Kenneth Varpe: Jepp, det er riktig. De to maleriene er en del av en pågående serie jeg har jobbet med den siste tiden, der jeg berører begreper som representasjon, mimesis og materialitet, i forholdet mellom to- og tredimensjonalitet.

Jeg har en stund vært opptatt av grisaglio (kanskje mer kjent som grisaille på fransk), en teknikk innenfor maleriet som benytter utelukkende gråtoner for å skape illusjon av form, spesielt i imitasjon av relieff/skulptur.  Under et residency i Roma i fjor fikk jeg god anledning til å studere eksempler i de tallrike kirkene og palazzoene.

Det som tiltrekker meg ved grisaglioen er hvordan et bestemt medium benyttes til å skape illusjon av et annet, altså hvordan maleriet på en måte gir seg ut for å være skulptur, som så igjen forestiller et motiv. Men der teknikken ofte har vært benyttet til å skape illusjoner av detaljerte figurative og ornamenterte motiver, undersøker jeg i mitt prosjekt hvordan leire, tape og andre materialer som man kanskje vanligvis assosierer med tidlige og eksperimenterende stadier av verkstilblivelsen, som skisse og prosess, blir selve motivene for en serie malerier som på tross av sin flathet forsøker å gi uttrykk for volumøsitet og materialitet. Jeg maler eksempelvis motivene på én MDF-plate, men forsøker som regel å etablere en illusjon om flere plater, kun ved å legge inn skygge og antydning av høylys, slik at også (bak)grunnen og underlaget aktiveres og blendes sammen med motivet.

KV: Maleriene fungerer også på en måte som fryste øyeblikk som dokumenterer ulike stadier i en koreografisk prosess og lek med disse materialene, og hvordan de fordeles og flyttes rundt på en flate – MDF-platen. Leiren later for eksempel til å ha etterlatt små flekker av materie der den har vært plassert tidligere, og bærer også spor av min interaksjon ved at den er merket av hvordan den har blitt formet, presset og skåret.

Og når jeg i maleriet stryker maling over en plate ved hjelp av penselen for å få det til å se ut som  rester av leire som har blitt liggende igjen, så lager jeg både en illusjon eller etterligning/avbildning samtidig som jeg jo faktisk også imiterer den fysiske handlingen, ved at malingen også er en materiell substans som distribueres på flaten.

Det er noe i den sammensmeltningen, eller implosjonen, mellom det forestilte og det faktiske som trigger meg. Og den interessen jeg finner i å la et medium eller materiale anvendes i representasjonen av et annet skyldes vel kanskje at jeg i dette ser en poetisk gjenklang av det å gi seg ut for noe annet enn man er.

Nå, for å komme litt tilbake til spørsmålet – til utstillingen A Study of Intoxication fortsatte jeg serien, men satte i spill to spesifikke objekter utover MDF, leire og tape, nemlig en liten kvist og en stein, som fremstår delvis forgylte. Utstillingen som helhet tok utgangspunkt i aspekter ved intoxication, overskridelse av det rasjonelle sinnet gjennom grader av beruselse. Kvisten og steinen i mine malerier, som også befinner seg i en grad av materiell overskridelse (kanskje til og med transmutasjon), hinter til en myte rundt galskapens og ekstasens gud Dionysos – der han i takknemlighet overfor Midas, som visstnok hadde funnet og tatt vare på Dionysos´ svigerfar etter en real fyllekule, tilbyr å oppfylle et ønske for ham. Midas ønsker da at alt han rører ved skal bli til gull, og det første han starter med er da en kvist og en stein.

KV: Hmmm. Godt spørsmål.

Jeg tror kanskje ikke at det nødvendigvis er et bevisst ønske om å bryte ned disse overgangene, men mer en interesse i relasjonen mellom avbildningen og det avbildede. I verket du referer til er vann og en håndfull marin leire brukt til å lage 240 akvarellmalerier, som hver utgjør et stillbilde i en kort animert sekvens. Satt sammen i loop danner de 240 maleriene en pulserende forestilling av et lite skjær som dukker opp fra og viskes ut igjen av bølgeskum – en evig repetisjon av tilsynekomst og forsvinnen. Så leire og vann er anvendt til å lage en avbildning av berg, stein og hav.

Jeg liker godt når det flyter litt mellom disse materialene, kategoriene og uttrykkene, og når de bytter litt plass. Når leiren blir brukt som materiale til å lage et maleri, så bruker jeg som du sier senere maling til å lage en avbildning av leire. Utover dette så springer det nok kanskje også ut fra en slags personlig erfaring med et behov for ekvilibrium, en slags balansering eller utligning. Da jeg var yngre holdt jeg for eksempel på med baklengs-snakking inni hodet mitt. Når setningene jeg overhørte i bussen på vei til skolen, eller skilt jeg leste i forbifarten ble reversert, så ble de liksom pulverisert og jeg kunne gi slipp på dem. Det handlet/handler om å skape en balanse eller likevekt. Jeg gjorde noe av det samme med bevegelser i rom, hvor jeg ofte prøvde å gå de samme veiene tilbake, enten rundt bord og stoler, eller rundt hus og kvartaler – for liksom å samle opp igjen den usynlige tråden jeg hadde etterlatt meg. Med tiden rasjonaliserte jeg bort nødvendigheten av å opprettholde disse øvelsene, men etterhvert som jeg har åpnet opp for en mer åpen og kanskje intuitiv tilgang til min egen praksis, og til hva som kan falle innenfor og utenfor denne, så virker det som om disse behovene finner nye utløp, og manifesterer seg på mer subtile vis i mine prosjekter. Og det har jeg det veldig fint med.

KV: Verket jeg viser deler av under En Kollektiv Psykogeografisk Guide til Oslo heter Skogstjernets erindring om hav. Det består av 24 akvareller/tegninger som er basert på frames fra et sekunds videoopptak av solen som reflekteres i vannoverflaten i Oslofjorden, men vannet jeg har benyttet til å male dem med er hentet i et tjern i Østmarka. Akvarellene danner, som i Dilutions Delusions, en kort animert snutt, men denne vises ikke direkte i selve utstillingen. 

Jeg ønsket på en måte å utvide derivé-begrepet som utstillingskonseptet springer ut i fra, til å omfatte en større vandring, en reise utover den urbane som begrepet vanligvis befatter seg med. Så jeg innstilte vannet som “den reisende“. Det faktiske tjernvannet brukes til å skape en abstrahert rendering/forestilling om fjordvannet – som en flyktig impresjonistisk drøm, flashback eller glimt av et kollektivt minne om dets fortid eller fremtid i den store syklusen.

Som jeg nevnte vises ikke animasjonen direkte i utstillingen, men det hintes til tidsaspektet i verket gjennom installasjonen. Tegningene er lagt i to bunker, og en gang i timen vil utstillingsvakten bla eller flytte en tegning fra den ene bunken til den andre, og på den måten nærmest performe en ultralangsom utgave av animasjonen. I tillegg kan faktisk animasjonen også oppleves i sin ordinære hastighet, ved at den ligger i loop på en server som publikum ved å skanne en qr-kode kan “tap into” og få tilgang til og oppleve via sin egen mobiltelefon. Jeg liker tanken på at tjernvannets erindring på denne måten kan vandre videre i hendene eller lommene på de som kommer innom utstillingen.