– For et gledespredende blikkfang – for en invitasjon inn!

Mikke Mus-ansiktet smiler mot alle som kjører forbi Kunsthallen på Madlaveien for tiden. Det store banneret på byggets fasade domineres av den velkjente disneyfigurens portrett som utgjør midtpunktet i en eksplosjon av fargestråler. Her spilles det både på gjenkjenning og ufarliggjøring av kunsten. Når jeg leser teksten på den andre delen av banneret: Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger, blir det straks mer uforståelig. Denne merkelige sammensetningen av noe så hverdagslig og slapt som vaskeklut og noe så eksotisk og spenstig som en tiger trigger ønsket om å finne ut mer.

Bannerteksten er tittelen til vandreutstillingen som markerer Norske tekstilkunstneres (NTK) 40-års jubileum, og som vises i Kunsthall Stavanger frem til 18. mars 2018. Noen verk har falt fra, mens flere nye har kommet til siden den første visningen i Oslo i mars 2017. NTK ble opprettet som egen fagforening i 1977, da tekstilkunstnerne innså at det ikke hjalp å være medlem av Norske Billedkunstneres forening for å bli anerkjent som billedkunstnere av kunstinstitusjonene. Kampen som NTK har kjempet, med tigeren som sin logo, fikk utførlig fokus i Oslo-utstillingens arkivmaterialedel. Denne delen har ikke fulgt med utstillingen hit til Stavanger, men dette omhandles i utstillingens katalog. Selve utstillingstittelen viser seg å være hentet direkte fra kunstneren Gunvor Nervold Antonsens performance Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger. En forestilling som kan betegnes som en hyllest til alle tekstilkunstnere som har banet vei til anerkjennelse, inklusiv flere av forløperne som for eksempel Frida Hansen, Synnøve Anker Aurdal og Elisabeth Harr som det ikke vises verk av i denne utstillingen. For dem som ikke fikk med seg Antonsens performance på åpningsdagen ligger det en nettversjon tilgjengelig på Kunsthallens hjemmeside. Det nye i Stavanger-versjonen av utstillingen er Ask Bjørlos intervensjon Havfruens Hatt som kan sees i Stavanger Kunstmuseums Frida Hansen rom, samt inklusjonen av de to lokale kunstnerne Ingeborg Kvame og Elin Melberg. Begge representert med hvert sitt verk i Kunsthallen. Hverken Melberg eller Kvame kaller seg tekstilkunstnere, og ingen av dem er medlemmer i NTK, så hvordan kan det ha seg at de får innpass i utstillingen som feirer NTK-foreningen?

34 kunstnere er representert, men kun 4 av disse er menn. Slik gjenspeiles det faktum at tekstilkunst både historisk og i dag har en sterk kvinnedominans. Flere generasjoner kunstnere er representert i utvalget som er gjort. Her finnes en forfriskende variasjonsrikdom både i forhold til kunstverkenes størrelse, materialbruk, teknikk, alder, uttrykk og tematikk. Presentasjonen av et slikt mangfold kunne lett blitt rotete, noe som jevnt over unngås. Det er nok fordi alle de fem utstillingsrommene hos Kunsthall Stavanger er tatt i bruk med lys og luft som skaper rom nok til å fremheve det enkelt verk hver for seg.

Den store, åpne rektangulære hovedsalen er i så måte den mest utfordrende, men allerede i foajeen kan jeg se noe rødt der inne som vekker min oppmerksomhet. Like innenfor døren til hovedsalen ser jeg lange, brede remser av lerret og papir i røde sjatteringer, svevende og bølgende i rommet. Umiddelbart oppleves verket som et stengsel, et hinder som tvinger meg til å velge veien videre, til høyre eller venstre. Den røde monumentale installasjonen Denne tråden er dette materialet av Gunvor Nervold Antonsen er som en romdeler, noe som fungerer bedre enn da den ble vist sammenklemt i et lite rom på Oslo Kunstnerforbund. I Kunsthall Stavangers utstillingslokaler kan jeg vandre rundt installasjonen og betrakte den på lang avstand. Verket har flere trestaur hengende horisontalt på forskjellige høydenivåer, og alle bærer disse lange røde båndene. Flere ruller med ståltråd ligger spredt på gulvet som del av installasjonen. Nettopp trestaur og ståltråd er det som behøves for å sette opp en hesje, der det våte gresset kan tørkes i vinden. Her er det ikke høyet som henger til tørk, men tilsynelatende rødmalte tekstiler og papir. Ved nærmere ettersyn bærer de røde lerretene spor av tråder, mens papirremsene som er hvite har påmalte buktende linjer. På veggen ved installasjonens ende har Antonsen inkludert et knøttlite vevd rødlig billedteppe med motiv av en gipset hånd. Dette er laget av Hannah Ryggen, en av Norges mest kjente billedvevere og den første tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet. Det er typisk for Ryggen å inkludere hender som fremtredende motivelement i sine ofte politisk ladede billedvevninger.

Hannah Ryggens kunstvev fikk et internasjonalt gjenoppdagelsesløft på dOCUMENTA 13-utstillingen i Kassel, Tyskland i 2012. Her ble Ryggens monumentale billedtepper viet et helt rom i utstillingens mest sentrale bygg: Fridericianum. Hvilke signal vil Antonsen gi ved å inkludere bildet av Ryggens gipsede hånd i sin egen installasjon? En berømt tekstilkunstners ødelagt hånd, men der bruddet er i ferd med å leges. Spor etter en usynlig tråd og malte tråder som henger til tørk, – her finnes flere tolkningsmuligheter. Ryggen er kjent for selv, med egne hender som det fremste instrument, å gjøre hele den arbeidskrevende prosessen som må til fra bearbeidingen av ull til de ferdige monumentale billedvevnader. Hun fremstilte fargene til garnet fra planter og garnet måtte tørkes, slik den fritthengende hesje-installasjonen kan minne om en garntørkeprosess. Tråden, som det kun sees sporene av, må ha blitt farget rødt, lik den røde tråden jeg kan se i Ryggens lille billedvev. Den malte røde “tråden” på papir-remsene minner meg om forskjellen mellom materialiteten på representasjonen av en malt tråd i motsetning til en fysisk tråd i en billedvev. All tiden som er brukt til å spinne tråden, farge den, tørke den og veve den inn i en sammenheng ligger der i den fysiske, taktile tråden. Denne tråden som utgjør dette materialet, materialiteten i billedveven.

En viktig årsak til at dagens kunstnere, både i Norge og internasjonalt, i økende grad benytter tekstile materialer like naturlig som om de skulle velge andre materialer kan ligge i nettopp en økt interesse for tingenes materialitet. Nymaterialisme er også blitt ett interessefelt for samtidens filosofer. Dette tankesettet som har gjort seg gjeldende spesielt fra årtusenskiftet undersøker grunnleggende spørsmål omkring natur og menneskets virke i en materiell verden. I denne sammenheng blir kunstens materielle virkefelt interessant. Det legges større vekt på at kunsten gjennom sin egen materialitet kan diskutere og synliggjøre problemstillinger som vanligvis er skjult. Materialiteten blir selve kjernen og inngangen til forståelse av kunsten. Marte Danielsen Jølbo viser i sin artikkel “Mot en myk logikk” i utstillingskatalogen blant annet til et nymaterialistisk perspektiv.

Tove Pedersens Mikke Mus bilde har fått tittelen Soloppgang og er vevet av grovt fargesterkt garn. Det utgjør også et markert blikkfang innendørs der det er plassert helt alene på den ene av kortveggene i det langstrakte gallerirommet. Jeg snur meg og legger merke til et enslig fargesterkt portrett i samme format også på den motsatte endeveggen – også laget av Tove Pedersen. Det har tittelen Stjernenatt og viser en kvinne i halvfigur med et ansikt like frontalt som Mikke Mus, men i motsetning til ham er hun alvorlig. Sorte markante konturstreker risser opp hennes stiliserte skikkelse og ansikt med et uutgrunnelig blikk som fanger meg inn. Plasseringen av to iøynefallende portretter på hver sin endevegg gir rommet to fond-vegger og det utgjør et fint samlende grep. Stjernenatt og Soloppgang åpner opp for både dag og natt, lys og mørke, glede og sorg, lek og alvor. Noe som kunstutstillingen her, etter min mening, også viser seg å romme.

Honningblom diptyket har kunstnerduoen Astrid Løvaas & Kirsten Wagle laget til denne jubileumsutstillingen. På avstand ser jeg de sorte konturene av to honningblomster, den sjeldneste av de norske orkideplantene. Det ene bildet er lyst og fremhever den stiliserte blomsterformen, mens det andre har en mørkere bakgrunn slik at det sorte omrisset av blomsten nesten viskes ut. Jeg blir overrasket når jeg ser at sorte nylonstrømper er benyttet som “broderingstråd” for å forme blomsterkonturene. Valget av dette typiske kvinneplagget som material kan henspille på analogien mellom kvinnen og den innbydende honningblomsten, og på strømpebuksens utpregede bruk-og-kast skjebne. Løvaas & Wagle har inkludert en sort “pyntebord” malt direkte på veggen helt ned mot gulvet under Honningblom diptyket. Borden er forskjøvet i forhold til tvillingbildene den skal ramme inn, som for å understreke at noe er kommet i ulage. Jeg merker meg at noen få folder av plantekonturene i det mørke bildet er sydd med lyse nylonstrømper. Som et markert lyst håp kan det symbolisere den gjenværende levende lille biotopen av denne utrydningstruede orkideen. Løvaas & Wagle gir etter min tolkning en billedlig kommentar til samfunnets utfordringer når det gjelder å beholde et biologisk mangfold og kunstnernes ladede materialvalg er med å underbygge budskapet.

Stavangerbaserte Ingeborg Kvames It´s Like Water kan kanskje kalles en broderiskulptur da broderiet hverken har forlatt trerammen eller det overflødige bakgrunnstekstilet som vanligvis fjernes når broderiet er ferdig sydd. Broderirammen er festet med en tynn tråd til taket og den snurrer sakte rundt sin egen akse der den henger i ansiktshøyde ute i gallerirommet. Det ferskenfargede tøystykket på utsiden av broderirammen er en avklippet del av en bluse og den sirkelformede rammen er fylt opp av store sting higende i samme retning, men med forskjellige fargetoner av blått. Et fargespill som går fra nærmest sort nederst til helt lys blå eller hvit nyanse øverst. Lignende et hodesjal skjuler det lette blusestoffet baksiden av broderiet, og forsiden – ansiktet – viker stadig unna mitt blikk. I stedet for et ansikt viser broderiet mange fargesjatteringer som forbindes med vann, men det kan også minne om at et ansikt kan uttrykke alt fra dyster sorg til lys, strålende glede. Den sakte roterende bevegelsen synliggjør bølgene av luftstrømmer som dannes rundt oss, der vi beveger oss rundt i gallerirommet. Kvames sky skulptur minner meg om at i hvert menneske finnes en fantastisk rikdom av tanker, og at jeg i møtet må nærme meg med respekt. Tankene våre kan flyte – nesten som vann.

Kunstneren Frida Hansen (1855-1931) banet veien for tekstilkunstens renessanse i generasjonen før Hannah Ryggen (1894-1970). Hansen var aktiv i tiden rundt 1900 da kunsthåndverket ble høyt verdsatt, men hun ble nærmest glemt før kunsten hennes ble gjennoppdaget rundt 1970. Da hadde kunsthåndverket igjen en markant oppblomstring – akkurat som nå i vår samtid. Selv om ingen av Hansens verk vises i denne utstillingen blir jeg allikevel minnet om Hansens sterke innflytelse blant annet ved at flere av vevnadene som er utstilt har benyttet noe som ligner Hansens nyskapende transparent teknikk, der deler av renningen blottstilles. Det beste eksempelet finner jeg i Else Marie Jacobsens (1927-2012) to vakre vevnader Hvor møll tærer og Hvor rust tærer fra 1994. Frida Hansens billedvev Havfruer som tænder månen (1895) har også vært en inspirasjon for Ask Bjørlo (1992). I hans Havmenn som tenner månen er det fyrrige tøydukke-havmenn som selv har fått erotisk tenning i en orgie omkring den skinnende fullmånen.

Elin Melbergs Step Step, Stitch vises for første gang ved utstillingens stopp her i byen. Tekstilskulpturen er sammensatt av to lette silkeaktige stoff: et rødt og et elfenbenshvitt som faller helt ned til gulvflaten. Broderiet som dekker skulpturens øvre del inkluderer et ekspressivt mangfold av fargespettede flater og tredimensjonale folder minner meg om Amélie Matisses forunderlige hatt. Henri Matisse malte i 1905 Woman with Hat, der hans kone portretteres med en så oppsiktsvekkende fargebruk at det står igjen som et av ikonene fra den fargeekspressive Fauvisme-perioden Fauvistene brukte fargene til å uttrykke sterke og ville emosjoner. I Step Step, Stitch er det nærliggende å tolke den flammende fargebruken som nærmest eksplosive følelsesutbrudd. Melbergs valg av grovt garn og markante sting skaper en kontrast til skulpturkroppens sarte silkestoff, og synliggjør en lang og møysommelig arbeidsprosess. Hengningen fra taket i to sprikende, litt for tynne, tråder gir et dramatisk preg som ytterligere understrekes av belysningen og skyggeføringen. Tekstilskulpturens plassering langt ute i rommet og med broderidelen i ansiktshøyde oppmuntrer til og muliggjør at jeg også kan se nærmere på baksiden. Her blottlegges garnknuter og et fysisk og taktilt virvar av sammenfiltrede tråder og tøyender som kan minne om søkende nervetråder og møtende nervekranser. Den sårbare, men ekspressivt sterke tekstilskulpturen forteller oss noe som kan oppleves som universelt menneskelig. Step Step, Stitch – det nytter ikke bare å lete du må til slutt velge. Valget du tar kan kanskje bidra til en flottere ytre, slik du fremstår for andre, men vil valget lage mer krøll på innsiden?

Melbergs tekstile skulptur fungerer godt i dette alvorspregede rommet, og av de øvrige tre tekstilverkene samlet her vil jeg til slutt trekke frem Unn Sønjus intenst røde monumentale billedvev fra 2010 som har tittelen Blood cannot be washed out with blood. Midtpartiet i det abstrakte bildet har store transparente felt der trådene i den blodrøde renningen blottlegges. Inne i dette feltet har Sønju vevd inn store blokkbokstaver med de samme ordene som i verkets tittel. Den tekstlige påminnelsen levner liten tvil om hva Sønju mener om Irak-krigen som pågikk rundt tiden bildet ble vevd. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan inntrykket hadde vært dersom bokstavene var blitt utelatt. Den åpne renningen er som et sår – blødende og rødt, og den hadde vært et sterkt nok uttrykk i seg selv. Bildets former og farger er ofte mer virkningsfulle enn ord fordi bildet åpner opp for tolkning i stede for ordene som kan bli for førende. Bilder har i seg et stumt språk som henvender seg direkte til dem som møter det åpent.

Hvorfor har dette fysiske som materialiteten i tekstil representerer blir så interessant for mange kunstnere i vår samtid? Det er nærliggende å tenke at det kan ha noe med at vi stadig forholder oss til en mer virtuell virkelighet, flyktighet og stadig raskere endringer. Vi ønsker på en måte å ta tilbake noe av kontrollen over vår egen virkelighet. Materialiteten, stoffligheten og det fysiske nærværet kan gi oss erfaringen av ro og tilstedeværelse. Tekstilkunstens materialitet minner oss om noe vesentlig som vi i samtiden kan hige etter som mennesker.

NTK sender ikke lenger Tiger-rapport til sine medlemmer, nå er medlemsbladet omdøpt til SOFTmagasin. Tiger-logoen ble fjernet i 2009 og det signaliserer at kampen ansees som vunnet. Tekstiler og mykt materiale er kanskje blitt like akseptert som kunstmedium som andre kunstformer? Kroppslig og nært taler det til oss på en direkte og universell måte. Kunsten som vises på Kunsthallen nå kan helt klart virke holdningsendrende til hva tekstilkunst er, – at den er grensesprengende og aktuell. Takk til alle tigrene som kjempet, slik at den nye generasjonen kunstnere ikke lenger ser behov for en slik krig. De ser at tekstil er ett av kunstmediene til å uttrykke sammenhenger i dette livet vi lever. Tendensen blant den nye generasjonen kunstnere er at de ikke vil begrense seg til å bli kalt tekstilkunstere, slik som tilfellet er med Kvame og Melberg. Faktum at to unge lokale kunstnere som ikke kaller seg tekstilkunstnere er inkludert i Kunsthall Stavanger versjonen er med å signalisere åpenhet og raushet. Kunsthallens presentasjon av NTK-foreningens omfattende jubileumsutstilling er i sin helhet med på å skape et inviterende rom, og ro til å møte hvert enkelt verk på en god måte.

Arnhild Sunnanå har nylig fullført sin master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo, der hennes oppgave omhandlet Olaf H. Langes fin-de-siécle (1900) kunst. Hun har en bachelor i kunst- og kulturvitenskap fra Universitetet i Stavanger, og en tidligere bachelor i nyskaping/entreprenørskap fra Høgskolen i Stavanger. Sunnanå er engasjert som ekstern kurator for Olaf H. Lange-utstillingen som planlegges til høsten 2018 ved Stavanger Kunstmuseum og er frilans galleriassistent ved Prosjektrom Normanns. I tillegg til kunsthistorieforskningen arbeider hun også med kunstformidling, forelesninger og skriving. Hennes tidligere arbeidserfaring er fra økonomi og administrasjon inkludert gründervirksomhet. Sunnanå bor og arbeider i Stavanger.