarbeid gjennomført av Tove Kommedal i samarbeid med gastronomisk institutt under åpningen av Article-biennalen i 2012. Da ble det servert kråkekanapeer, og publikum fikk anledning til å delta i en spørreundersøkelse om deres opplevelse av – og holdninger til kråkekjøtt som mat. Dokumentasjonen består også av flere tester. Blant annet ble næringsinnholdet i kråka testet av Eurofins, og det viste seg at næringsinnholdet i kråkekjøttet burde kunne brukes som matfugl på lik linje med andre matfugler. Overfor dokumentasjonsveggen står en pidestall med osteologisk materiale (den delen av anatomien som omhandler skjelettet) som er et resultat av et residensopphold i Lofoten hvor Kommedal inviterte naturterapeuter fra flere felt til å diskutere og undersøke kråkeskjelettet for potensielle healende krefter.

Med den vitenskapelige metoden på veggen og den spirituelle tilnærmingen representert på en pidestall vil jeg påstå at dette er en perfekt måte å fremstille to polariteter på. Enten det er vitenskap og det ”alternative” eller det emosjonelle og rasjonelle, så settes søkelyset på hvordan definisjonsmakten opptrer i samfunnet. Denne dikotomien går igjen i hele Kommedals todelte prosjekt med den visuelle utstillingen og den skriftlige publikasjon. I publikasjonen dEFINISJONSMAKT diskuteres definisjonsmaktas betydning innen felt som kunst, filosofi, biologi, gastronomi og kultur –  alle med utgangspunkt i kråka.  I forordet til boken skriver direktør for Stavanger Kunstmuseum Hanne Beate Ueland om Tove Kommedal: ”Hun beveger seg, kanskje ikke ulikt Castoriadis mellom forskjellige fagfelt fordi hun finner at det er her, i mellomrommene, hun som kunstner kan bidra.” Kommedals kunstprosjekt som står i bro mellom utstilling og publikasjon fyller også tomrommet imellom, og jeg overlater ordet til henne med et utdrag fra bokens introduksjon hvor Kommedal gir en personlig, men nøktern forklaring på pendlingen mellom det emosjonelle og rasjonelle i prosjektet:

I grålysningen der jeg bor, flyr kråkene, som oss mennesker, på vei mot dagens gjøremål.

 Våren 2011 kjører jeg mot miljøstasjonen på Hå, hvor jeg har fått tilgang til en fryser fylt med kråker. Jeg tar dem ut, en etter en, og putter dem i sorte søppelsekker. Det er ekkelt. På vei hjem, som er en snau times kjøretur fra miljøstasjonen, kjører jeg meg vill og ender i en blindvei. Og kråkene, døde i bilen. Tar stadig større plass. De sekundene bilen står stille, mens jeg girer fra første til revers og tilbake, blir jeg overveldet av angst. Gråten tar meg og lettheten kommer først når jeg kan legge fra meg kråkene på naturhistorisk museum hjemme i Stavanger.

 Kunstprosjektet dEFINISJONSMAKT tar utgangspunktet i den døde fuglekroppen etter at fuglen er skutt ned som et resultat av et bestandsregulerende tiltak på Jæren. Jeg har lenge kjent på fortvilelsen ved å leve i en verden som er overfylt av ting. Som kunstner-produsent av objekter og samtidig kritiker av kapitalismen- forsterkes fortvilelsen. Derfor vil jeg gripe fatt i denne døde fuglen. Kanskje kan den brukes til noe? Kanskje kan den brukes i en ernæringsmessig sammenheng? Kanskje kan den brukes metaforisk eller spirituelt? Kanskje kan det brukes i en kunstnerisk sammenheng. Men jeg ønsker ikke å styre prosessen- jeg ønsker at prosessen skal styre meg. Det som er viktig for meg er å gi kråka og dens dårlige rykte en oppreisning. Men enda viktigere er det å understreke kunstens rolle som kritisk røst i samfunnet.

 I arbeidsprosessen har jeg undersøkt kråkematerialet på flere måter: som trofé, som mat og som memento mori-objekt. Møtet med det biologiske materialet gjennom  taksidermien, som innebærer å åpne fuglen for meg fremmedartet handling, bringer tilbake den emosjonelle reaksjonen jeg hadde i bilen. Men denne gang er det ikke angst, men medlidenhet. For å kunne stå i arbeidet må jeg intellektualisere erfaringen – forlate det emosjonelle til fordel for det rasjonelle. I løp av prosessen beveger jeg meg frem og tilbake i spennet mellom disse ytterpunktene. Bevegelsen ledes av mine undesøkelser og møter med mennesker og speiler seg i tilsvarende motsetninger innenfor andre systemer enn min kunstneriske prosess, spesielt i spennet mellom det mytologiske og biologiske. Et slikt spenn utgjør et mellomrom. Mellomrommene rommer i seg selv noe som får betydning.

 Samtidig oppsøker jeg fagfolk fra direkte relevante eller tilgrensede fagfelt  for å utvide mine erfaringer og tilspisse problemstillingen. Jeg ønsker å inkludere disse stemmene i prosjektet for å dele den kunnskapen de besitter, men også fordi det tilfeldigvis viser seg at disse stemmene, med kråka som utgangspunkt, griper inn i hverandre på en måte som åpner for en helhetsforståelse av kunstens funksjon i samfunnet. Men jeg ønsker ikke å fortolke disse stemmene kunstnerisk. Jeg snur meg til den vitenskapelige artikkels foretrukne struktur IMRoD, eller imrOd, som hjelper meg å gi prosjektet en grunnramme. Derfor og slik ble denne publikasjonen til.

 Gjennom det kunstneriske arbeidet finner jeg et mellomrom, et fast holdepunkt som tillater meg å gi slipp på det jeg har knyttet meg til fram til nå, nemlig kråken og går inni […..].

Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

I bokens mange innfallsvinkler til diskusjonen rundt definisjonsmakt, ikke bare på kunstfeltet, men i samfunnet for øvrig, er det ikke alle diskusjoner eller refleksjoner som er like interessante, men det lykkes Kommedal med sitt personlige kråkeprosjekt å sette fokus på definisjonsmaktens rolle. Velbalansert mellom det visuelle og ordets makt.