Fredag den 27. mars like før påske, møtte ulike representanter fra regionens kunst‐ og kulturliv opp ved Stavanger kunstmuseum for å lytte og prate sammen, i et forsøk på finne en løsning på et svært betent og altfor velkjent problem, nemlig samtidskunstens finansielle situasjon. Den siste tiden har denne verkebyllen på ulikt vis fått følger som gjør den umulig å fortrenge og la være å vedkjenne seg den lenger. Billedkunstner og styreleder i BKFR, Susanne Christensen, tok tak og inviterte til et seminar hvor dagen skulle vies til tematikken penger og kunst. Eller kanskje mer presist mangelen på penger og kunst. For hvem skal egentlig betale for kunsten? Det var spørsmålet.
Pengepress
Ledere, ansatte og styrerepresentanter ved ulike kunstinstitusjoner ‐ det vil si både bestående og forhenværende Kinokino Senter for kunst og film ‐ kunstnere, kritikere, kulturrådgivere i Stavanger og Sandnes kommune, et generelt kunstinteressert publikum og én politiker var til stede. Mona Pahle Bjerke, kunstkritiker i Nrk P2, var moderator og sørget for stø kurs mellom de ulike innleggene og la umiddelbart frem premisset om å tenke fremover, ikke bakover, ved åpningen av seminaret. En liten oppsummering over den siste tidens hendelser, som salget av skulpturen ”Figure for Landscape” av Barbara Hepworth og nedleggelsen av Kinokino, ble likevel skissert ettersom de på sett og vis danner bakteppet for seminaret. Disse tjener som to ulike, men på hvert sitt vis svært tydelige, eksempler på hvor galt det kan gå når kunsten legges under ekstremt økonomisk press. Mens nedleggelsen av Kinokino gikk uforholdsmessig stille for seg, ledet skulptursalget til en rasende debatt som fikk stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Som resultat oppstod en splittelse mellom de som støttet Kunsthall Stavangers valg om å selge, og de som var imot. Det å samles denne fredagen for å lufte et felles problem med håp om å finne en løsning, ga derfor på mange måter seminaret et skinn av en fin forsonende symbolikk.
Stemningen i rommet var likevel merkbart ladet. Et dypt sår tar som kjent lang tid å hele. På den positive siden er det ingen tvil om at engasjementet i Stavangers kunstliv er rødglødende og at dersom denne energien blir anvendt riktig, kan kanskje store ting utrettes. Men det uunngåelige spørsmålet er ‐ kom man noen vei, egentlig? Etter innlegg og replikker som både diskuterte og redegjorde for de ulike institusjonenes nåtidige og fortidige utfordringer og resultater, kommunens bevilgning av penger til kulturfeltet og politikernes oppfatning av kultur som et viktig middel til å fremstå som en attraktiv by å bo i og så videre, var det synd å måtte forlate Kunstmuseet med en følelse av at det egentlig ikke ble brakt noe nytt til bordet. Forsvarstaler ble holdt og velkjente argumenter ble gjentatt.
Ja, Stavanger bruker penger på kultur. Byen var kulturhovedstad, har festivaler i fleng, et tidvis spennende teater og det hender at ganske store artister kommer til byen. Alt dette er kjempefint. Men et høyst relevant spørsmål som ble stilt var; hvor stor prosentandel går til den visuelle samtidskunsten, egentlig? Det hjelper ikke kunstfeltet at skolerevyer, fotballag og festivaler blir tildelt penger, bare fordi alle er en del av storfamilien ”Kultur”. Samtidskunsten trenger midler av en betydelig størrelse som det går an å bruke til mer enn husleie og eventuelt litt frakt. Den trenger harde penger som kan gi spillerom nok til å enten bringe eller skape fine, banebrytende og utfordrende kunstuttrykk til regionen. Som det ble bemerket fra salen; det er begrenset hvor langt man kommer med å bytte strømleverandør og mobilabonnement hvert år for å spare noen kroner.
Så hvem skal betale?
Man klarer ganske enkelt ikke finne utav hvem som skal påta seg ansvaret, bla opp lommeboken og betale for et felt som ikke makter å forsørge seg selv. Er det kommunen? Staten? En blanding av disse to? Argumentet om å samarbeide med det private næringslivet er et vi hører stadig oftere og som også ble tatt opp på seminaret. Det er slett ingen dårlig idé, så lenge en absolutt forutsetning for samarbeidet er at kunsten forblir autonom og ikke blir diktert av eventuelle sponsorers smak, ønsker og lyster. Utfordringen ligger i å få dem med på laget og forstå verdien, og den potensielt langsiktige økonomiske gevinsten, som ligger i det å bli assosiert som en aktør som støtter den frie kunsten. Denne utfordringen burde slett ikke være umulig å overkomme og det finnes nok av eksempler på at dette faktisk går an. Ser vi utover landegrensene er dette svært vanlig, men vi trenger egentlig ikke se særlig lenger enn til enkelte tilfeller i Stavanger heller, som eksempelvis Nuart Festival og det privat finansierte verket “Tristan’s Ascension” av Bill Viola som vises i Stavanger kunstmuseum.
Men det er noe problematisk over signalet som sendes ut. Når politikerne i Sandnes ikke anerkjenner den såkalt ”smale” kulturen, her eksemplifisert ved Kinokino, som verdig livets rett fordi den ikke kan imponere med skyhøye publikumstall á la Eventyrstien og Ulf‐kampene, og derfor velger å sakte men sikkert tvinge den ellers internasjonalt anerkjente institusjonen i kne, sendes det ut et tydelig signal om verdivurderingen av feltet. Dette er selvfølgelig uheldig både for institusjonen, kunsten, publikummet og byen. Gjennom manglende prioritering og anerkjennelse signaliserer man for omverdenen, inklusive næringslivet, at dette verken er bra eller viktig. Her kunne man ha gått inn på en høytravende filosofisk utgreiing om kulturens betydning for menneskenes lykke, forutsetningene for et kultivert versus et barbarisk samfunn og så videre, men det får bli en annen gang. Jeg er selvsagt inhabil, og sikkert i godt selskap blant de fremmøtte, men jeg klarer ikke komme på ett eneste godt argument som kan tale for nedleggelsen av Kinokino. Selv ikke økonomisk, ettersom kultur på lang sikt ofte genererer vekst i en by. Men hva vet jeg, som verken er politiker eller økonom. Det hadde derfor vært interessant om noen av Sandnes’ politikere hadde prioritert å delta på seminaret.
Seminaret førte kanskje ikke til noen klare svar og løsninger (denne gangen), men initiativet om å gå sammen og sette problemet under lupen er uansett et skritt i riktig retning. Dersom alle trekker samme vei vil ikke bare børen bli lettere, det kan jo også hende at man faktisk kommer noe sted. Kanskje neste skritt på veien kan være å alliere seg med noen markedsførere og akademikere ‐ eksempelvis kulturvitere og sosiologer, og så invitere næringslivet på kaffe og kunstprat?
