Jan Christensen: Tanken var å bruke et tema som mange ville kjenne igjen, men som ville diskuteres ved hjelp av uttrykk av svært forskjellig art. Det er ikke alltid tydelig hvem som egentlig portretteres i flere av verkene, eller det er bilder som både direkte og indirekte henviser til portrettet eller selvportretterende praksis, gjennom konseptuelle strategier (Ola Fjellstad, Bjørn-Kowalski Hansen, Hilde Krohn Huse, Unni Askeland, Magnus Vatvedt og Anders Dahl Monsen). Når en kunstner som Vibeke Tandberg, som ellers er godt kjent i forhold til sine selvportretter, dissekerer og resirkulerer sine egne verk eller re-approprierer elementer fra tidligere verk, oppstår det en slags ny forståelse – man kan gjerne kalle det en ny form for portrettering – av hennes kunstnerskap.

Utstillingstittelen, det engelske begrepet, «defaced», har en interessant dobbeltbetydning, hvor man bokstavelig talt kan si at det er en fordreining av temaet, fjerning av overflaten («de-face») men som også konkret betyr en slags «vandalisering» (Elin Aasheim og Ingrid Askeland, Unni Askeland, Vibeke Tandberg og Anders Dahl Monsen). Vanessa Baird, Elin Aasheim og Ingrid Askeland, samt Vibeke Tandberg, går langt i å fordreie og ødelegge eller sarkastisk kommentere sine egne figurer og avbildninger. Gjennom denne tematikken var det mulig for meg å se bort fra estetiske ulikheter og formal praksis, men fokusere på en konseptuell sammenheng mellom sterke kunstnerskap.

I en historisk sammenheng, fra renessansen til pop-kunsten, har man analysert portrettene og avbildningene for å danne seg en idé om hvem kunstnerne og deres miljø var. Hvem var egentlig Mona Lisa? Andy Warhols krets av venner og kolleger kan spores gjennom hans fotoprosjekter og filmer. Men jeg føler ikke personlig at vi lenger leser det samme ut i fra samtidige kunstverk, muligens som en slags aksept av Roland Barthes «Death of the Author» (1969), som kritiserte tolkning av biografiske referanser og hensyn i forhold til kunstverk. I denne sammenhengen inkluderer jeg slike arbeider som verk av Bjørn-Kowalski Hansen, Ola Fjellstad, Elin Aasheim og Ingrid Askeland samt Unni Askeland, som alle må tolkes i syn av kunstnerens opphav, miljø og identitet.

JC: Jeg arbeidet omtrent utelukkende i forhold til idémessige aspekter ved spesifikke kunstverk eller kunstneriske praksiser som gjorde disse kunstnerne aktuelle i denne sammenhengen. Jeg så på kunstneriske strategier og tolkningsmåter i forhold til konkrete arbeider. På mange måter forholdt jeg meg først til de formale aspektene eller estetiske kvalitetene når jeg hadde alle verkene rundt meg i gallerirommet. Det var også i galleriet at jeg fant sammenhengene mellom verk som Vibeke Tandbergs scans og Magnus Vatvedts maleri, to uttrykk hvor begge forholder seg til en slags ekstrem flate (Tandbergs maske klemmes mot scannerens glass, Vatvedts pensel gnis ut i et eneste langt strøk,) og hvordan Vanessa Bairds tegning av seg selv med avkappede armer bokstavelig talt kunne vært personen som utførte det røffe, ubevisste maleriet til Anders Dahl Monsen. Slik sett oppstod også linkene mellom Unni Askeland og flere av de andre, der hennes bilde henger litt bortgjemt bak Bjørn-Kowalski Hansens arbeid og lurt inn mellom Elin Aasheim og Ingrid Askelands skulpturgruppe, som også Ola Fjellstad henvender seg til, der hans gruppe av menn diametralt speiler skulpturgruppens kvinner.

JC: Det er veldig interessant sammenheng mellom de to verkene, som du beskriver her. Jeg kjente opprinnelig bare til verket Hanging in the Woods, men lot Hilde Krohn Huse også vurdere om hun hadde andre verk som kunne passe til utstillingstematikken. Comment Down Below er et helt nytt arbeid, som passer glimrende inn på forskjellige måter. I tillegg til den interne linken du nevner med tekstsnutter fra internetkommentarer på Hanging in the Woods. Du finner identitetsproblematikk, den teknologiske sfæren og sosiale medier referert, som man også har i serien Unnivers av Unni Askeland. Vi har levd med internet og mobiltelefon i sikkert 15 år og jeg finner internettets effekt på vårt moderne liv veldig interessant. Det brukes gjerne et begrep som ‘post-internet’ om kunst av kunstnere som har vokst opp med internett og mobiltelefonteknologi som deres mest umiddelbare underholdning- og kommunikasjonskanaler, men jeg er veldig fornøyd med å vise at de samme referansene er aktuelle for kunstnere av to såpass ulike generasjoner som Unni Askeland (født 1962) og Hilde Krohn Huse (født i 1988).

JC: Selv kobler jeg ikke kuratorpraksisen direkte til min egen kunstneriske praksis da jeg er svært streng i forhold til å skille egne kunstprosjekter fra utstillinger jeg har kuratert. Men det skal sies at jeg muligens lever et veldig trangsynt og snevert liv, hvor alt handler om kunst i en eller annen form. Jeg ser en noen utstillinger og prøver å følge med på en del kunstnerskap. Det er mulig at jeg som kunstner har alternative og mindre akademiske perspektiver på utstillingsproduksjon. Jeg finner en del kuratering ved større institusjoner lett omstendelig og kjedelig. Det er ikke nødvendigvis kuratorenes skyld, men disse institusjonene blir tunge å forholde seg til og det er en viss symbolverdi tillagt slike sammenhenger, som også forhindrer mer spreke eksperimenter. I mange år har jeg for eksempel følt at de store biennalene ikke bidrar ytterligere til selve kunstdiskusjonen, enn hva en gjennomsnittlig kunstmesse gjør. Jeg satt en gang i et panel i Bucuresti hvor jeg poengterte at intensjonene med flere av tidens biennaler vel hovedsakelig handler om turistnæring og byutvikling – altså økonomiske og politiske motiver fremfor kunstfaglige mål. Slik sett kan jeg finne mindre gruppeutstillinger i private gallerier eller kunstnerdrevne prosjektrom mer spissede og interessante, slik jeg selv har forsøkt å gjøre med utstillingen, Defaced. Det skal sies at jeg føler kunstnere i mange sammenhenger har gitt meg ganske stor frihet i forhold til å formidle deres verk. Det er mulig at de vet at jeg som kunstner har en viss innsikt i deres arbeidsprosesser og andre forhold, som gjør at selve kurateringen kan ta interessante vendinger.