Meningsløs kunst, eller kanskje bare kunst uten mening?

Jeg begynte med moderniteten. Eller egentlig middelalderen, ettersom tilværelsen hadde en helt klar mening den gang: nemlig Gud, kort sagt. Men deretter fant jeg det relevant å gå helt tilbake til antikken ettersom vi frem til 500-tallet trodde at jorden var flat. Og selv om ideen om at jorden kretser om solen, og ikke omvendt, også ble fremmet av datidens grekere, var det ikke før i renessansen at dette verdenssynet, om at jorden stod i sentrum, for alvor ble utfordret. I lang tid trodde vi altså at jorden og menneskene var universets midtpunkt, og frem til den tid utgjorde vår eksistens nærmest selve inkarnasjonen av mening. Vi var skapt av en Gud og gitt et sted hvor alt, bokstavelig talt, kretset om oss. I kjølvannet av modernitetens fremvekst på 1700-tallet, og dens banebrytende vitenskapelige oppdagelser, oppstod nye måter å oppfatte verden på. Vi fikk forløsende innsikt som presset frem ideen om individet kontra kollektivet, og dermed oppstod en følelse av et meningstap. Etter tapet av Gud var ikke hensikten ved tilværelsen like åpenbar lenger. Det ble opp til hver enkelt å tolke grunnlaget for egen eksistens, samt fylle den med mening.

I dette innledende og nokså springende resonnementet jeg fremla for juristen, innså jeg både hvor enkelt, men samtidig fullstendig uhåndterlig, meningstapsbegrepet er. Denne kollektive følelsen av manglende mening er jo like subjektiv som alt annet – som   eksempelvis hvorvidt kunsten fremdeles har en mening, og hva den i så fall måtte være.

På samme måte som tilværelsen, påstås også kunsten å ha lidd et meningstap. Modernitetens nye måte å fortolke verden på kom etterhvert uunngåelig til uttrykk i kunsten. I siste halvdel av 1800-tallet skred den modernistiske kunsten gradvis frem og gjennomførte flere brudd med datidens formale konvensjoner på sin vei. Kunsten hadde tidligere hatt en direkte og avklart hensikt, enten det var å hylle gudene på ulike måter, formidle Guds budskap til analfabeter, eller simpelthen å gjengi virkeligheten så godt som overhodet mulig. Men nå tok kunsten tak i sine egne eksistensvilkår og etablerte sin egen autonomi. Et viktig verk i startgropen av denne utviklingen var Edouard Manets ”skandaløse” maleri Olympia fra 1863. Verket var skandaløst motivmessig, fordi den portretterte nakne kvinnen med sitt utfordrende blikk ikke var fremstilt som kjærlighetsgudinne eller nymfe, men gjengitt, og gjenkjennelig, som en prostituert. Teknikken vekket også forargelse i det gode selskap, med sine brede penselstrøk og flate uttrykk. Dette verket anses som et kunsthistorisk vendepunkt, og fra særlig begynnelsen av 1900-tallet brøt stadig flere kunstnere med den rådende takt og tone innen malerkunsten. Picassos radikale perspektivfjerning og -forskyving er velkjent for de fleste. Gjennom en rekke påfølgende banebrytende kunstverk – surrealistiske, futuristiske, abstrakte og konseptuelle, har kunsten fra den gang da og frem til i dag, gradvis flyttet seg fra det konkrete og tydelige til et mer diffust, ofte teoretisk, og gjerne assosiasjonspreget sted.

I februar arrangerte Rogaland Kunstsenter et foredrag med kurator Tirdad Zolghadr, hvor han fra innsiden av kunstfeltet pekte på problematiske aspekter ved samtidskunsten. Selv dem som skulle ha best forutsetninger for å dekode kunsten kan møte på problemer. Fraværet av kontekst får skylden, og i famlende forsøk på å forklare kunsten både for en selv og for andre, tyr man til begreper som skildrer denne udefinerbarheten man kan merke i møte med verket – tvetydighet, ambivalens… meningstap? Begreper som i seg selv kan være vanskelige å få ordentlig tak på. Denne situasjonen kan gjøre det enklere for mange, kanskje særlig dem som står litt på utsiden av kunstsfæren, å både like og forsvare den såkalt tilgjengelige kunsten – kunst som har et tydelig budskap, eller som ganske enkelt er estetisk tiltalende. Det samme gjelder for andre visuelle uttrykk som verken oppleves som ekskluderende, forvirrende eller som fremstår som innholdsmessig ”meningsløse”.

Kunstbyen Stavanger

Den subjektive faktoren, som blir så tydelig i diskusjoner om meningen med tilværelsen, gjør seg også gjeldende i samtaler om kunst. Subjektivitet blir ofte holdt frem som argument når man snakker om det å bedømme god og dårlig kunst. Anklager om elitisme følger snart etter når noen hevder at de har bedre forutsetninger for å felle smaksdommer enn andre. Det kan fort bli sårt, personlig og ubehagelig når noen implisitt kritiserer andres smak gjennom en faglig begrunnelse – en begrunnelse som i seg selv kan være vanskelig å forstå på grunn av sin kompleksitet. Det finnes ikke et kjapt og enkelt svar her og enhver som har forsøkt, vet at man ikke kan gi en fullverdig forklaring uten å gjennomgå store deler av kunsthistorien, kunstutdanningssystemet, hvordan kunstmarkedet fungerer (og hvem forstår nå egentlig det?) og så videre. Å gjøre rede for hvorfor det å synes at et verk er fint eller kult ikke er ensbetydende med at det er godt, kan derfor bli en omfattende affære. Denne runddansen kjenner vi godt til og med jevne mellomrom aktualiseres den igjen.

Et par dager før Nuart, Stavangers årlige gatekunstfestival, åpnet i september 2016 publiserte NRK en artikkel hvor kunstkritiker Sigrun Hodne og kunstner Natasja Askelund kritiserte festivalen og gatekunsten for å ha blitt kjedelig og kommersiell. De mente også at festivalen blir brukt av kommunen til å dekke over dårlige byrom og arkitektur. Selv om artikkelens publiseringsdato scoret høyt på aktualitetsbarometeret, tilsa i alle fall mitt indre moralske kompass at den var litt ufin rent timing-messig. Det er kjipt å få en flengende kritikk to dager før åpning, noe Nuart selv kommenterte i sin respons i Stavanger Aftenblad torsdag 6.oktober, ført i pennen av kunstnerisk leder og grunnlegger Martyn Reed og daglig leder James Finuncane. Men dersom man ser bort ifra fornærmende formuleringer og indignert respons, etterlyste Hodne og Askelund i all hovedsak mer varierte kunstuttrykk i byens uterom. De ønsker seg et mangfold og jeg kan ikke gjøre annet enn å nikke bifallende.

Nuart har gjennom de siste årene oppnådd en sterk visuell tilstedeværelse i byen. Hvert år fylles gater, smug og tomme vegger med nye fargerike verk i regi av Nuart og et hundretalls mennesker deltar på arrangerte byvandringer for å se kunsten. Flere av de gamle verkene står igjen fra tidligere år, og gradvis har byens uterom blitt preget av nettopp dette kunstuttrykket. Som resultat av festivalens sekstenårige livsløp har majoriteten av byens innbyggere trykket gatekunst til sitt bryst – den er både tydelig og tilgjengelig, og oppleves derfor som inkluderende – og tja, kanskje som kunst for alle?

De positive virkningene har vært mange – gatekunsten har rettet oppmerksomheten mot, og bidratt til å skape liv i områder av byen som har vært nærmest forlatte tidligere. Nuart har også hjulpet til med å sette Stavanger på kartet som noe annet enn en oljeby, og fått flere til å åpne øynene for en kultur som de kanskje tidligere kun assosierte med vandalisme og kriminalitet. Videre er det flere som synes det er et stort pluss at man ikke trenger å gå inn på museer og gallerier for å kunne oppleve kunst.

Det er likevel viktig å kunne snakke om hvilke andre konsekvenser denne betydelige mengden gatekunst kan ha for vårt sosiale samfunn. Gir det eksempelvis byen en identitet den er fortrolig med? Og går det eventuelt på bekostning av noe? Ønsker Stavanger fremdeles å bli oppfattet som en kulturby, snart ni år etter kulturbyåret, og er et mangfoldig kunst- og kulturliv i så fall fortsatt en del av visjonen? For å kunne ta kloke valg som fungerer på lang sikt er det viktig å stoppe opp, ta aktiv stilling til spørsmål som dette og samtidig stille en hel del andre, slik at vi kan ta gjennomtenkte valg i forhold til hva vi vil oppnå som by. Og i nettopp denne selvransakingsprosessen er det viktig å være klar over at mye gatekunst i en by ikke er ensbetydende med å verken være, eller å bli oppfattet av omverdenen som, en kunstby.

En spade er en spade er en spade, eller?

Det kan med andre ord være nyttig å holde styr på de ulike kunstformkategoriene når man omtaler kunst, for en spade er vitterlig ikke alltid en spade i dette tilfellet. Begrepet kunst er et paraplybegrep som inkluderer mange slags kunstformer, fra dans og teater, til billedkunst, arkitektur, performance, musikk, og ja – også gatekunst. Det kan være greit å være tydelig omkring hva man snakker om, og være klar over hvilke måter denne skiller seg fra mange andre kunstneriske uttrykk, både historisk, innholdsmessig og hva den bidrar med til samfunnet. Gatekunsten eksempelvis, er jo bare ett uttrykk i et helt hav av andre, hvor alle har noe eget å tilføre – mye av én ting dekker ikke opp for mangelen på noe annet.

Når det påpekes hvor flott det er med så mye kunst i gatene, ettersom terskelen for å gå inn på et museum eller et galleri kan føles for høy, så er en by full av gatekunst ikke annet enn placebo for folket og et alibi for kommunen. Folk får faktisk ikke det utbyttet de ellers ville ha fått, dersom Stavangers gater og byrom hadde flere uttrykk å tilby – i tillegg til gatekunsten. Å kunne oppleve visuelle, auditive og kanskje til og med performative kunstuttrykk i hverdagen, uten å kjøpe billett og planlegge et museumsbesøk, er uten tvil berikende. Det gir noe uvurderlig til alle – noe som strekker seg langt utover fordelen ved å få med seg litt lett tilgjengelig kunst på en lettvint måte.

Kunst har en iboende evne til å gjøre mennesker engasjerte. Den er konstant i bevegelse og kompromissløs på sin hals samtidig som den er det mest raffinerte vi mennesker er i stand til å skape. Vi trenger alle uttrykksformene for å ha et nyansert, fritt, levende, utfordrende, politisk, provoserende og spennende kunstliv. Jeg tør også påstå at vi trenger alle uttrykksformene, for å kunne bruke de samme adjektivene om vår livsførsel. Den er et produkt av vår tilværelse, og både det å se og skape kunst er en måte å ta imot og bearbeide alle disse inntrykkene som surrer rundt på denne mer eller mindre tilfeldige planet, i et av vet-ikke-hvor-mange-andre solsystem. Den meningen vi klarer å trekke ut av denne gudløse tilværelsen som tilsynelatende er tappet for mening, skjuler seg kanskje i kunsten – for hvor skulle den egentlig ellers være?