Geir Haraldseth: Jeg begynte å samle bøker rundt 1996 da jeg jobbet på Museet for Samtidskunst som sivilarbeider. Jeg delte tiden mellom formidlingsavdelingen, som også hadde ansvar for den fantastiske bokhandelen Inger Christensen hadde bygget opp, og biblioteket. Jeg begynte å få en god oversikt over kunstpublikasjoner og samlingen besto på den tiden av egne innkjøp, dubletter fra biblioteket og salgsbøker fra bokhandelen. Så dro jeg til London, og mens jeg studerte jobbet jeg på biblioteket på Central St. Martins hvor jeg fikk tilgang på enda flere bøker, samt hadde oppgaver som gjaldt innkjøp til biblioteket. Tilbake i Norge tok jeg over bokhandelen på Museet for Samtidskunst i 2002 og drev den frem til 2004. Den bokhandelen la museet ned etter hvert, men fire av de ansatte startet Torpedo, som nå er en utrolig viktig del av kunstbokfeltet i Norge.

Jeg begynte å samle for min egen del, men etter hvert ble det noe som jeg tenkte kunne være nyttig for andre. Særlig med tanke på kuratorkunnskap. Jeg ønsket å etablere et kuratorbibliotek med hovedvekt på utstillingskataloger, biennalekataloger og bøker og ting som man kanskje ikke så lett får tak i på nett. Jeg synes det er interessant å se på hva slags kunnskap man kan erverve på internett og hva slags kunnskap man kan få når man blar gjennom en bok. Det er to veldig ulike måter å gjøre research på. I biblioteket er det derfor hovedfokus på utstillingskataloger, tidsskrifter og publikasjoner med små opplag eller fra steder man kanskje ikke har så lett tilgang på i Stavanger. Jeg prøver å plukke opp det som er interessant innenfor samtidskunst i forhold til mine interesser, og slik sett er det en ganske personlig samling med mye som handler om livsstil og hvordan kunst på mange måter er en luksusvare.

GH: Vi har forsøkt å dele opp innholdet i forhold til hva som er fokus for programmet på RKS, og siden vi jobber mye med kollektiver og samarbeid i min periode har vi også jobbet med det i biblioteket. Jeg er interessert i kollektiver da de ofte representerer en annen måte å jobbe på enn enkeltkunstnere, og de har ofte et annet motiv for å lage kunst, gjerne for å kommentere på endringer i samfunnet. Kollektivene har ofte et begrenset tidsperspektiv og et fragmentert arkiv. Kunstnerkollektiver som Gelitin, Group Material, General Idea, Bernadette Corporation, Reena Spaulings, Institutt for Farge, Parallellaksjonen og HAiK er noen internasjonale og norske kollektiver som er interessante å se på, samt Localmotives som holdt på her i området. Jeg er også interessert i performance, så prøver å samle på det også, og jeg prøver å gå utenom de store museumskatalogene for de kan man ofte finne lett selv. Da er det heller mindre steder, som på mange måter fungerer som kollektiv, eller litt eldre utstillingskataloger fra institusjoner som New Museum, Whitney og ICA i London som er interessante.

GH: Det er kataloger, kunstnerbøker men også editions, den type ting. Gelitin for eksempel gjør veldig mange editions i bokform. I biblioteket har vi blant annet en ’flip-book’ fra prosjektet deres på Venezia-biennalen i 2011, en rar pappboks med en dvd inni, og en publikasjon om et kunstprosjekt de gjennomførte i World Trade Center hvor de var på et residency i 2000. Det er ganske interessant for det er en katalog som er vanskelig å finne nå, og som har en ganske unik posisjon historisk sett. En ting er at den ble produsert i et lite opplag fordi den er en kunstbok, men en annen ting er at World Trade Center og sikkerhetsselskapet som jobbet der benekter at verket fantes. Dette fordi Gelitin smuglet inn materialer i klærne sine for å bygge en balkong i 92.etasje i WTC. De fikk det til ved å fjerne et vindu, og bygget opp balkongen med ballast inne, slik at de kunne stå ute på balkongen. De har gjort flere prosjekter som er ganske ville, men forskjellen denne gangen var at de gjordet det mens de var på et residency i WTC, nesten på toppen av WTC, og at WTC like etterpå ble utsatt for terrorangrepet i 2001 og ikke eksisterer lenger. Det er nå mytologisert på en helt annen måte enn bare et senter for næring og kapital.

GH: Det er også viktig å påpeke at biblioteket har sine åpenbare begrensninger. Det er ikke så stort utvalg, og det har ikke så stor bredde som et generalisert kunstbibliotek har. Det kan kanskje sees som både et minus og et pluss. Man har tilgang til veldig mye materiale, men det er mer spesifisert enn på et større bibliotek. Men jeg tror det er en ganske god samling som består av cirka 50/50 med magasiner og bøker. Magasinene blir en form for tidskapsel og representerer en industri i stor forandring. Allikevel synes jeg mange livsstilsmagasiner forteller mye om kunsten. Man kan for eksempel få et innblikk i hva som skjedde tidlig på 2000-tallet ved å bla i et kunstmagasin og så sammenligne det med hva et magasin som britiske The Face fokuserte på. I biblioteket får man se dette side om side. Det var i The Face at jeg først leste om Tracey Emin, noe som fikk meg til å oppsøke galleriet hennes, som hun drev selv i Waterloo, klatre inn i teltet hennes og høre på henne mens hun solgte kunst til noen japanske samlere.

GH: Biblioteket har blitt brukt ganske mye, men det har for det meste vært til formidling, foredrag, workshops etc. Ikke så mye studier. Det er noen få som sitter der oppe og leser, men jeg håper at folk begynner å bruke det mer. Både studerende og andre interesserte, men også særlig kunstnerne i byen – det er jo dem Rogaland Kunstsenter hovedsakelig jobber for. Vi katalogiserer for tiden alt innholdet som vil bli tilgjengelig gjennom en app. Tanken er at vi kan dele appen eksternt både på nettsiden vår og på Stavanger Biblioteks hjemmesider. Da kan de ansatte der også kunne henvise til denne spesifikke tjenesten i Stavanger som fokuserer på samtidskunst etter 1960.

GH: Biblioteket kommer til å være der ja. Jeg har laget en langvarig deponeringsavtale med RKS, som betyr at så lenge de vil ha bibliotek så har de bøkene. Hvis de flytter eller ikke prioriterer biblioteket så kan jeg ta bøkene tilbake, men ideen med samlingen er jo at den skal være offentlig på et eller annet vis.