Jeg har en venn, det vil si, jeg har en venn av en venn. Han er en sånn perifer venn som av og til inviterer seg med på fester og andre tilstelninger, og hver gang han møter nye mennesker som arbeider med kunst, design, teater og så videre, spør han: “….men……..é det nokken penger i det då?”

Norsk gjennomsnittslønn har siden 2006 økt med 23% – inntektene til billedkunstnerne har i samme periode sunket med 11,2 %. Med dette som premiss ble seminaret Kunstnerøkonomi avholdt på Stavanger kunstmuseum mandag 25. April, 2016. Det var et seminar som ønsket å belyse og undersøke tilstanden, men kanskje også fremprovosere nye ideer rundt de økonomiske forholdene for dagens norske kunstnere. Fra Oslo kom kunstnerisk og daglig leder i Oslo kunstforening, Marianne Hultmann samt kunstner Elise Storsveen, fra Bergen deltok Anne Marte Dyvi, representant for Norske billedkunstnere (NBK), fra samme by snakket vi med festspillkunstner Fredrik Værslev via Skype, mens Stavanger var representert ved museumsdirektør Hanne Beate Ueland, leder for Rogaland kunstsenter, Geir Haraldseth, kunstner Tove Kommedal og Venstre-politiker Annamaria Gutierrez – en broket, men dog velopplyst forsamling. Jeg, som daglig leder og representant for VISP – en kompetanse- og nettverksorganisasjon for det visuelle kunstfeltet på Vestlandet, var invitert som moderator.

VISP sitt fokus er på produksjon, synliggjøring og profesjonalisering, og har et tett samarbeid med fagforeningene Bildende Kunstneres Forening Hordaland (BKFH) og Norske Kunsthåndverkere Vest-Norge (NKVN) som har et mer fagpolitisk fokus. Norges fagforeninger er historisk viktige og avgjørende for aksepten av kunsten og kunstnernes rolle, stilling og betydning for samfunnet. VISP ble dannet i 2009 for å utvikle og bedre produksjonsforholdene for kunstnerne. Produksjon er og blir kunstnernes største økonomiske utgiftspost, og utgjør altså en stor del av begrepet kunstnerøkonomi. Siden oppstarten har organisasjonen utviklet sitt tilbud, og vi hjelper daglig kunstnere og andre kunstprofesjonelle med å navigere rundt problemstillinger knyttet til produksjon, rettigheter og honorar. Til tross for dette må jeg ærlig talt innrømme at jeg selv av og til må dobbeltsjekke forskjellen på vederlag og honorar (du gjorde det kanskje selv akkurat nå?).

Hvordan bedrer vi kunstnernes økonomiske vilkår? Hvilke valg er kunstnerne selv ansvarlig for? For å ta det siste først: kunstnere er blitt flinkere, og kan bli enda flinkere, til å takke nei til oppdrag og utstillinger som visstnok er “en gyllen mulighet til å bli sett”. Kunstnere skal kreve å lønnes av institusjonene og næringslivet på lik linje med alle andre – hvorfor blir montøren, transportøren, designeren, trykkeren og formidleren lønnet, men ikke kunstneren? Dette er en ukultur som har fått etablere seg som en norm i kunstfeltet – en frykt for å falle ut av systemet kontra det å ha et levebrød. Er det for lett å bli definert som ”vanskelig” når man tar bladet fra munnen? Derfor er det spennende å følge det pågående arbeidet med Utstillingsavtalen. Avtalen er et av Norske billedkunstneres viktigste tiltak fremover, en avtale som vil kontraktsfeste gallerier, museer og visningsroms plikter overfor utstillende kunstnere. Er det den som skal til for å sikre kunstnernes inntekter? På seminaret i Stavanger var det konsensus blant deltagerne om at avtalen fordrer offentlig oppfølging og bevissthet rundt finansiering av drift av visningsstedene, men det ble også diskutert om avtalen kunne svekke enkelte visningssteders handlingsrom. Avtalen er et steg videre i profesjonaliseringen av det visuelle feltet, og VISP heier entusiastisk nå som Bergen kunsthall er prøveklut for avtalen i Hordaland.

Et annet spørsmål som ble luftet på seminaret var om det utdannes for mange kunstnere? Nei, men dersom det offentlige åpner opp for flere studieplasser for visuell kunst er det også naturlig å forvente at flere vil søke offentlige tilskudd. En gradvis økning av studieplasser innen visuell kunst er en bekreftelse på den økende statusen og aksepten for billedkunsten hos det offentlige og i samfunnet. Øker stipend og tilskudd tilsvarende antall utdannede kunstnere? Det ville jo vært naturlig. Plikter utdanningsinstitusjonene å gi kunststudentene grundig innføring i økonomi og juss? Vel, hva er effekten av å gjennomføre ett tredagers kurs om regnskap og skatt den siste uken av et treårig studium? Kan Markedet opprettholde interessen for kunsten og samtidig understøtte den utfordrende kunsten? Er Norge kanskje først og fremst en turnasjon og deretter en kulturnasjon? Dette er viktige spørsmål vi skal fortsette å stille – vi får ikke svarene servert, men bevisstgjøringen økes.

Jeg tror folk utenfor feltet er opptatt av, eller ønsker å lære mer om samtidskunsten. Men det de er opptatt av er som oftest den kunsten som fysisk kan rammes inn, den tydelige visuelle som maleri, grafikk og tegning. På seminaret kom det frem at enkelte politikerne synes det er vanskelig å presentere kunst og kunstneriske planer for kolleger fordi kunsten og språket rundt oppleves som fremmed. En utfordring i Norge er at vi knapt lærer om kunsthistorie og samtidskunst i grunnskolen, dermed blir både språket rundt og uttrykksformen utilgjengelig for de utenfor kunstmiljøet. Hva må til for at flere kjenner et eierskap og en tilhørighet til samtidskunst, uten at kunstnere og institusjoner går på kompromiss med innhold? Er det mulig å møtes på halvveien?

Jeg synes at kunstnere i større grad må tørre å snakke om, delta på, og stille krav til kunstmarkedet, det å selge kunst er ikke et høyrepopulistisk tiltak for å fase ut offentlig støtte, men en naturlig del av kunstfeltet. Å orientere seg om sine rettigheter og økonomiske vilkår behøver ikke nødvendigvis gå på bekostning av kunstnerisk frihet og innhold. Paradoksalt nok opplever mange kunstnere og kunstforeninger at salget har gått markant nedover siden 80-tallet, mens de store og få auksjonshusene og ledende galleriene sitter igjen med hele kransekaken. Kunstverden er jo tross alt ikke rettferdig eller demokratisk, mer en “hotbed of corruption” (Kenny Schachter). Kunstnere skal leve av kunsten, og kunstnerøkonomien er som alle andre økonomier symbiotisk og avhengig av flere inntektskilder og aktører. Kunstnere trenger offentlige støtteordninger som prosjektstøtte, stipend og driftstøtte, kunstnere trenger også et aktivt marked som ikke kun presser prisene opp på en promillestor andel kunstnere. Det er behov for offentlige innkjøp og store investeringer i kunst, vi trenger et næringsliv som kjøper kunst – den lett tilgjengelige så vel som den utfordrende som skaper diskusjon på lunsjrommet – og kunstfeltet trenger oppmerksomhet og synlighet fra en presse som ikke kun gir spalteplass til astronomiske auksjonspriser, men går i dybden av hva kunsten betyr for samfunnet og kulturen. Kunst kan være store offentlige skulpturparker, men også små ornamenter på salongbordet, et grafisk trykk fra en lokal kunstner på skjenken, et stort maleri over sofaen. Vi trenger offentlige innkjøp, ambisiøse samlere og museer som kjøper, enten til privat eller offentlig samling, den kunsten «folk flest» ikke vil ha over stuebordet: det opprørske, det utfordrende, det visuelt støtende, den larmende lydkunsten. Vi trenger et mangfoldig kunst- og kulturtilbud der kunstnere betales og lønnes som alle andre.

Tilbake til start: Av og til møter jeg denne vennen av en venn, og der han går med sine barn er jeg fristet til å peke på dem og spørre: “….men, é det nokken penger i det då?”