Det er midt på dagen en grå og kald tirsdag i februar, og jeg går rundt alene i Galleri Sølvberget og ser på bilder som fotografen Fin Serck-Hanssen tok mellom 1979 og 1986. Utstillingen «Musikkfotografier 1979-1986» er på mange måter lyden av min egen ungdom. Jeg fyller 50 om noen uker. Etter et langt og variert musikk- og journalistliv er jeg ute på mitt aller første kunstutstillingsanmeldelsesoppdrag. Musikken og kulturen som utstillingen går inn i kan jeg i hvert fall mye om.

I 2016 sier vi at det er 40 år siden punken og det er punk overalt og punkeutstillinger og remastring av gamle plater og nye artikler og nye bøker og nye intervjuer. Alt kan repeteres og en norsk markedsdirektør i et stort internasjonalt plateselskap påkaller seg krampelatter over det ganske land når han sier at russelåter er dagens punk. Knis.

Punken er jo mye eldre enn 1976, men det er ikke så viktig i denne anledning. Det viktigste med punken er ikke når den startet, men hva den førte til: Et gigantisk kreativt og artistisk frislipp som ga oss blant annet punk, new wave, metal, hip hop, techno, house, dancehall og mange andre nyskapende genre. Den nye musikken ristet liv i en musikkindustri som hadde gått seg bort. Det er myter og sirkler og forbindelser overalt. Vi blir visst aldri ferdig med denne tiden.

Jeg blir i hvert fall aldri ferdig med denne tiden, hverken personlig eller profesjonelt.

For det er noe helt spesielt der.

Bildene på veggen i Sølvberget blir som små, personlige ekko fra en annen tid. Jeg husker det jo så godt.

1976. Punken kom og så var alt lov. Riv i stykker regelboken og kjøp deg en billig bassgitar. Du trengte ikke kunne alle akkordene i teoriboken, gitarsoloer var for hippier og det ble hipt å ha kort hår. Eller farge det grønt. Lilla. Rosa. Lær og tyggis og to grep og dårlig lyd og olabukser. Spark hippiene på dynga, vi Gjør Noe Nytt og DET ER VÅRT! Kall det punk eller kall det new wave eller kall det hardcore eller skinhead eller new romantics eller goth eller industry. Musikken som ble laget i årene 1976 til 1983-ish er en av de kreativt mest eksplosive og vellykkede periodene i musikkhistorien. Fra New York til London til Berlin til steinlandet Norge ble det laget musikk som kastet om på de fleste reglene. I 2016 hermer man fortsatt etter lyden av disse årene, og dagens pop-produsenter leter etter hemmelighetene fra den gang.

Jeg var der. I hodet. Jeg var der mest på platespilleren hjemme. Jeg var 10 år i 1976 og kunne ikke gå på så mange konserter. Men rett over gaten der jeg vokste opp i Oslo sentrum lå det en platebutikk: Opus 8. Jeg var en klassisk mistilpasset loner, en weirdo-nerd uten nære venner som var ekstremt opptatt av musikk fra før jeg egentlig kunne gå. Jeg kunne lufttromme åpningsovergangen på Beatles’ «With a little help from my friends» før jeg kunne snakke rent (takk, storesøster!). Musikken ble mitt viktigste sted.

På skolen ville jeg stort sett bare snakke om musikk, jeg kunne vel strengt tatt bare snakke om musikk. Men det var ingen andre i klassen min eller rundt meg som var interessert i det hele tatt, utover den helt vanlige interessen for ABBA og ELO. Jeg er veldig glad i begge, men var mere opptatt av Black Sabbath, Lou Reed, Sweet, Sparks, Frank Zappa og Elton John. Det middelaldrende hippieparet som drev Opus 8 lot meg få komme dit hver eneste dag etter skolen og høre på plater. Tenk det. Sukk. Jeg er endeløst takknemlig. Hver dag satt jeg der og gled vekk fra skoledagen og inn i den trøstende magien. Jeg hadde aldri penger så jeg kjøpte jo sjelden noe.

Jeg kan huske at den første Sex Pistols-singelen kom, de hang opp en liten gul plakat i vinduet. Jeg hørte på singelen, på disken med det grønne belegget, hvor det sto askebegre så man kunne røyke mens man lyttet. Pistols traff som en slegge. Det var jo hjerteskjærende eksploderende vidunderlig musikk! Men jeg hadde ikke råd til å kjøpe den. Jeg fikk ta en kassettkopi hos en som gikk i en klasse over meg noen uker senere. Innimellom klarte jeg å skrape sammen nok penger til å kjøpe en kassett eller singel på salg. Jeg kjøpte Gary Glitter (huffameg), Sweet, Black Sabbath, Iggy Pop (TV Eye live, kjøpt på kassett for 5 kroner i 1978), David Essex, Velvet Underground, Steve Gibbons, The Tubes, UK Subs, Blondie, Gary Numan. To ganger i året, til bursdag og jul, fikk jeg kjøpe meg en ny plate. Det ble som regel kassett, for det var litt billigere. Kassettene har jeg ennå.

Denne verdenen levde jeg i, nesten alt var musikk. Men jeg var der altså mest inni meg. Den litt eldre Fin Serck-Hanssen var der på ordentlig. Han gikk på alle konsertene, han ble kjent med bandene og publikum. Han var en fan som sto i hjørnet med kameraet sitt. Han sneik seg bort til scenen men tok like mange bilder av publikum som av bandene. Du kan se svetten fra scenen i bildene hans. Ropene, eksplosjonen. Frustrasjonen. Friheten.

I de små, varme, mørke kjellerlokalene av betong og dårlige PA’er kom musikerne og publikum endelig sammen igjen. De skreik og sloss og lekte mens svetten rant og trommene pumpet. Den store avstanden mellom artister og publikum i stadion-rocken og de upersonlige monsterscenene var borte. For meg så er dette kanskje det viktigste Fin Serck-Hanssens bilder forteller. De små scenene, publikum som blir en del av bandet og omvendt. Fotografen som er med, som ser alle, både foran og bak gitarforsterkeren. Intimitet. Smil. Rock. Samspill. Svette. Gitar.

Musikken forandret seg og musikkfotojournalistikken forandret seg, Fin Serck-Hanssen var med på å definere den nye fotobølgen i Norge. Han fikk komme inn backstage og henge, de intime og lettsmilte bildene viser at han hang ordentlig med musikerne. Og kameraet hans fikk heldigvis være med.

Jeg har god tid og går rolig gjennom bildene. Hører musikken inni meg. Jeg har vært på en million av disse konsertene. Jeg husker dem også i svarthvitt. Bildene som er valgt ut er en balansert og spennende miks av actionfylte øyeblikksbilder fra konserter og roligere og vare portretter på tomannshånd.

Jeg nikker meg gjennom nære og kjente artistfjes som Graham Parker, Ramones og Depeche Mode og The Specials (så dem live i Nottingham i fjor), Undertones (verdens aller beste singel-band) og Marc Almond. På et bilde (Ebba Grön, 1980) kjenner jeg igjen én som gikk fire klasser over meg på skolen og på et annet en fyr jeg pleide å nikke til som pleide å henge på Nationaltheatret stasjon på slutten av 70-tallet. Jeg er 13-14 år i noen minutter. Men så tenker jeg som en 50 år gammel mann igjen. Det er kanskje en rar refleksjon å få, men se så unge (vi) alle er (var). Så små. Stramme og ranke i huden, brede smil, mørke ungdomsøyne, klare for verden.

Når jeg nå har barn som er eldre enn de fleste på disse bildene gir de enkle og naturlige bildene til Fin Serck-Hanssen meg mest lyst til å holde rundt dem alle, stryke på dem (oss), trekke pusten dypt og si noe sånt som «bare slapp av, det går mest sannsynlig bra…». Mest sannsynlig. Jeg vet jo godt at det ikke gjorde det for mange på disse bildene, på begge sider av mikrofonen, men det er allikevel den sterkeste følelsen disse bildene vekker i meg. Kanskje det er fordi jeg har sett alle disse personene før, fordi jeg har kastet meg inn i de samme møljene foran scenen, jeg har tulleslåss på grensen til ekteslåss med de samme nagleskinnjakkene og brølt de samme tekstene, om igjen og igjen, gang etter gang. Knyttet neven og ropt! Så deilig det er (var). Men nå er jeg en 50 år gammel mann.

Jeg går rundt og ser, husker, snuser etter mere lyd, etter hvert kommer det bilder fra konserter jeg var gammel nok til å gå på. Violent Femmes, Einstürzende Neubauten (på Vikateateret, den beste rockeklubben i verden før det ble til kjøpesenteret Aker Brygge), Richard Lloyd, vidunderlige Gun Club på Betong, Iggy Pop og hårsterke Garden of Delight. Fascinerende nære bilder. Det ikoniske bildet av Iggy, som også er plakaten til utstillingen, blir større enn seg selv, et bilde av en tid, en følelse, lyden av en tid.

Følelsen min av å gå rundt i et slags mini-museum over egen oppvekst blir sterkere og sterkere. Det er så kort tid siden, det er så lenge siden. Bildene glir etterhvert over i hverandre, de blir likere og likere, enten de nå er små portretter av musikere i typiske grå utendørs 80-tallslandskap i England eller heftige konsertøyeblikk i underbelyste norske konsertkjellere. Til slutt er det som om alle bildene egentlig bare er ett eneste bilde. Et glidende svart-hvitt bilde av ungdom og fellesskap, en ungdomstid, min ungdomstid, lyden av musikken inni hodet blander seg endelig med bildene på veggen. En vag og fin følelse, kanskje på grensen til litt melankoli. For dette er bilder av en lyd og en tid som er over. Og forbi. Min ungdom er over for lenge siden. Og punken er definitivt over.

Inntil en av veggene står det en liten cd-spiller. Nærmest for å understreke hvor stille det er her inne, ligger det et tomt cd-cover oppå, det er en grønn plate, et livealbum med Violent Femmes. Ingenting er lengre unna punken enn å henge på veggen på et galleri uten lyd. Men det føles helt riktig ut også. Det er 40 år siden.

I et mørkt siderom, i et slags rom i rommet, ligger den nye delen av utstillingen, «Musikkportretter 2015-2016». Fin Serck-Hanssen har tatt portrett av 132 personer i musikkmiljøet i Rogaland, med hovedvekt på Stavanger. Alle bildene er i svarthvitt. Utsnittet er Veldig Tett På. De fleste musikerne er tydeligvis blitt bedt om å se litt bistre ut.

Som musiker kan jeg gjerne røpe at vi ofte ser litt blidere ut. Det er en stor gave å få lage musikk, alene eller sammen med andre.

Tusen takk til Fin Serck-Hanssen for gjenbesøket til 1979. Når jeg tenker tilbake på disse årene vet jeg at musikken reddet meg, både da og senere. Jeg er takknemlig for det hver eneste dag. Jeg vet at musikken kommer til å redde nye. Pust ut. Lykke til. Det går mest sannsynlig bra.

—

Guttorm Andreasen er en av Norges mest erfarne og allsidige musikkjournalister. Han har jobbet som programleder i radio og tv siden 1985 og har landets aller bredeste platesamling. Guttorm Andreasen er også musiker, DJ, konferansier og kulturarrangør.