“As they have mediated our engagement with the world, with others, and with ourselves, cinematic and electronic technologies have transformed us so that we currently see, sense, and make sense of ourselves quite other than we were before them.”
–Vivian Sobchack, The Scene of the Screen.
Endelig! I år fikk jeg anledning til å delta på flere av de spennende arrangementene som sto i programmet til Screen City Festival 2015. Denne oktober-festivalen har jeg hatt lyst til å få med meg siden første gang den gikk av stabelen en kald høstkveld i 2013. I løpet av en langhelg inviterte Screen City i år til forskjellige typer arrangementer, og kunstverk av varierende art spredt rundt i byrommet, nærmere bestemt Østre bydel i Stavanger. Festivalen bød på performancer, kunstnersamtaler, dj’er, og en ute-kino ved Badedammen. Screen City presenterer bevegelige bilder i det offentlige rom som inngår i et forhold med arkitektur og lyd. I festivalens egen katalog står det at festivalens format utvider grensen knyttet til den cinematiske opplevelsen. Videre står det at programmet i år tar utgangspunkt i det post-industrielle klima i Europa i dag, og hvordan de industrielle forandringene påvirker arkitekturen og det sosiale rom. Dette danner en bakgrunn for screening på bygninger som allerede har en historie, og er med på å redefinere eller stille spørsmål ved bygninger som objekt, og på den måten forsøker å transformere dem til subjekt.
Skjerm-mediert visning av kunst har eksistert lenge. Lenge før fotografiet eller bevegelige bilder. Camera Obscura, skyggeshow og magiske lanterneprojeksjoner er bare noen eksempler på skjermbasert visning av forskjellig slag. På 1500-tallet beskrev den italienske teoretikeren Leon Battista Alberti lerretet som et vindu som åpner et rom utover sine rammer. Dette tatt i betraktning er dagens skjermbaserte kunst bare nok et kapittel i en lang tradisjon innen kunstproduksjon. Historisk sett skjer det et skifte på midten av 1960-tallet når massemediaskjermer som fjernsynet får plass i kunstverk eller installasjoner. Man ser en utbredt eksperimentering av kunst i et forhold til teknologisk media og visualisering. Installasjonsbegrepet er viktig i denne sammenheng fordi installasjoner er skulpturelle miljøer som inviterer til deltakelse. Betrakter tilbys en erfaring i utstillingsrommet som tar opp i seg forskjellige objekter som en del av kunstverket. Disse delene av kunstverket er ment å erfares som et aktivt rom, heller enn et (eller flere) objekt. På den måte avslører de seg selv i en tidsmessighet, i stedet for å avsløre seg som et komplett kunstverk hvor alt er synlig på en gang. Det er spesielt virkningsfullt å ta i bruk mediaskjermer i installasjoner som skulpturell utforsking for å skape en tiltenkt stemning, og som et møte mellom kropper og skjermer over tid, og i en større romlig sammenheng. Slik kan en ny måte å betrakte på oppstå. I dag ser man en eksperimentering med bruk av skjermer i bred forstand i samtidskunsten.
Lydbilde
Jeg ankom festivalen til fredagens kveldsprogram som ble startet av kunstnerne Dan Gregor og Michal Pustejovsky. Deres audiovisuelle installasjon forandret fasaden på Stavanger Konserthus. Med abstrakte elementer som ligner bølger ble installasjonen knyttet til konserthusets geografiske sted ved sjøkanten, og den aktiviserte fasaden skapte en illusjon om et annet rom. Inne i konserthusets orkestersal Fartein Valen ble det arrangert Orgelnatt. Komponist Nils Henrik Asheim hadde invitert med seg blant annet de tsjekkiske og slovakiske video- og lydkunstnerne Pjoni og Jan Sicko. Disse kunstnerne stilte med sitt audiovisuelle prosjekt XYZ. Abstrakte lyselementer ble projisert på mange smale lerret som hang fra taket inne i salen. Lyselementene beveget seg kontinuerlig oppover på de lange lerretene, mens de skiftet lengde og tykkelse etter tone. Mørke, lange toner frembragte brede, lange former, mens lysere lyder produserte tynne søyler av lys. Samspillet mellom de abstrakte lyselementene, rå digital lyd og organisk orgelspill skapte en synergi som gjorde meg oppmerksom på lydens egenart. Orgelet gikk ut over sine grenser sett i forhold til hva jeg har hørt av orgelmusikk tidligere. Med sin atonalitet ble egenarten til både orgellyden og den digitale lyden tydelig, og sammen skapte de en meget vellykket og passende synergi i Fartein Valen.
På den andre siden av Vågen var festivalens hovedkvarter, Rogaland kunstsenter, en naturlig plass å begynne når man skulle utforske programmet i Østre bydel. Her var det 35-mm filmen Time as perspective av Berlin-baserte Rosa Barba som ble vist. Det første man så da man entret gallerirommet var ikke skjermen, men fremviseren og metervis med 35-mm film på rull. Fremviseren var åpen, på den måten at man kunne se cellulosefilmens reise fra filmrullen forbi lyskilden og tilbake på rullen. Lyden av denne prosessen var nesten like høy som lydsporet til filmen, noe som trakk min oppmerksomhet mot selve projektoren og filmmediet. Selve filmen viser oljepumpenes mekaniske og repeterende bevegelser i en Texas-ørken som kan oppleves både meditativt og politisk, men et naturlig fokus her ble verkets medium.
(Arbeids)rytme
Ved inngangen til Rogaland Kunstsenter, på utsiden, ble Beathe Rønnings verk Meditations on Works III vist. Skjermen viste arbeidsprosessen til forskjellige yrker som en slakter, to baristaer og en butikkmedarbeider. Den meditative koreograferingen som kroppen selv utfører i sitt rutinebaserte arbeid fremheves i dette verket, det finnes en fin rytme i filmen. Den er poetisk på den måten at man blir ydmyk av den skjønnheten som kommer frem i hverdagsarbeidet. Men verket klarte ikke å overbevise meg helt fordi avstanden ble for stor, verket ble vist flere meter opp fra bakken på fasaden til kunstsenteret, og teksten som rullet over hele skjermen var for meg med på å øke avstand i stedet for å skape nærhet til kroppens bevegelser i arbeid.
Ferden gikk herfra videre gjennom Pedersgata. Gaten har fått sitt navn etter Petrikirken på Nytorget, og består stort sett av trehusbebyggelse som ble bygget for å huse arbeidere på 1800-tallet. På vinduet til et av disse trehusene projisertes de tyske kunstnerne Antje Ehmann og Harun Farockis videoverk Labour in a single shot. Dette verket består av flere enkelttakninger av mennesker i arbeid som hver varer i ett par minutter. Verket viser mennesker fra hele verden og flere samfunnslag som gjennomfører sine arbeidsoppgaver. I Stavanger ble filmene projisert på et forlatt butikkvindu. Man får her den nærheten til verket som jeg savnet med Rønnings verk på Rogaland Kunstsenter. Det er både verket i seg selv, og rammen for visningen som gjør at man kommer tettere inn på menneskene i arbeid. Man kan stå på kloss hold i Pedersgata med arbeiderne i verket og deres rutinearbeid. Men visningsvalget hadde også en bakside. Det ble mange forstyrrende element på gata, om man sto på fortauet sto man for nære, sto man på andre siden av veien ble det for mange biler og forbipasserende. Jeg ble litt utilpass og gikk videre.
I enden av Pedersgata så jeg etter den mobile skulpturen til de tsjekkiske kunstnerne Matej Al-Ali og Thomás Moravec som det sto i programmet at skulle befinne seg i området. Etter hvert ble jeg ganske irritert etter å ha trasket opp og ned alle sidegatene uten resultat. Jeg gikk i retning Ryfylkegaten hvor det sto en lastebilhenger parkert utenfor Mathallen. Denne huset den norske kunstneren Knut Åsdams Mobil Egress. Den 41 min lange filmen, eller kinoinstallasjonen, har et narrativ som utspiller seg på en bensinstasjon i Oslo. Filmen skildrer hverdagen til en ung jente som jobber på bunnen av olje-Norges hierarki, og hvordan det påvirker henne. Mot slutten av filmen, som gjør en fin og troverdig skildring av arbeid nederst på oljerangstigen, begynte jeg å tenke på Matèj Al-Ali og Thomas Moravec verk som jeg ikke fant, ble rastløs, og så fort filmen var ferdig gikk jeg tilbake til siloene i enden av Pedersgata.
Lys og bevegelse
Siloene i Svanevigå var blitt opplyst for anledningen, og de uendelig høye siloene viste seg dermed som en av de flotteste minimalistiske skulpturene jeg har sett. De er utrolig vakre i både form og farge, hvite, lange, og smale. Med denne belysningen så jeg siloene på en helt annen måte enn slik jeg har sett dem fra stuevinduet mitt hver dag i åtte år. Før, som et kjennetegn på Stavanger øst. Nå, som en utrolig sexy skulptur.
Men hvor ble det av den mobile skulpturen? Jeg mistet motet og rettet nesen mot Tou Scene hvor den britiske kunstneren Greg Pope skulle gjøre en performance. I det jeg rundet hjørnet kom det fire personer skyvende på noe som på avstand så ut som en skjerm – den mobile skulpturen! Denne viste seg å bestå av to skjermer som er vendt bort fra hverandre, med en lang ”kropp”. Det som ble vist på skjermene var såpass abstrakt at det er vanskelig å beskrive, men jeg fikk en følelse av at det var bilder fra industribygninger – de har denne tomheten med seg man ofte finner i forlatte byområder. De fire skikkelsene skjøv, stanset, sprang rundt skulpturen, la seg ned på bakken, reiste seg igjen og skjøv skulpturen videre gjennom Stavangers gater. Det hele var en performance i seg selv. En klar referanse til verket er Nam Jung Paiks bruk av skjermer som skulpturelle elementer og del av perfomancer på 1960-tallet. Paik er en av dem som bidro til et historisk skifte i forholdet mellom kunst og teknologi. Han var del av “The Cinematic Avant-Garde,” en bevegelse for uavhengig filmpraksis på 1960- og 1970-tallet i USA. Denne bevegelsen kan sees som et bakteppe for Nam Jung Paiks engasjement med ulike kunstneriske miljøer i New York, og hans undersøkelser av elektronisk image gjennom video på denne tiden. Paik ga videobildet forskjellige formelle konfigurasjoner, og dermed får man en helt ny dimensjon av skulpturer, og ikke minst parametere for installasjonskunst. Å benytte skjermer og lys på den måten som Matej Al-Ali og Thomás Moravec gjorde med sin mobile skulptur gjorde at jeg så området i enden av Pedersgata fra et annet perspektiv enn det daglige.
Entusiastisk etter å ha oppdaget dette bidraget til festivalen kunne jeg gå videre til Tou Scene og Greg Popes performance. Pope hadde med seg to tsjekkiske lydkunstnere, Veronika Vlková og Katerina Koutná. Pope klipper, monterer og skraper Super 8 film live, noe som resulterer i de vakreste bilder. Han hansker med lyset på en eksepsjonell måte, og skaper en stofflighet i bildene som er sjelden. Sammen med lyden av stein og luft skapes et møte med disse elementer som oppleves som en perfekt symbiose.
Ny kinoopplevelse
Søndag og siste festivaldag var det duket for utekino på den ene veggen til en nedlagt hermetikkfabrikk i Badehusgata. På programmet sto Harun Farockis Workers leaving the Factory og Katharina Gruzeis Workers leaving the Factory (again). Begge inspirert av Lumiére-brødrenes første film ”La sortie de l’usine Lumiére á Lyon”. Farockis analyse av denne filmsnutten viser til de mange andre filmscenene opp gjennom årene av arbeidere som forlater fabrikken hvor de jobber. Alle scener skaper den samme stemningen av mennesker som er på vei til noe. Gruzeis film viser også tilsynelatende arbeidere som forlater arbeidsplassen sin, men dette foregår inne i en korridor hvor fokuset settes på blinkende lysstoffrør og høy lyd, samt mennesker på vei gjennom korridoren. Spørsmålet om hvor alle disse menneskene skal dukker selvfølgelig opp. Mer enn noe annet skapte disse to filmene en stemning i byrommet der de ble projisert på et nedlagt fabrikklokale i et gammelt industriområde i Stavanger. Man kunne ikke unngå å bli bevisst byrommet og dets historie. Men det kan virke som filmene ikke nådde publikum. Under visningene var det få folk tilstede, og det var flere som gikk underveis.
Det er ingen tvil om at Screen City Festivals tredje utgave holder et høyt internasjonalt nivå med anerkjente kunstnere som Harun Farocki, Antje Ehmann, Knut Åsdam, Ane Hjort Guttu, Rosa Barba og Katharina Gruzei. Flere av disse deltok på årets Venezia-biennale. Kvaliteten på mange av enkeltverkene holder høy standard. Tematisk fungerer verkene bra sammen, men det ble noe monotont og kjedelig med alle disse arbeiderene, som vi enten så i arbeid eller på vei bort fra arbeid. Festivalens post-industrielle tema var i utgangspunktet med på å gjøre festivalen tilgjengelig for et bredt publikum, men ironisk nok er denne festivalen ikke like tilgjengelig for alle som man skulle tro. Østre bydel har en industrihistorie som mange kjenner til, men jeg fikk ikke inntrykk av at festivalen nådde ut til et bredt publikum av den grunn. Det er nok flere årsaker til det. En grunn kan være forventingen om å forholde seg passiv til en historie eller et narrativ i møtet med filmkunst. Denne forventningen er noe jeg opplever er sterkt tilstede hos gjennomsnittspublikumet. En annen grunn kan være at de fleste som ferdes i byen har tilgang til den, men det var vanskelig å finne noen av verkene og det finnes mange forstyrrende elementer i byrommet.
Kunst i det offentlige rom kan ha en gjensidig påvirkningskraft. Kunsten kan forstyrre det sosiale rom, og det sosiale rom kan forstyrre kunsten. Dette fører med seg fordeler og ulemper. Noen av enkeltverkene som ble vist under Screen City blir slik påvirket negativt, men får et positivt utslag for festivalen som helhet fordi den aktiviserer oss som betraktere. For meg var det de abstrakte elementene som gjorde mest inntrykk under festivalen. Elementer som lydbilde, lys, rytme og bevegelse fungerte på sitt beste som en harmonisk interaksjon på tvers av de forskjellige arbeidene gjennom hele festivalen. Konteksten gjør denne festivalen spesielt interessant nettopp fordi den foregår i det offentlige rom og forholder seg til byens historie.
”Cinema is occuring when one looks at screens, not through them.” proklamerte Paul Sharits i 1974. Kunsthistoriker Rosalind Krauss har argumentert for at Sharits verk markerer et vendepunkt i filmhistorien med å integrere et virkelig fysisk miljø, og at betrakteren på den måten erfarer de parallelle planene mellom skjerm og projektor. Man kan se Screen City-festivalen med flere forskjellige briller for å forstå den cinematiske erfaringen. Eksempelvis som formalisten med et fokus på bilderammen og selve skjermen, man kan som realisten se gjennom et vindu til en annen virkelighet, eller man kan som poststrukturalisten se skjermen som et speil. Men det er en ting disse betraktningsmåtene ikke fanger opp, nemlig dynamikken i aktiv betraktning som gjør at både verket og betrakteren blir aktive betraktende subjekter, ikke statiske objekt. Screen City demonstrerer dette på en veldig fin, dog en noe indirekte måte ved at den foregår i det offentlige rom. For meg utvider Screen City grensen knyttet til den cinematiske opplevelsen ved å inngå i et forhold, ikke bare til lyd og arkitektur, men også til meg selv.
