Hanne Mugaas: Mesteparten av arkivet har blitt overført til Statsarkivet i Stavanger. Dette har blitt gjort i rykk og napp over årenes løp da man innså at man ikke hadde ressurser til å kunne ivareta arkivet her på huset. I overførselen til statsarkivet har materialet blitt noenlunde organisert, men vi har likevel måttet grave mye der, i tillegg til i bla.a. Stavanger Byarkiv, Nasjonalbiblioteket og NRK.

Kristina Ketola Bore: Jeg sendte nettopp epost til Bedriftskunstforeningene i Rogaland for å høre hva de har i sine arkiv av for eksempel bilder. For det som har vært vanskelig med dette arbeidet er at selv om det har blitt bokført hva som ble solgt fra utstillinger og hvilke utstillinger som har funnet sted, så er det veldig lite bilder og informasjon om hvordan disse faktisk har sett ut i rommet.

HM: Det er nesten ingen bilder av utstillinger overhodet.

KKB: Det har heller ikke vært noen spesifikk retning på utstillingene, det har vært en del presentasjoner av kunstnere, som sikkert har blitt valgt av en grunn, men det er sjeldent det finnes tydelig informasjon om dette.

HM: Det er i det hele tatt veldig lite materiale om utstillingene. Det eneste som finnes er en del brosjyrer. Arkivutstillingen har vært en stor utfordring fordi mye av det vi har gjort ligner detektivarbeid.

HM: Ja, og det har vært mange vandreutstillinger. De største kunstforeningene i Norge samarbeidet i mange år, og da var det ofte slik at de snakket om hva de forskjellige hadde planlagt for hvert år og fikk så låne utstillingene etterfølgende. Så det kan jo virke litt tilfeldig av og til, men det har også vært en utvelgelseskomité i mange år.

KKB: En av de tingene vi derfor har valgt å fokusere på er personene som har jobbet her – de personlige forholdene og visjonene som har utgjort mye av kunstforeningens virke. Det er en medlemsforening og på den måten er den både bygget opp og drevet av medlemmene selv. Som alle kunstforeninger har det vært mange salgsutstillinger da det har vært et behov for å få ting til å gå rundt, og selvsagt selge kunst – som kanskje også henger sammen med at det ikke alltid har vært en så tydelig visjon for utstillingene. Men det finnes sterke personligheter som har vært intendanter her, spesielt Biggie Wyller som var intendant fra 1950-1975, og Roland Lengauer som overtok etter Biggie frem til 1993. Begge var her lenge og begge hadde veldig tydelige visjoner og ønsker for kunstforeningen. Biggie introduserte ønsket om å få mer barn og unge til å komme til kunstforeningen, noe Lengauer også jobbet mye med. Under Biggie på 60-tallet var det også mange jazzkonserter her og mye sosialt liv. Lengauer fortsatte å invitere inn folket, og gjorde stedet enda mer folkelig.

HM: Dette er ikke en historisk korrekt utstilling fra a til å. Det samme gjelder for publikasjonen, den er ikke en historiebok. Vi har heller hatt en konseptuell tilgang til de fire delene. Det handler om å se på milepælene og få frem disse på en klar og tydelig måte. I tillegg til å fokusere på intendantene ser vi for eksempel også på de som faktisk startet kunstforeningen, samt prosessen frem til eget bygg. I starten var dette nemlig et mobilt galleri, som befant seg mange forskjellige steder i byen. Vi ser også på overgangen til kunsthall i 2013.

Etter å ha jobbet oss gjennom arkivene mener vi det er viktig å få frem alt det positive som har funnet sted her opp gjennom årene. Her i Stavanger har det vært mye fokus på de siste 20 årenes mange konflikter, og kunstforeningen har fått mye negativ oppmerksomhet. Men før dette var faktisk kunstforeningen en viktig og godt likt institusjon i Stavanger, med stor aktivitet og godt besøk. Roland Lengauer bodde så å si her. Han holdt åpent hele dagen, gikk hjem og spiste middag før han kom tilbake til kveldens arrangement. Det finnes en del bilder fra arrangementene og salene er ofte stappfulle. Vi har snakket med Lengauers sekretær, og hun fortalte at slik var det nærmest hele tiden – det var alltid mye folk og aktivitet. Hun hadde aldri hatt det så gøy som i den perioden hun jobbet her.

Før Biggie og Lengauers tid med alle arrangementene var arbeidet veldig fokusert på å bygge opp en samling.

KKB: Stavangers Faste Galleri ble stiftet i 1866 og de holdt til her på huset fram til Rogaland Kunstmuseum åpnet i 1992 . Men allerede i 1965 ble de en egen stiftelse.

HM: Så Stavanger Kunstforening og Stavangers Faste Galleri ble to forskjellige organisasjoner som holdt til i samme hus, men med hvert sitt kontor. Kunstforeningen var i påbygget med inngang nede fra kjelleren, og det Faste Galleri var i de fire utstillingssalene.

KKB: Avisutklipp, styreprotokoller, møter med sekretæren til Lengauer og tidligere intendanter. Både Biggie og Lengauer har dessverre gått bort i løpet av de siste årene, så vi har snakket med familiemedlemmer.

HM: Mesteparten av informasjonen kommer fra kunstforeningens arkiv på statsarkivet. Det er for eksempel mange brev som daterer helt tilbake til opprettelsen av kunstforeningen i 1865. Kunstnere som sier ja til å stille ut, men også klagebrev fra publikum.

KKB: Ved 100-årsjubileet ble det gitt ut en bok som heter Profiler og Paletter. Denne var et overblikk over foreningen sett i kunstperspektiv, og blant annet også litt om bygningen. Men den handlet mye mer om Rogalandskunstnere generelt enn om selve foreningens virke.

Vi har egentlig selv vært nødt til å finne frem til denne historien som går ut over det vi har funnet i arkivene. I publikasjonen har for eksempel arkitekturviteren Victoria Bugge Øye skrevet ganske omstendelig om bygningens historie. Fordi vi ikke har anledning til å vise en fullstendig historie for 150 års faktiske hendelser har vi heller valgt å fokusere på menneskene, de milepælene som identifiserer for eksempel endringer i kunstforeningen og historier som repeterer seg. Vi ønsker å skisse opp et landskap av historien uten å nødvendigvis fokusere for mye på for eksempel medlemstall eller gi for mye vekt til data, men heller se på hendelser som har vært av en annen type betydning. Derav den mer menneskelige og personsdominerte innfallsvinkelen.

HM: Noe som har gått i glemmeboken for mange er at kunstforeningens samling ble grunnlaget for samlingen til Stavanger Kunstmuseum. Mange har blitt introdusert til kunsten og samtidskunsten her, enten de gikk på maleskolen i kjelleren eller ble dratt med hit som små, eller gjennom Lengauer som mange husker.

KKB: Det som er fremtredende gjennom hele historien fra kunstforeningen ble stiftet frem til i dag er at alle som har vært involvert, enten som ansatte, medlemmer eller eksternt involverte har gjort det fordi de har hatt et veldig sterkt engasjement knyttet til kunsten. Og det viser at det er en rik historie i akkurat det at folk har hatt et slikt engasjement. Kunstforeningen ble stiftet fordi man så inderlig ønsket et sted å vise kunst i Stavanger. Man ønsket at kunstforeningen skulle bidra til kulturlivet her i byen. Og det har den også gjort, med for eksempel 70-årsjubileet til August Jacobsen i 1938, ved å vise Bruno Krauskopf-utstillinger flere ganger, og gjennom utstillinger av Chagall og Dali, samt fremtredende, lokale kunstnere som har vært gjentagende i kunstforeningens historie. Og en rekke sosiale arrangementer, både på dag- og kveldstid – for ikke å nevne jubileumsutstillingene som både i 1925 og i 1965 ble markert med blant annet besøk av de respektive kongene og storslåtte feiringer. Vi håper vi kan tilby en lignende bursdagsfeiring i år – selv om de kongelige ikke kan ta del.

HM: Ja, jazzkonserter og kammermusikk, kulturskole, dukketeater, barnas dag. På barnas dag kom det over 1000 besøkende på 70-tallet. Det har vi noen fantastisk fine bilder fra.

HM: Vi visste fra begynnelsen av at vi også ville ha en samtidskunstdel i tillegg til arkivutstillingen for å markere at vi nå er en kunsthall. Vårt mandat er å jobbe med samtidskunst. Vi vil se fremover i tillegg til å se bakover.

Publikasjonen var også med oss fra starten. Den er det Kristina og René som har ansvar for. Arrangementsdelen ble sterkere og sterkere etter hvert fordi vi så hvor mye som faktisk hadde skjedd før i tiden. Så det blir arrangementer som både har tilknytning til historien, og noen som ikke har en tydelig tilknytning, men som føyer seg inn i rekken av tidligere tiders arrangementer.

Samtidskunstdelen er en gruppeutstilling hvor alle kunstverkene som er med handler om historieskriving og arkiver. Noen av kunstnerne har jobbet direkte med kunstforeningens historie og arkiv, mens andre verk har en tematisk tilknytning til emnet.

HM: På papiret heter vi fremdeles Stavanger Kunstforening: Stavanger Kunstforening driver Kunsthall Stavanger. Vi er fortsatt en medlemsforening, men ellers har vi fått en internasjonal profil og profesjonalisert drift.

HM: Det å vise kunst har alltid vært hovedbeskjeftigelsen til kunstforeningen, og i gulltiden hadde de faktisk 2000 medlemmer. Det var på 1990-tallet at medlemstallet gikk ned. Da ble samlingen donert til kunstmuseet, som ble hovedsatsningen i Stavanger. Man kan jo kanskje si at kunstforeningen etter det ble litt glemt på forskjellige måter.

KKB: Det var også veldig mange utskiftninger av daglige ledere, noe som nok også gjorde at det var vanskelig for kunstforeningen å ha en tydelig profil, både utover 90- og 2000 – tallet.

HM: Det er mange forandringer – vi er i samme bygg, men vi har bygget opp en ny institusjon Det var også det valget styret og generalforsamlingen tok ved å velge å gå over til kunsthall – de ville ha et tydelig skifte. Det har vært et kjempeprosjekt, inkludert oppussing av bygget, men vi har vært så heldige å få med oss mange frivillige som har gjort en kjempejobb. . Hovedutfordringen har vært å få besøkende inn i huset igjen, nettopp på grunn av all den negative vinklingen i mediene de siste 20 årene.

KKB: Ja, det stemmer – og når vi har gått gjennom arkivet, så er det faktisk de siste 20 årene at det har vært vanskeligst å forstå hva som har skjedd, blant annet fordi det som blir fortalt og vises i media hovedsakelig er det negative ved kunstforeningen. Det er nok flere faktorer som spiller inn, det er for eksempel vanskeligere å se klart det som står nært i tid, men det har vært veldig mye negativt fokus og det mangler også klare visjoner. Når vi som har jobbet med dette en stund har problemer med å se hva som egentlig har skjedd, så kan jeg tenke meg at det nok må ha vært vanskelig for dem som står utenfor foreningen å forstå hva den egentlig stod for og hva den ville i denne tiden.

HM: Jeg opplever det som veldig oppløftende. Jeg var klar over at det hadde vært mye aktivitet her , men at de blant annet hadde kunstdisko og omvisninger for svaksynte var nytt for meg. Det er tydelig at ledere som Biggie Wyller og Roland Lengauer var veldig engasjerte og jobbet hardt for å få kunst og kultur ut til folket. Jeg har fått stor respekt for dem. Arkivmaterialet fra 1865 til 60-tallet har også vært imponerende – at fem personer i Stavanger tok initiativ til å starte visningsrom for kunst og fikk bygget opp en større samling. Brev og diverse materiale i arkivene viser hvor mye positivt engasjement det var for foreningen blant lokale og norske kunstnere og Stavangers innbyggere.

KKB: Det er mer en konseptuell publikasjon om historien og foreningen enn et forsøk på å fortelle alt. Publikasjonen er sin egen enhet og er ikke overordnet de andre delene, men det finnes selvfølgelig linker mellom dem.

I publikasjonen har vi for eksempel fått britiske Holly Pester som har en doktorgrad i poesi til å skrive en tekst. Hun har i sin nyeste bok brukt anekdoter og sladder som metode for å jobbe med arkivet. Vi har invitert henne inn til å se på kunstforeningens arkiv. Hun har valgt å se på historien fra start til slutt, men har sittet i England og har kun hatt tilgang til arkivet gjennom meg. Det er et eksempel på hva vi mener med at det er en konseptuell tilgang. Holly skal også ha en performance via Skype for boklanseringen her på Kunsthallen den 12. desember.

HM: Det har vært veldig viktig å bringe inn folk utenfra til å jobbe med en slik utstilling. Først og fremst brakte vi inn René og Kristina fordi de har et forhold til kunsthallen da de kommer fra Stavanger, og de har jobbet med arkivutstillinger før, men det var også viktig at det kom noen utenfra institusjonen som kunne jobbe sammen med meg og Maya Økland. Hadde det bare vært oss innad fra institusjonen kunne det lett blitt veldig insulært. At flere har vært involvert med publikasjonen synes jeg også har vært kjempefint – og forfriskende for foreningen.