Marit Victoria Wulff Andreassens tegninger i Haugesund Billedgalleri virker små i det store utstillingsrommet, men det gjør ikke noe fordi verkene uansett krever et nærmere øyesyn. De er en sanselig nytelse i gjennomføring, og de har titler som skaper flertydighet. Det ligger også et motsetningsforhold og sarkasme i tittelen på denne anmeldelsen ”Rosemaling og ståpikk, hipp hipp hurra” fordi soloutstillingen i Haugesund Billedgalleri består av tegninger med surrealistiske motsetninger mellom kjønnsorganer og symboler på norsk tradisjon. De utstråler et særegent og sarkastisk uttrykk som kommer godt frem i arbeid som Medaljens bakside – en tegningen av en 17. mai-sløyfe med rosett hvor Norges riksvåpen er byttet ut med en anus omsluttet av det norske flagget. Dette kan oppfattes noe politisk, som et hån mot Norges egen identitet – den norske stat og kongehuset, men det kan også forståes slik at vår egen kroppsrose er vel så fin som 17. mairosetten og bør hylles, kanskje til og med feires. Det er en humoristisk måte å ta opp spørsmålet om identitet på og jeg må trekke på smilebåndet.
Førsteinntrykket er ikke bare humoristisk, det finnes noe ubehagelig og forstyrrende i mange av verkene og jeg aner skyggen av et alvor i flere av dem. Noen av uttrykkene er barnlige på den måten man finner i eventyrbøker, noen har det jeg vil kalle tenåringsnykker. Det er i disse tegningene at alvoret smyger seg inn. Her vokser det organiske former som ligner hår eller tregreiner ut fra tenåringskroppen som i verket In Flight. Andre steder snor kropper seg sammen med andre kropper, og i More Than Words er indre organer som hjertet koblet sammen med andre hjerter. Det er lett å trekke linjer til tenåringsangsten – å ikke føle seg normal når kroppen er i utvikling. I utstillingen finnes en sort/hvit tegning Hide and seek av en ung jente som klamrer seg til et tre i en mørk skog. Her er det tomhet og ensomhet som råder. Det vokser konvekse former opp av bakken og flere av trærne har konkave former som ligner hull i trærne. Nettopp det konvekse og konkave går igjen i utstillingen; konkave former ligner en blomst eller kjønnslepper, det finnes åpninger på kropper hvor det vokser abstrakte mønster i alle retninger. Disse smelter sammen med andre organer eller mønstre, og bringer sammen de merkeligste former. De fleste verkene har et ikke definerbart rom – de svever i et hult rom.
“Jeg forestilte meg at jeg gikk i lys, at jeg vasset i det til langt opp på leggen, at alt rundt meg utstrålte et slikt lys. Til slutt var jeg fylt til randen. Jeg ble en lysfontene.” Sitatet er hentet fra den kontroversielle boken Fra hjerte til hjerte som Prinsesse Märtha Louise publiserte med Ari Behn i 2002. Man får inntrykk av en slik overveldende følelse i arbeidene til Wulff Andreassen, av fantasien som kommer til overflaten. I denne utstillingen er det heller snakk om sædfontener og Kuk-lysekrone, og jeg håper virkelig ikke at Wulff Andreassen opplever å fylles til randen med syner av kjønnsorganer, selv om jeg mistenker at det er akkurat det som skjer – et slags overgrep fra underbevisstheten. Surrealismen som vokste frem på 1920-tallet hadde som mål å aktivere det ubevisste og bringe frem elementer fra fantasien som ligger dypt i ethvert menneske. Surrealismens dominerende motivasjon var å bringe sammen aspekter fra den ytre og indre verden eller ”realitet”. Livets ytre og tilsynelatende urelaterte fragmenter ble kombinert med en verden av drømmer. Surrealistene var blant annet inspirert av psykoanalytikeren Sigmund Freud og det kunne ofte foreligge erotiske undertoner i verkene deres. Sett i lys av dette har Wulff Andreassen tatt disse surrealistiske elementene noen steg i egen retning ved å skape et særegent uttrykk som går igjen i arbeidene hennes. Uttrykket er ærlig og avslørende, samtidig som det finnes en generell anatomisk interesse i mange av tegningene.
En annen ”fontene” er å finne i verket Hurra II. Her spruter to vertikale peniser ut et mønster i fargene grønt, gult og rødt, noe som gir meg sterke assosiasjoner til rosemaling. Kombinasjonen peniser, rosemaling og hurraet fra tittelen gjør at verket oppleves humoristisk, og jeg må igjen trekke på smilebåndet. Alle tegningene har en sterk kvalitet over streken, og kroppen er tema i mangeslags varianter hos Wulff Andreassen. Hun blander kropper med abstrakte mønster, og kjønnsorganer med sterke norske tradisjoner som grunnlovsdagen, eventyr og maletradisjon. Når disse blir satt opp mot hverandre reises spørsmålet om identitet. Ikke nødvendigvis med politiske eller sarkastiske intensjoner, men humoristiske enn dog. Den dynamiske og uredde streken gjør at man tar tegningene på alvor.
